En uke med krøllebølle, og litt til..

Det tar ikke lang tid før dyrene her i huset får nye navn, så Leah går herved under navnet krøllebølle. Ikke nødvendigvis fordi hun er så bøllete, men hun er så frempå og selvstendig at det skjer fort at hun gjør ting hun ikke får lov til. Som f.eks å gå i trappa..

Og jo, det er litt hysterisk av meg, men hun er så bitteliten at jeg syns hun bør være litt mindre frempå på akkurat det punktet her Hun går ikke ned da, mest fordi hun ikke er spesielt hypp på å være med inn – det er mye mer gøy å være ute, jakte på blader, gå på tur i naboens hage og sånne ting. For (og ja, vi visste det, vi har sett på filmene til Malin) Leah syns at gjerder og stengsler er en menneskeskapt uting man ikke trenger å ta hensyn til – naboens hage er vår hage, mener hun. Jeg er ganske sikker på at naboen ikke er enig, de er ikke spesielt begeistret for hunder (ikke engang valper), så vi prøver å holde henne på vår side av hekken

Jeg tror ikke hun egentlig mener å være bøllete, hun er litt Emil, det er ikke meningen å gjøre “slemme” ting, det bare blir sånn. Hun er f.eks ram på å stjele ting, sånn bortsett fra at hun neppe ser på det som stjeling. Ligger det tilgjengelig, kan det lekes med. Til Noras store fortvilelse, hun har jo aldri bodd sammen med noen som på daglig basis stjeler lekene hennes *flir* Så Nora må lære seg at man kan dele, og Leah må lære seg at man ikke trenger å dele leker Nora alt har i munnen – den lille krøllebølla har ikke all verdens av respekt for Noras tordenvær i magen nemlig, det er visst bare en del av leken det

Her har hun stjålet “sendeplata” (den er jo knøtteliten den og) til Nora, og da er det selvsagt fest

Og her har hun tatt ballen til Norris – og baller betyr litt mer for Nora enn sendeplater gjør, så her var Nora ganske fortvila. Nora har ikke helt den finessen Dina hadde når det kommer til det å få ting valper har stjålet, der Dina gikk inn med litt lokking og luring for å få det hun ville ha, har Nora en litt mer direkte håndtering av sånt – hun prøver bare å ta det hun. En diger terv (ja, for Nora har plutselig blitt kjempestor.. Vokst veldig den siste uka hun ) som stuper mot en liten puddel for å ta det puddelen har i munn er en uting, så Nora får veldig, VELDIG mye trening på selvbeherskelse om dagen

Men Leah er ikke spesielt kresen på hva hun leker med, kan det stjeles, bæres og løpes med, kan det lekes med, enkelt og greit:

Her har hun stjålet en bæsjepose, med bæsj i.. Skarpe valpetenner og bæsjeposer med bæsj i er ingen spesiell god kombinasjon, og det gjorde selvsagt hele leken mye mer morsom *ler* Vi må jobbe “litt” med bytting, for Leah er veldig for at finner’n vinner’n

Yndlingsleka til Leah er Nora, uten tvil.

Nora er gøy (bare sjekk det uttrykket på krøllebølla, der hun jakter terve-bukser), og når Leah er sliten, er Nora seng/pute. Og Nora er fortsatt mye snillere eller tolerant enn jeg har gitt henne kreditt for, hun leker gjerne med Leah, og hun sover gjerne sammen med Leah. Enn så lenge kommer ikke Leah opp i sofaen for egen maskin (og det skal ikke stå på forsøkene, hun tror nok at hun er litt større enn hun faktisk er, den lille sorte.. hehe), så enn så lenge er sofaen et fristed for Nora – minus de gangene Camilla forbarmer seg over Leah og lar henne komme oppi da, selvsagt.. Hvilket skjer ganske ofte, noen er ganske soft for valpen sin

Vann er også ganske morsomt, syns Leah. Heldigvis er hun ikke belgervalp, så hun svømmer ikke i vannskåla, men hun har ingen problemer med f.eks vannslanger:

Nora syns ikke vannslanger er noe morsomt, bare så det er sagt. Nora syns heller ikke støvsugere er noe gøy, de støyer for mye. Leah syns ikke det. Leah syns støvsuger er morsomt – hvilket er en bra ting, i og med at hun skal utsettes for ting som bråker med jevne mellomrom resten av sitt liv, sånn som barbermaskiner og fønere (ja, støvsuger også, men det var ikke først og fremst det jeg tenkte på nå ). Merkelig nok så sliter ikke Nora så veldig med barbermaskin – jeg måtte jo teste den Camilla kjøpte på Nora, så hun har en barbert fot *flir*

Leah er jevnt over en trygg valp, jeg skreiv vel det i forrige blogg også, men det har ikke skjedd noe denne uka som har gjort at jeg har ombestemt meg Når vi går tur, så er alle vi møter kjente vi har savnet, selv om vi aldri har sett de før – hvilket er litt slitsomt for ei som er så lite sosial som jeg er, JEG er jo ikke spesielt glad for at alle sier “ntaaaaaaw, så søøøøøøt” og vil hilse på lille krøllebølla. Jeg kan jo ikke skylde på bikkja, for hun er jo nesten overlykkelig over at folk setter seg ned til henne, og logrer og hilser med hele seg *ler*

Bare for å ta med litt om andre ting enn vidunderet Leah, så var Nora og jeg på trening på torsdag. Leah var ikke med, for jeg får som sagt ikke låne valpen av Camilla Sikkert greit for Nora å ha litt barnefri også.. hehe

Skal ikke skryte av at vi var spesielt effektive på treninga, jeg var egentlig ikke motivert til å trene, og når treninga starta med skyting, så var ikke Nora spesielt motivert for å trene heller. Hun forbinder jo steder med redsler, tervesaken, så når det var 2 skytinga på like mange treninger der nå denne våren, så fikk hun det for seg at de kom sikkert til å skyte mer der, hvilket resulterte i at hun oppførte seg akkurat så paranoid som en kørka belger kan være (og før noen har lyst til å si noe om det, det er MIN kørka belger, så det er bare JEG som har lov å kalle henne det). Jeg syns det er rart hun reagerte så sterkt, vanligvis så blir hun ikke så berørt når hun ligger i bilen når det skytes, men hun er litt edgy om dagen, så det er kanskje ikke så rart allikevel. Men hvis det er normalen fremover, så er hun pensjonert som brukshund ihvertfall, jeg gidder ikke å kjøre avgårde under skuddene på brukskonkurranser bare for at hun skal funke i appellen senere. Da får vi heller la være å konkurrere i bruks

Jeg var på sykehuset på onsdag og fikk ny mabthera-behandling, og håper at det har samme effekt som forrige gang. Denne våren har vært skikkelig slitsom, jeg er stadig i minus på energi, og det skal ingenting til før jeg føler meg helt tom. Legg på at magen er skikkelig kranglete for tiden, og at jeg sover altfor lite, så blir det så artig atte. Fastlegen mener at jeg kanskje mangler noen vitaminer siden jeg er så tom for energi, en slags vårdepresjon, og det kan hende at det er riktig – det skal jo være en første gang for alt, liksom. Det irriterer meg da, for jeg pleier å ha en opptur på våren jeg, når det blir varmere i været og snøen blir borte, så pleier jeg å bli i bedre form nesten samme hvor dårlig form jeg har vært i om vinteren, så at det skal skje akkurat nå, som jeg er under arbeidsutprøving er både irriterende, frustrerende og deprimerende. Hvilket ikke gjør saken noe bedre Men jeg tar vitaminene mine og håper på en oppsving snart, så jeg ihvertfall får fullført denne arbeidsutprøvinga, forrige gang måtte jeg jo avbryte midt i fordi betennelsene poppet frem igjen.

Sånn bortsett fra det.. Nå er det snart mai, folkens! Da er det ordentlig vår, da

2 dager med Leah

Ja, det var på tide å blogge nå, jeg beklager at det ikke er gjort før, men det er så utmattende med sånne “småturer” på 120 mil at jeg har nedprioritert bloggen

Men, ihvertfall: Nå er hun her! Lille Leah, Se Upp Hit and Run. 2.4 kg sjarmtroll med sorte krøller! Vi er offisielt forelsket, både Camilla og jeg. Og litt Nora. Nora har vært overraskende søt og hensynsfull mot Leah. Ikke det at jeg trodde hun ville være slem, for Nora er en veldig snill hund, men jeg hadde trodd det ville bli litt mer sånn “Ops, tro jeg på deg? Så deg ikke jeg”, men det har det ikke vært noe av, heldigvis! Snarere tvert i mot, de er veldig søte sammen, sånn som her:

Leah vil sove nære Nora <3

Men, for å begynne med “begynnelsen” da, så dro Camilla, Karoline (Camillas BFF ), Nora og jeg til Merete seint fredag kveld, hvor vi spilte en runde Monopol før vi kjørte videre mot Malin i Almunge for å hente Leah. Merete har dokumentert turen med kamera sitt, her kommer noen random bilder (gidder ikke å ta med alle )

Disse møtte vi i Karlskrona, sånn ca før sola sto opp på morran. Må innrømme at jeg ikke var 100 % sikker på om jeg var våken med en gang

Måtte jo selvsagt ha bilder av tervekrapylene også, sånn ca før sola sto opp dette og

Bulldoggen var selvsagt med hun også, her etter at sola har stått opp - og lille sparegrisen nyter det

Norris gjør selvsagt sitt beste for å se vakker og klok ut, som vanlig

Så var vi fremme hos Malin:

Vakre mamma Manta

Lille Leah <3

Puddel-lek *ler*

Flyvende Puddel!

Og nok en gang: Lille Leah

På veien hjem ble det ikke så mye bilder, det er liksom mer fresht å reise til et sted en hjem igjen – da vil man bare hjem, på en måte.. hehe Men ett ble tatt, på en av stoppene for å lufte den lille:

Leah på en av stoppene våre

Bilturen hjem gikk overraskende fint. Hun har tydeligvis en avknapp som slår inn så fort jeg starter bilen *ler* Jeg husker turen hjem med en viss terv, som hylte fra Vinje til Morgedal sånn omtrent, så jeg så for meg litt mer mas fra lille hybelkaninen (seriøst, hun er bitteliten! 2.4 kg hund er sånn omtrent 16-17 kg mindre enn vi hadde fra før.. hehe), men hun syns ikke det er noe stress å kjøre bil hun, fineste lille <3 Hun begynte å bli litt utålmodig på Skedsmokorset, men da hadde vi igjen 10 minutter av en 7 timer lang biltur, så det er faktisk helt greit

Jeg syns egentlig at alt har gått overraskende fint. Eneste gangen hun har blitt skremt, var første gangen hun møtte Nora, og det syns jeg ikke er så rart – Nora er en veldig nysgjerrig hund, en veldig brå og rask hund, så at det ble litt skummelt med en gang, er ikke så rart. Det har – som dere ser lenger opp her – gått over. Nora er kjempekul, syns Leah – og jeg tror faktisk at følelsen er gjengjeldt. Nora ble helt fortvila i dag når Camilla og Leah snudde og gikk inn igjen (seriøst – snø og sludd.. Skulle ønske jeg var 8 uker gammel puddelvalp som slapp å gå tur i sånt vær, jeg), de må jo være sammen med oss, syns Nora <3

Camilla er kjempeflink med Leah. Hun er ute og lufter henne “hele tiden” (og gleder seg til det kan gå litt lenger mellom lufteturene *ler*), altså hver gang Leah har sovet, spist eller lekt (eller drukket, faktisk.. hehe). Leah er forøvrig kjempeflink og tisser med en gang hun kommer på plenen. Jeg tror vi har hatt 4 uhell inne på 2 dager, det syns jeg er veldig lite med tanke på at hun er så liten! Flinke Camilla og flinke Leah!

I dag har den eldste lillesøsteren til Camilla (og Fredrik) vært og hilst på (sammen med pappaen sin – som også er pappaen til Camilla). Jeg veit ikke hvor mye erfaring Leah har med så små barn (2.5 år), men det gikk knirkefritt. Barn som lager høye lyder og vifter med armer og bein, er bare morsomt. Får man barnet til å løpe litt i tillegg, er det bare supermorsomt – ja, jeg tror det er litt jaktlyst i puddelen *ler*

Om jeg skal klage litt, så må det være at jeg nesten ikke får låne Leah *ler* Camilla er veldig klar på at det er hennes hund, og som nybakte og nyforelska hundeeiere flest, så vil hun gjøre alt med Leah selv. Foring, lufting, selv det å vaske opp tiss tar hun uten å protestere. Jeg har så vidt fått låne Leah en gang når hun sov (den lille liker kroppskontakt), og det måtte jeg selvsagt forevige:

Det ble litt Leah-kos på meg og etterhvert

Den er kanskje utrolig klissete og søtt, denne bloggen, og dere tror kanskje at jeg overdriver i alt skrytet mitt av dette lille vidunderet, men jeg gjør faktisk ikke det. Hun er en trygg og morsom liten valp, og er et tydelig produkt av gode gener og god start på livet. Jeg har ingen problemer med å anbefale Malin til folk som er interessert i puddel, og jeg veit at om jeg ender opp med en krølle selv, så vil Malin være den jeg har kjøpt den hos. Så igjen – tusen takk, Malin, for at Leah får bo hos oss. Det er en utrolig fin valp, og vi er forelsket i henne alle sammen (selv Fredrik må innrømme at hun ikke er så verst, og han er egentlig ikke spesielt interessert i hunder, og særlig ikke pudler *ler*).

Folkens, her er Leah :D

Mine damer og herrer, det er meg en umåtelig stor glede å introdusere vårt nye tilskudd:

Se Upp Hit and Run, "Leah", tidligere kjent som Lilla <3

Bare 14 dager igjen til vi skal hente henne nå – man kan trygt si at vi gleder oss!

Valpebesøk!

Jada, jeg er litt treg, det er tross alt 4 dager siden vi var og kikket på valpene hos kennel Se Upp, jeg burde jo ha blogget på søndag egentlig *ler* Men jeg begynner jo å bli en gammel dame, så sånne turer tar veldig på. I tillegg, eller fordi – jeg er litt usikker der – så har jeg en (forhåpentligvis) begynnende forkjølelse (fordi alternativet er mindre morsomt ), hodet er tungt, og nakken er stiv og øm. Jeg lurer på om jeg driver og blir hamster, for det kjennes hovent ut, selv om det ikke ser sånn ut *flir* Men, det var ikke min bedritne form som var tema nå, det var valpebesøk!

Vi dro tidlig (sånn halv seks-ish) på lørdag morgen, plukket med oss Carina og kjørte langt og lenger enn langt  - det er 52 mil fra Kløfta til Almunge i følge google maps, det er sånn passe langt en lørdag morgen, liksom Vel fremme i Almunge ble vi møtt av Malin og en haug med glade hunder (sånn ca 10 stk av dem, iberegnet valper). Valpene var selvsagt superskjønne og pittesmå *ler* Altså, selvsagt er de mindre enn belgervalper, de veier vel ikke halvparten så mye som voksne, men jeg sleit litt med å huske at de er faktisk 5 uker gamle. For meg så de mer sånn 3uker-ish ut, så jeg var imponert over hvor mobile de er.. hehe

Det ble massiv valpeklining mens de var våkne, selvsagt, men batteriene på sånne små varer jo ikke så lenge av gangen, så vi fikk tid til å ta en prat og litt kake sammen med Malin, hvilket var veldig koselig (og litt skummelt – hun har noen mulige planer jeg liker litt for godt *ler*), og jeg tror Carina nesten fikk litt lyst på puddel selv, hun lekte ihvertfall mye med Täppas (morfar til Leah) og Studsa (den andre tispa til Malin). Camilla var selvsagt veldig fornøyd, hun har gledet seg til denne turen en stund nå.. hehe Så var det bare å kjøre hjem igjen, det er faktisk 52 mil fra Almunge til Kløfta også, og det tar litt tid å kjøre det, selv om man har Chrysler med turbo! *ler*

Inntrykket av valpene er forøvrig det samme som jeg har fått via mail og blogg – det er en trivelig, morsom, sosial liten gjeng! Jeg er veldig glad for å ha funnet Malin og hundene hennes Malin har skrevet litt om hver av valpene i sin blogg, og jeg kopierer det hun har skrevet om frøknene:

Rosa
Den mindre av tikarna, hon är sockersöt och lite mer näpen än Lila. Lite högre på benen och väger 100gr mindre än resten av gänget. Till sättet är hon väldigt glad och svansen viftar mest hela tiden. Hon är social och kommer gärna förbi en för att säga hej och pussas. Mot sina syskon är hon både den som brottas och blir brottad med… Hon är förtjust i mat, går gärna efter de andra och städar när de ätit på “sin kant”. Leksaker är skoj och hon verkar vara en “dödare” – ruskar byten och är mycket för att tugga. Igår fick de in en ny bädd som de en och en fick undersöka – Rosa springer fort fram och ställer sig en bit ifrån, viftar på svansen och går sedan metodiskt och sansat fram för att undersöka. Hon somnar snabbt efter aktivitet och sover gärna tillsammans med syskonen – helst grön eller gul hane. Kan vakna och ligga och betrakta världen en stund innan hon knatar upp.

Lila
Den större av tikarna, och även aningens större än en del av hanarna. Rejäl kropp och lite lägre ben, hon har ett väldigt fint klassiskt mellanpudelhuvud med morfars haka   Hon vet vad hon vill och är inte sen att tala om det. Det morras, bufflas och är väldigt väldigt “såhär ska detta göras annars…”. Ligger allt som oftast på något syskon och sliter i diverse kroppsdelar. Med samma entusiasm tar hon sig an nyheter – full fart rakt in i grejer, inte mycket tid för eftertanke där inte. Hon bär gärna på leksaker och är en fena på att bita i hälsenor. Nya sängen slängde hon sig över, snurrade runt i den och morrade för att sedan flyga ut och anfalla mina fötter sekunden senare. Lila är den som somnar sist, hon håller låda längst och när alla lagt sig för att sova är hon uppe en stund till för att sedan gå och lägga sig överst med ett litet knorr.

Og nei, vi veit fortsatt ikke hvilken av jentene som er Leah, jeg regner med at vi får vite det etter helgen Jeg går uansett ut fra at vi blir fornøyde, det er et jevnt og fint kull Og nå er det bare 2.5 uke igjen! Weee

Sånn utenom det, så har jeg lagt til et par sider på Nora (det kommer sånne på Leah også etterhvert), en med videoene fra MH’en hennes, og en med ymse trenings- og konkurransevideoer (det er en liten overdrivelse å skrive konkurransevideoER, for det er strengt tatt bare en – enn så lenge.. hehe). Morsomt å samle det et sted, så folk kan se selv hvordan vi er.. hehe

En sånn der blogg..

.. En sånn der “jeg veit ikke helt hva jeg skal skrive om”-blogg, en sånn der “må blogge fordi det er lenge siden sist”-blogg. De pleier å bli lange da

Siden sist så har vi vært en tur på Bø, og resultatmessig var det vel så som så, vi fikk en rein rød og en grei kritikk (som jeg ikke husker nå, og jeg ikke gidder å finne *flir*), Nora og jeg. Rart det der, når jeg syns hun er pen (for det er hun nå om dagen), så får hun excellent og ikke noe mer, mens når jeg syns hun er litt sånn “grei nok, men..”, så flekser hun til og får CK, plasserer seg og kanskje til og med tar et cert. Jeg veit ikke helt hvordan jeg skal tolke det, jeg har enten ikke peiling på hvordan en pen belger skal se ut, eller så har jeg ikke peiling på hvordan en pen Nora ser ut *ler* Men jeg syns hun er blitt ei pen frøken, det har skjedd mye med henne det siste året! Fine Nora <3

Jeg måtte også (jeg liker jo egentlig ikke å stille hund ) stille en hund for Anne Grethe, Woodshine’s Inferno in Sky, eller Mulle. En fin “liten” gutt som vissnok var sååå enkel å stille, han bare løp og bare stilte seg opp han. I beg to differ – ringen var rett nok svært smal, så det var klin umulig å få en ordentlig sving med han, og han var ikke spesielt hypp på å svinge, så jeg måtte dytte han rundt med kneet, og sto gjorde han jo, selv om det ikke var like pent hele tiden Men vi klarte oss rimelig greit allikevel vi, han er en pen gutt, så vi hanka inn et BIM. Jeg var også i ringen under oppdretterklassen, da med Noras halvsøster Amaya (de har samme pappa):

Fra venstre: Anne Grete med Mali, meg med Amaya, Merete med Noah og Terje med Mulle

Det gikk forøvrig greit å være på Bø, jeg grudde meg jo til denne utstillingen, og selv om vi egentlig manglet noen, så var det greit. Jeg har forsonet meg med at jeg mangler en, tror jeg. Forsonet meg med at det var riktig å la henne slippe nå, tenker ikke så mye på “hvis”-ene.

Sånn utenom det, så har jeg vært dårlig i en periode. Såpass dårlig at jeg har vært sykemeldt, hvilket jeg syns er litt ironisk – jeg er jo på arbeids-utprøving fordi jeg er en sjukling liksom *ler* Når det er sagt, så føler jeg meg stort sett ikke syk altså, jeg er bare en revmatiker, liksom. Men nå har jeg hatt en periode hvor jeg har følt meg syk, ikke aller mest pga ledd o.l., men jeg har sovet dårlig, vært veldig sliten, spist veldig dårlig og har hatt veldig mye problemer med magen. Så fastlegen min sykemeldte meg, først 1 uke full så en uke med halv. Jeg tenkte mye og hardt i denne perioden, og snakket med noen voksne om det (dvs mamma & pappa, fastlegen min, Carina og Merete *flir*), og har kommet frem til at jeg bør tilbake til halv stilling igjen, så det er jeg nå.

Blir litt rørete dette, men dere er jo stort sett oppegående, dere som leser bloggen min, så dere skjønner vel hva jeg prøver å si Jeg har forøvrig vært på kontroll på Rikshospitalet igjen, og heldigvis var revmatologen der enig med meg i at jeg har høyere sykdomsaktivitet igjen, så vi har søkt om en ny runde med Mabthera, siden den hadde så god effekt sist. Jeg er veldig takknemlig (ja, det er faktisk det rette ordet for det, merkelig nok) for at han var enig med meg, for man tenker jo så mye rart når man er kroniker. Blir mye sykdomsprat nå, men det er en ting som opptar meg litt om dagen, så dere får bare leve med det

For, selv om jeg føler selv at jeg ikke er spesielt sutrete, selv om jeg føler selv at jeg har høy smerteterskel, selv om jeg føler selv at jeg takler både sykdom og smerter bra, så VEIT jeg jo ikke om det er tilfellet, sant? Jeg prøver å la være å sutre – eller, jeg prøver å ikke leve meg inn i sykdommen min, eller hvordan jeg skal forklare det. Jeg veit jeg ikke kan forvente å hele tiden være smertefri, jeg veit at det å klage ikke hjelper noe når det er vondt, og jeg veit at det å fokusere på at det gjør vondt, ikke gjør det mindre vondt. Dessuten er jeg sabla flink til å fortrenge ubehagelige ting, og symptomene kommer så gradvis at jeg omstiller meg til å leve med de, om det ble forståelig? Jeg tenker ikke så mye på at ting er verre nå enn før, selv om folk kommenterer det (folk: Carina og Merete ). Men igår så publiserte Merete et bilde på facebook-veggen min, tatt i april i fjor:

Og selv om Nora går en nydelig fvf, så var det ikke det som var poenget - jeg har et forholdsvis fritt og ledig bevegelsesmønster her..

Det gjorde hun aller mest fordi jeg la ut bilder fra lydighetstreningen fra mandag:

Litt mer bundet og forknytt her, kanskje? Jeg veit ikke om folk ser forskjellen jeg

Det teite er jo at jeg veit jo at jeg begynner å bli dårligere, jeg kjenner det jo, jeg bare prøver å fortrenge det. Som sagt, dette blir rørete.. Jeg har vært redd for dette helt siden jeg fikk vidunderkuren Mabthera. Jeg har vært redd for dette siden jeg begynte på arbeidsutprøvingen. Ikke fordi jeg er redd for å ha vondt, men fordi det var så inderlig godt å ikke ha det, om dere skjønner? Så fremfor å ta signalene alvorlig, og kanskje heller roe ned litt, så har jeg kjørt på kanskje tidligere enn jeg var klar for, fordi jeg trives på jobben, fordi jeg vil vite om jeg kan begynne å søke på jobber, fordi det er slitsomt å være kronisk blakk og det hadde vært kjekt å ha en ordentlig jobb med ordentlig lønning, og fordi både jeg, jobb og NAV presser på for å prøve ut hvor mye jeg kan jobbe.

Tilbake til disse bildene. Det er kanskje ikke så markant forskjell på de som jeg føler at det er, men med tanke på at jeg på det øverste bildet er på en konkurranse (uoffisiell, men allikevel) og derfor er mer fokusert og konsentrert enn jeg er på det nederste bildet, hvor jeg “bare” er på trening for å finne ut hvor mye vi egentlig må trene på før vi starter igjen i år (dvs ikke noe spesielt press/fokus/kall det hva du vil).. Nei, jeg veit ikke. Som jeg begynte på et par avsnitt over her – selv om jeg tror at jeg ikke er spesielt sutrete, selv om jeg mener selv at jeg har en forholdsvis høy smerteterskel (jeg driver jo stadig vekk og brenner meg med rettetanga, fordi jeg ikke kjenner at jeg brenner meg, liksom *himle*), så VEIT jeg ikke. Det kan hende jeg bare er skikkelig pysete, at det ikke er så ubehagelig (for vondt blir kanskje litt drøyt å kalle det, det er jo mer ubehagelig enn vondt med låste ledd ) som jeg tror. Og sånn går det rundt, om igjen og om igjen – nå begynner jeg å bli dårlig, kanskje jeg ikke er så dårlig som jeg tror, nei, nå begynner jeg å bli dårligere, men kanskje det ikke er så ille som jeg tror osv.. Derav takknemlighet når man er hos revmatolog (og fastlege, forsåvidt), som gir deg en i utgangspunktet nedslående beskjed: “Du har høyere sykdomsaktivitet enn før”. Da får man bekrefta at man ikke innbiller seg ting, at man ikke bare føler for mye på dette med sykdommen, eller at man bare er lat og leiter etter en unnskyldning til å ikke jobbe (joda, vi tenker alle sånn om folk med kroniske sykdommer som ikke jobber. Selv om det selvsagt ikke gjelder meg ).

Nok om det! Som nevnt, så var vi og trente på mandag. Egentlig hadde Carina og jeg tenkt til å gå spor, men det var for mye snø dit vi dro, så fremfor å kjøre halve Romerike rundt for å finne et sted vi kunne gå spor på, så gikk vi en tur før vi dro til Kløfta å trene lydighet i stedet Både Carina og jeg hadde med oss kamera på turen, så det ble noen bilder:

Norris og Idapida poserer og ser veldig oppmerksomme ut

Og etter at de fikk "værsågod", så skjønte vi jo hvorfor, det kom en mann ut av skogen bak oss, noe Carina og jeg ikke fikk med oss - det gjorde Ida og Nora for å si det sånn, og dere ser jo reaksjonen på frikommandoen? *kremt* Den ble kjapt etterfulgt av et rungende "NEI!" *ler*

På treninga hadde jeg (som vanlig) egentlig ikke noe klart mål. Vi har jo trent svært sporadisk i vinter, og til tross for en nesten inspirert blogg for en måneds tid siden, så har det ikke blitt noe særlig med trening siden da Så som vanlig dro jeg på trening for å “se hvordan vi ligger an” – jeg er best på den slags trening jeg

Jeg er forsåvidt fornøyd med det vi gjorde, for Norris er helt klart klar for å trene litt igjen (og igjen, og igjen.. hehe), og hun gjør jo stort sett en grei jobb. Vi har et par(ogtjue) slurvefeil, men jeg antar at under litt nazi-trening med gode treningsvenner, så får vi plukka av oss det igjen Hun trenger litt treningskondis, hun blir lett ukonsentrert nå som vi har hatt pause så lenge, så det må jeg passe på – å ikke belønne i hytt og pine bare fordi hun er søt når hun prøver (det er jeg også flink til.. hehe). Fri ved foten så ihvertfall sånn ut, sånn ca:

Hun har en fin posisjon når hun gjør det hun skal

Ser fokusert og konsentrert ut her, ihvertfall

Flinke jenter får belønning Evt prøver å finne belønning i lomma? hehe

Apportbukker er litt for morsomt for vårt eget beste, så vi syns det er greit å gå litt fvf over sånt

hehe.. Det er godt hun er søt

Flatdekk er som vanlig VELDIG vanskelig *ler* Men hun prøver, hun skal ha for det

Så har vi begynt å trene på å kunne hoppe selv om man har noe i munn, for det hender det jo er litt vanskelig Og ja, jeg veit at bildet er uklart, men dere ser hunden, hinderet og apportbukken

Sånn utenom det, så har vi gjort ikke-hunderelaterte ting også, eller dvs, Camilla har gjort, jeg har bare vært heiagjeng jeg I helgen var Camilla og Karoline (de er BFF og sånt, de ) på UKM (Ungdommens Kultur Mønstring, så slipper dere å google det), og det er det jo selvsagt videoer av:

Jeg syns de er kjempetøffe jeg, ikke bare fordi de melder seg på et så stort arrangement (det var 400 publikummere der), men også fordi de tør å synge DEN sangen. Ikke bare fordi den er vanskelig å synge, ikke bare fordi at Dolores O’Riordan har en spesiell stemme, men fordi at det er en forholdsvis gammel sang – den ble sluppet i 1994, det er hhv 3 og 4 år før disse jentene ble født det – som ikke er spesielt kjent for publikummet deres (dessverre). Jeg må si at jeg er stolt av at de valgte nettopp den, når det stort sett går i Adele og Demi Lovato. Fine jentene! De gikk dessverre ikke videre, men hey – de turte, og de syns det var gøy, det er det viktigste av alt!

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive litt om Leah også nå, men jeg begynner alt å nærme meg 2000 ord – “en sånn blogg” pleier jo som sagt å bli ganske lang *ler* Vi veit fortsatt ikke hvem av disse jentene fra kennel Se Upp som blir Leah, men det er en av disse to:

Flinke Malin trener de på å stå allerede

Hodebilder må man jo også ha

De er veldig søte begge to

Vi skal og se på de på lørdag, og forhåpentligvis veit vi litt mer om hvem av de som får flytte til Kløfta etter det. Det skal bli veldig hyggelig å hilse på både Malin, Manta, bebisene og de andre dyrene, vi gleder oss alle sammen! Og hvis noen av dere skulle ha lyst på en liten krøllert selv, så er det vel igjen en gutt eller to hos Malin

Obduksjonsrapport

Vakre, vakre Dinamor <3

I dag har vært en sånn dag hvor ting har vært veldig tomt igjen. Jeg går ut fra at det har noe med at vi skal på NKK Bø i morgen å gjøre, det har som sagt vært en tradisjon for Dinamor og meg siden første året jeg fikk henne, og hun har jevnt over gjort det bra der (et par cacib og noen BIR-plasseringer er jevnt over bra ). I tillegg var det 4 uker siden på onsdag, og jeg hadde begynt å vente på obduksjonsrapporten. I dag trengte jeg ikke å vente lenger, i dag ringte de fra veterinærhøyskolen.

Jeg er litt ambivalent til obduksjonsrapporten, for “heldigvis” så fant de “noe”. Jeg har vært bekymra for det, hva hvis de ikke fant noe? Dette noe var begynnende nyresvikt, en del av nyrene hennes var ødelagte. Hvilket fører til mer “hva hvis?”. Det var ikke så store skader enda, så hva hvis hun hadde gått på skånefôr? Hva hvis jeg kunne fått et år til med henne? Hva hvis jeg kunne fått to år til med henne? For selv om det bare var et spørsmål om tid, så var det akkurat det jeg føler jeg ikke fikk nok av – tid.. På den andre siden, jeg veit ikke om jeg noen gang hadde følt at jeg hadde fått “nok tid”.

Jeg prøver å ikke tenke sånn, fordi det var ikke først og fremst pga det fysiske jeg valgte å avlive henne, det var pga de mentale forandringene. Hun var blitt engstelig, nervøs, sannsynligvis fordi hun ikke var helt i form, og det fortjente hun ikke, min Dina er trygg og sunn og frisk. Sånn sett mistet jeg vel henne før den 18. januar. Men hva hvis skånefôret hadde gjort henne mer seg selv igjen? Håpløst å tenke sånn, særlig nå, for ikke all verdens “hva hvis” kan forandre på det at hun er borte. Hun er død. Men hva hvis..

Det er en trist dag, og det blir enda tristere av å vite at om hun fortsatt hadde vært her, så er det hun som hadde kommet og lagt seg inntil meg, som hadde bare vært der til jeg ikke var trist lenger.

And I miss you when you’re gone
That is what I do
And it’s going to carry on
That is what I do 

Inspirert, nesten :)

Jeg veit jeg skreiv i forrige blogg at jeg ikke hadde noen større planer om å ha noen større planer i år, men litt har vi nå tenkt til  å gjøre fremover allikevel. Tenkt, fordi det er avhengig av form og vær – for nei, jeg trener ikke i dritdårlig vær, da kan det faktisk være det samme Litt inspirert av ymse venninner som tydeligvis gleder seg til treningssesongen, så tenkte jeg at jeg skulle ta en runde med status og mål.

Jeg har lært av tidligere år, og har ikke tenkt å sette lista veldig høyt for oss. Ja, for oss. Andre kan både mene at målene er lave, og ha høyere mål for sine hunder, men for oss, og den treningrutinen vi har, så holder disse målene *ler* Først og fremst så er målet å få lyst til å trene igjen. Jeg går ut fra at det vil komme seg nå etterhvert som det blir mildere og snøen blir borte, jeg pleier å ha en energiboost på våren, og satser litt på det i år også. Så er målet opprykk til kl.3, samt begynne med øvelsene for kl.3, og opprykk til kl. C bruks, og øvelsene for kl. C bruks. Nå veit jeg at vi har en ørliten utfordring i Noras skuddredsel og aversjon for fellesdekker, så vi står over fellesdekk med skudd, og ligger derfor 50 poeng i minus før vi rekker å starte. Det vil si at resten av øvelsene bør være så bra at vi får de poengene vi må ha for opprykket allikevel, og det igjen vil si at jeg må bli mye MYE flinkere til å pirke.. hehe Men vi kan jo begynne med lydighet først:

Fellesdekk: Fortsette med det vi har begynt med, å belønne flatdekker. Oppskriften er ganske enkel, men allikevel vanskelig – det er bare betaling når man har hodet ned. Er hodet ned, vil selvsagt albuene også være nede. Jeg går ut fra at hun ikke kommer til å ligge i flatdekk under konkurranse, men det er det samme det, så lenge hun har albuene i bakken.  Først må hun bli trygg på hva hun egentlig skal gjøre mens jeg står der, og så må jeg jo bare begynne å gå i skjul igjen – og da er jeg nesten nødt til å trene sammen med noen, så de kan se om hun blir høy eller ikke.

Vi trente så vidt det var på flatdekk i går på turen, og man kan jo se at Norris syns at dette er en veldig veldig vanskelig øvelse *ler* :

Det er anstrengende å huske at hake og albuer skal være i bakken

FVF/ Lineføring: Anser jeg vel egentlig ikke som et kjempeproblem, hun begynner å bli ganske god på dette (og for oss er det liten forskjell på lineføring og fvf, tror jeg?). Eneste jeg må passe på, er at jeg trener på at det ikke skjer noe også, jeg er veldig glad i å trene på vendinger og plassforflytninger selv, og det fører jo fort til at tervesaken detter ut når det blir litt strekker og sånt *ler*

Dekk under marsj: Her mangler vi både albuer i bakken og fart, for for en så rask hund som Nora, trenger det ikke å være til lov til å sige ned i en nesten-dekk. Må gå noen skritt tilbake i denne øvelsen, og belønne kjappe og skikkelige neddekker først og fremst. Tenkte jeg skulle gjøre det litt som vi begynte på stå under marsj, med å rygge og kommandere henne ned, men hjelpe henne litt med håndtegn i begynnelsen, for å se om det hjelper på farta og høye albuer. Jeg må også tenke på hvor jeg legger belønninga hen om jeg har ekstern belønning, hun har det med å dra seg litt frem og litt til venstre. På siden til høyre er nok en god ide, sånn i begynnelsen.

Innkalling fra sitt med stå: For å være helt ærlig, så aner jeg ikke hvordan vi ligger an i denne øvelsen nå, det er en øvelse hun har vært så flink på at jeg har trent litt for lite på den. Men jeg tror jeg må variere belønninga litt, noen ganger ha den bak henne, noen ganger kaste den til henne. Og siden hun er flink til å gjette, huske å trene på reine innkallinger med ujevne mellomrom, sånn at vi ikke mister farta hennes.

Stå under marsj: Rart at denne skal være så vanskelig, når innkalling med stå har vært så “lett”. Blir noe av det samme som dekk under marsj her, gå noen skritt tilbake i øvelsen, og tenke på hvor jeg har belønninga hen. Det er jo først og fremst trippinga som er et problem her, så jeg vil helt klart ikke dra henne fremover, så belønninga bør nok ligge bak henne eller på høyre side av henne, her som på dekk under marsj.

Fremadsending med stå: Også en forholdsvis grei øvelse, når hun bare husker at hun er en hund med fart, og at “ruta” faktisk betyr å gå i ruta, og ikke sjekke ut andre mer eller mindre interessante ting først. Vi må nok trene masse på at det ligger ting rundt ruta, så jeg slipper å få en apport av flasker f.eks istedet. Jeg må også bli flinkere til å trene på at hun faktisk skal bli stående/værende i ruta til jeg sier det er greit at hun flytter på seg, hun har en tendens til å møte meg når jeg går mot ruta, og selv om øvelsen teknisk sett er ferdig når jeg får beskjed om å gå til ruta, så er den ikke det i kl.3 og Elite, så hun kan godt lære seg at hun skal gjøre som hun får beskjed om til hun får beskjed om noe annet

Apport: Der har vi et lite problem med støting i apportbukken og at hun skifter tak når hun er på vei inn, samt litt dårligere fart inn enn ut – det er tross alt mye morsommere å løpe for å hente apporten enn det er å levere den. Må litt tilbake i denne øvelsen også, og trene på opptak. For å få høyere fart inn, tenkte jeg at jeg skulle kaste ball bakover når hun er på vei inn, jeg antar at hun glemmer å skifte tak på apportbukken også da

Fritt hopp over hinder med sitt: Må trene litt mer på at man faktisk skal hoppe over selv om man lander og derfor sitter litt skeivt på andre siden av hinderet, samt få henne litt lenger fra hinderet når hun setter seg – selv om hun til nå aldri har vært borte i hinderet når hun hopper tilbake, så ser det kanskje mer ryddig ut når hun ikke må hoppe rett opp for å komme over.. hehe

Kontroll over hund på avstand: Her må vi vel trene på flere ting, som f.eks at det ikke er noen gjettekonkurranse – man skal faktisk gjøre som man får beskjed om *flir* Må også passe på at jeg ikke får noen fremdrift, og at momentene er kjappe nok.

Siden vi har noen løse planer om å få opprykk til kl. 3 i år, og kanskje KANSKJE om vi rekker det (må presisere kanskje, for for oss så er det egentlig ikke noe stress – jeg er fornøyd med opprykk til kl.3 i år jeg), starte en gang, så kan jeg jo ta med kl.3-øvelsene også

Felles sitt: Her er faktisk utfordringa at hun legger seg. Ironisk nok, siden utfordringa på fellesdekk er at hun har høye albuer. Kanskje jeg burde bytte kommandoer på de to øvelsene? *ler* Men her, som på avstandskommando, må vi trene mer på å faktisk gjøre som man får beskjed om, og det vil vel først og fremst si at jeg må være mer konsekvent (oi da ).

Fellesdekk og fvf har jeg skrevet om over, så det gidder jeg ikke en gang til

Sitt under marsj: Denne har vi så vidt begynt å trene på, uten å mene det nesten *ler* Nora må jo sitte før jeg slipper henne løs på tur, så hun har ganske grei respons på denne faktisk. Vi må selvsagt sette det litt i system, er jo ikke sikkert hun husker at sitt betyr sitt når hun alt er løs

Innkalling fra dekk med dekk: hehe.. Denne har vi ikke prøvd på enda engang, så jeg aner ikke hvordan vi ligger an. Jeg går ut fra at hun kommer til å nøle med å dekke og prøve å trekke seg fremover, så vi får kjøre med belønning bak. Sånn utenom det så håper jeg at den treninga vi legger i dekk under marsj, hjelper oss med kjappe neddekker også i denne øvelsen

Fremadsending med dekk og på plass: Så sant hun faktisk dekker rett ned og ikke trekker seg fremover, så blir vel den største utfordringa her å unngå at hun gjetter eller blir liggende som en spent fjær (med høye albuer!) i påvente av kommandoen. Siden innkalling sjeldent er et problem, så er det sikkert lurt å trene masse på å bli liggende selv om jeg “tusler en runde” på banen.. hehe

Apportering over hinder: Nå er både hindersuget og apportsuget ganske høyt på denne tervesaken,  men jeg aner ikke hvordan hun vil utføre begge deler på en gang. Jeg antar at sending over hinderet blir forholdsvis uproblematisk, det blir antageligvis litt verre å få henne til å hoppe tilbake med apportbukken, så jeg lurte på om det kanskje kunne være lurt å sette henne igjen på andre siden av hinderet med apportbukken, og kommandere henne til å hoppe? Må nok se litt på den, jeg ser for meg at det kan bli litt vanskelig å huske å hoppe tilbake med apporten

Apportering av metallgjenstand: Selv om apportlysta er høy, er metallapporten såpass ekkel at vi dessverre må trene på denne Her får vi vel neppe støting i apporten, men heller nøling med å plukke den opp, og det er jo ikke noe bedre. Men først og fremst må jeg få igjen metallapporten av Merete, sånn at vi faktisk kan trene på denne øvelsen

Neseprøve: *ler* Her tror jeg at vi først og fremst skal trene på å holde neseprøva uten å prøve å lage tannpirkere av den! Sånn utenom det, så blir det jo mest trening på at vi plukker den pinnen jeg faktisk har tatt på, og ikke hvilken som helst pinne. Jeg er litt usikker på hvordan det går, jeg antar at sportreninga faktisk kan være litt til hjelp der, hun har jo allerede litt erfaring med å plukke pinner med lukt på fremfor hvilken som helst pinne. Enda en øvelse jeg må se litt på før jeg veit helt hvordan vi skal lære den inn, men første steg blir uansett å apportere en pinne uten å lage tannpirkere av den

Kontroll over hund på avstand: Denne har vi begynt på, selvsagt, men vi har begynt på “stå” også – det er derfor vi har et lite problem med gjetting sånn all over. Stå er visst det naturlige etter dekk *himle* Så, det var dette med å faktisk gjøre som man får beskjed om, og ikke gjette. Og jeg må bli flinkere til å ikke kjøre meg fast i et mønster, selv om hun har en kul overgang mellom dekk og stå, så bør jeg vel kanskje konsentrere oss om sitt en stund

Eliteøvelsene gidder jeg ikke å tenke på helt enda, vi kommer ikke dit i år

Brukslydigheta er jo mye likt, så jeg gidder ikke å skrive om de øvelsene som er felles der heller. Dvs at fellesdekk og fvf/lineføring allerede er nevnt, samt stå under marsj, dekk under marsj, apport og hopp over hinder. Da er det bare resten igjen da

Gå foran i line: Djiiz, det er fortsatt en kjedelig øvelse Så det jeg først må ta tak i, er å faktisk gidde å trene på denne! Kommandoen er sånn halvveis inne, jeg må bare bli mer tydelig på hva det er hun skal gjøre, og bli flinkere til å belønne “der fremme”. Det hender vi trener litt på den der på tur, men hun har jo en forventning om at belønninga kommer bakfra, så jeg må bli flinkere til å la den komme forfra. Hvordan jeg skal gjøre det, er jeg litt usikker på, hun veit jo at det er jeg som kaster noe, så hun blir gående med oppmerksomheten bakover, mens jeg heller ville hatt den mer fremover.

Kryp: Burde bli jævlig bra, så flink som hun er til å krype på fellesdekk Tror vi skal holde fokus på tempo og høyde her, det kan bli litt for mye av begge deler. Så roooo først og fremst, så får vi håpe at hun holder seg lav nok når det er rolig nok (hørtes det logisk ut? hehe).

Hmm.. Det var bare de to øvelsene som ikke er i LP-programmet alt? Da er det jo bare å begynne på spesialøvelsene da

Spor: Der må vi visst jobbe med tempoet. Det går visst litt fort *flir* Sånn utover det, så har vi vel stort sett kontroll, hun går sjeldent over pinner. Hun trenger selvsagt sporkondis og mengdetrening, vi har trent hårreisende lite spor (med tanke på hvor mye jeg var ute med Emma, så er det nesten deprimerende lite sportrening på oss).

Sporoppsøk: Det har vi ikke trent på i større grad, så jeg er litt usikker på hva som kan bli problemet her. Jeg antar vi bare får bli flinkere til å trene oppsøk fremfor påsett, så finner vi vel ut om det er noen utfordringer her eller ikke.. hehe

Budføring: Nå kommer vi til å hoppe over budføring i C pga skuddet, men vi kan jo satse på å få poeng i den i D Vi har jo egentlig kommet forholdsvis godt i gang med denne øvelsen, vi må bare generalisere den, sånn at det gjelder uansett hvilken hjelpefører vi har, selv om det er andre folk på banen (greit å ta høyde for at det er dommer og sånt der også), selv om vi er på en fremmed bane. Generalisering, rett og slett

Rundering: Kan jeg faktisk tenke meg å trene litt, mest for å bygge opp selvtilliten hennes, jeg tror ikke det blir en konkurransegren for oss. Den største utfordringa er hvordan vi skal belønne ute hos figurant, hun har jo ikke stort problem med å løpe 50 meter ut og leite etter folk, det er hva hun gjør når hun har funnet dem som er litt problematisk, hun er jo f.eks ikke spesielt hypp på å leke med fremmede figuranter, jeg tror hun tar i mot godbiter da, men hun er vel ikke så innmari hypp på å være ute hos figuranten når hun først har funnet den. Men jeg kjenner heldigvis flere flinke folk som kan hjelpe oss med å se på denne

Feltsøk: Trenger vi vel sannsynligvis ikke i år, men det er morsomt å trene på, så vi gjør det allikevel vi Største problemet her er at hun kan miste litt fokus i felt med mye busker og trær, samt at hun ikke alltid ser nødvendigheten i å ha med gjenstandene helt inn. Heldigvis er søkslysta stor, så det er sjeldent et problem å sende henne ut om igjen og om igjen

Sånn utenom det, så bør vi vel prøve å bli norsk utstillingschampion i år, dvs at vi blir nødt til å melde på utstillinger fremover *flir* Vi er alt påmeldt til Bø neste helg, og vurderer å ta en tur på Letohallen den 3 og/eller 4 mars (siste påmelding på mandag). Kan hende vi tar en tur på spesialen i år også, vi gjorde det jo tålelig greit der i fjor Vi får se, jeg “lover” jo hvert år at jeg skal stille ut mer, uten at vi har hatt noen markant økning i antall utstillinger i løpet av et år allikevel.. hehe

Sånn utenom det, så er lille Leah født nå! Vi har falt på kennel Se Upp i Uppsala, Sverige, etter disse to:

Mammaen

Pappaen

Det ble 6 valper i alt, 4 hanner og 2 tisper, og den ene tispa skal få komme til oss

Manta med alle bebisene <3

Vi gleder oss masse, selv om Camilla nok gleder seg aller mest! Hun klarte ikke å gå og legge seg i går, først fordi vi venta på om det kom en liten frøken til oss (3 av gutta kom først.. hehe), deretter fordi hun var for glad til å kunne sovne *ler* Det blir veldig spennende fremover ihvertfall, håper tiden går fort frem til påske!

Og sånn går nå dagene..

Bare for å starte med det først, jeg kommer ikke til å lage noen oppsummering av 2011, mest fordi at vi ikke har gjort noe spennende siden oppsummeringa av sommeren, og vi gjorde vel ikke så mye spennende før det heller Vi har vel heller ingen kjempefaste planer fremover heller, sånn bortsett fra at vi skal til Bø den 18 februar (oh, det er jo bare en liten uke til det, kom jeg på!). Jeg gruer meg til Bø, det blir første gangen jeg er på Bø uten Dinamor, og det har liksom vært den ene årlige faste utstillinga hun og jeg har vært på (bortsett fra i 2008, for da hadde hun valper). Vi hår håpe at Nora gjør en så strålende innsats der at gleden overskygger alt annet.

Det var ikke meninga å starte bloggen sånn, altså. Egentlig så går det forholdsvis bra her, selv om jeg sørger mer enn jeg trodde jeg ville gjøre. Jeg har jo egentlig en ganske kynisk holdning til dette med å miste hunder, det ligger jo i kortene at vi ikke får beholde de så lenge som vi ønsker, det er en del av kaka, det. Men det har vært litt spesielt denne vinteren. Det har vært et litt for stort frafall i svartinger her på Kløfta.

For jeg regner Cane litt som min selv om han var veldig Carina sin. De har bodd her i lengre perioder flere ganger, vi har vært på flere turer sammen, og vi har trent noen timer sammen. Cane var en hund det var lett å bli glad i, og det er helt meningsløst at han skulle bli borte nå i høst, bare 4.5 år gammel. Det er et stort tap, ikke bare for Carina og oss andre som fikk bli kjent med han, men også for belgerverden. Han var virkelig en spesiell gutt.

Carina & Cane, NM i bruks 2011

Så måtte jeg jo la Dinamor, Dronningen av Kløfta, pelsterapien min, støttekontakt, sugar and spice and all things nice, slippe nå den 18 januar. Det er fortsatt ubegripelig trist. Det er fortsatt rart at en hund som egentlig bare var der, kan etterlate et sånt stort tomrom etter seg. Men det var det hun var best på, å være der. Og nå er hun ikke det lenger.

And I miss you when you're gone, that is what I do..

Til sist, så måtte Carina og jeg ta den tunge avgjørelsen om å la Nik slippe nå den 1 februar. Jeg har ikke skrevet så mye om Nik i bloggen min, aller mest fordi hun var så ung, og litt fordi at dette med henne, kom midt opp i alt det andre.
Nik ble bare drøye 10 mnd, og i løpet av de 10 mnd har hun vært halt og hatt vondt i minst halvparten av dem. Hun begynte å halte i begynnelsen av oktober, og Carina og jeg prøvde å slå oss til ro med at hun bare hadde voksesmerter. Det tok dog ikke så lang tid før det ble tydelig at det var noe mer alvorlig enn som så. I november var vi hos veterinær og røntget albuene hennes, og resultatet ble middels grad AA – i en alder av 8 mnd. Det suger.. Det suger så mye at jeg ikke kan forklare hvor mye det suger engang!

Jeg har pleid å tulle med at jeg bare eier Nik på papiret, fordi Nik var veldig Carina sin hund (hun og), men vi har tatt avgjørelsene om henne sammen. Vi valgte henne sammen, vi valgte hvordan hun skulle behandles sammen, og vi valgte å la henne slippe sammen. Vi har begge hatt drømmer og planer for Nik, og vi har begge sørget over ikke bare det at en så ung og så flott groenendael-frøken skal være så plaget når hun er så ung, men også over de drømmene og planene vi har hatt for henne.

Belastninga har helt klart vært størst for Carina, som har levd sammen med Nik hele tiden, og sett hvor vondt Nik har hatt, som har måtte balansere “nok aktivitet” med “nok ro” – og det har ikke vært lett, for Nik var ei frøken som ikke syns hun trengte så mye ro i det hele tatt, selv om hun tydelig har hatt vondt. Spare seg var ikke et tema for denne frøkna, det var stort sett full guffe så fort hun hadde mulighet til det. Det er usigelig trist at en så ung og lovende frøken skal plages så mye i så ung alder, og beslutningen om å la henne slippe, var tung, men riktig. Hun var ikke skapt for å holdes i ro.

Nik, det lille vakre trollet vårt..

Sånn, det var den triste delen, jeg håper det blir lenge til neste gang jeg må oppsummere så mye sorg og tristhet.

Livet går videre, merkelig nok. Det er feil å si at vi ikke har noen planer for 2012, for det har vi egentlig, men ting er litt vagt for øyeblikket. For tiden leiter jeg etter en puddelvalp – og folk kan nok kanskje finne på å hviske litt om å bytte ut en hund med en annen, og til det vil jeg si: Dette er ikke en impulsgreie. Det har vært planlagt i noen år allerede. Og valpen er ikke til MEG, den er til Camilla, som har ønsket seg egen hund siden gudene veit når. Grunnen til at det ikke har skjedd før, er nettopp pga Dina, og hennes variable form, og at hun ble så purkete de siste årene. Ja, jeg føler faktisk at jeg må presisere det. Folk spekulerer i så mye rart, så det er greit å si fra med en gang, liksom.

Grunnen til at det blir puddel – mellompuddel, for å være helt eksakt – er aller mest fordi at Camilla ønsker seg det. Hun har vært svært fascinert av pudler siden vi lånte Stinamor en sommer for snart 2 år siden. Grunnen til at den kommer nå, er som før nevnt dette med Dina, samt at Camilla skal konfirmere seg nå i mai – det er vel en passende presang for ei hundeinteressert frøken? Pappaen hennes og jeg syns ihvertfall det (jepp, det er et samarbeidsprosjekt ).

Stinamor i farta

Jeg har rett nok vært begeistret for pudler i mange år alt (det var den rasen jeg vurderte en gang for mange år siden, da jeg skulle ha noe lettere å trene med enn alaska husky), men dette er Camilla sitt valg, og hun har tenkt på dette lenge, vurdert flere raser, og havnet på puddel gang på gang. Kanskje farget av sin mors syn på krølledyrene, men allikevel – det var hennes valg. Grunnen til at vi vil ha mellompuddel og ikke en av de andre størrelsene, er at de er hverken for små eller for store, de er bare akkurat passe. Akkurat passe stor for en tenåring å håndtere selv, akkurat passe stor til å leke med Nora og Teo (hunden hos pappaen til Camilla), akkurat passe stor til å ligge på fanget selv om man leser bok eller ser på tv, akkurat passe stor til det aller meste

Camilla har hatt ganske mange meninger om hva slags hund hun skal ha. Hun har vært veldig tydelig på at hun skal ha en sort eller brun puddel (ikke spør meg hvorfor, jeg ville ha hvit, jeg *ler*). Hun har bestemt at den skal hete Leah, som i Thea, men med L. Leah skal brukes til agility og utstilling først og fremst, men Camilla vil visst være med å trene lydighet og spor også, og selvsagt skal Leah gå MH etterhvert (jepp, mammahjertet svulmer over av stolthet!). Hun skal gå kurs med Leah, og Leah skal være HENNES hund – og det presiserer hun så ofte at jeg mistenker henne for å tro at jeg har tenkt å stjele Leah fra henne

Det har vært interessant å orientere seg i et forholdsvis ukjent rasemiljø. Det er mye fine pudler der ute, og overraskende mange har ymse meritter å vise til – viltsporchampionater, AG-championater, lydighetschampionater, gjennomførte MH’er, sånn i tillegg til utstillingschampionater. Det er ganske imponerende for en rase som i utgangspunktet er en selskapshund, syns jeg – og joda, jeg veit at puddelen opprinnelig var jakthund, men det er noen generasjoner siden de ble avlet for sånt, selv om en og annen puddel brukes til det fortsatt

Vi har et par alternativer vi kikker på (og ja, Camilla har vært med og bestemt det også – noe guidet av mammaen sin, men hun er med i prosessen, liksom). Et par av de er allerede født, og ett alternativ ventes nå i helgen, så det er ganske spennende om dagen. Jeg håper vi får avklart hvor lille Leah kommer fra ganske snart, jeg veit at Camilla gleder seg ihvertfall. Og jeg gleder meg, både på Camillas vegne og egne, jeg får liksom det beste her, syns jeg. En poodledoodle i huset, uten at det er min hund. Det siste der tror jeg ikke at jeg er helt klar for enda, nemlig (og jada, jeg veit at pappaen hennes og jeg har det overordna ansvaret).

Neida, jeg har ikke glemt Norris Nora takler livet som enehund bra. Hun har fått være med både pappaen min og meg på jobben, hun er tross alt ikke vant til å være alene-alene hjemme (dvs uten Dina), så vi har en gradvis innlæring av det. Hun ønsker seg fortsatt litt mer trening, stakkar, men det er ikke jeg helt klar for om dagen, så hun må nok bare fortsette å ønske seg det litt til.

Når det er sagt, så har vi faktisk gått på kurs i vinter, jeg tror ikke jeg har nevnt det før? Vi har gått kurs hos Kruttlappen hundeskole,  for Line Torp, som garanterte oss at Nora kom til å ligge i fellesdekk etter endt kurs! Og det verste er at jeg faktisk tror henne – det vi har lært inn på kurset ser ut til å funke, så om jeg bare er flink og fortsetter å trene på det, så tror jeg faktisk at det er håp! Nora har nemlig begynt å bruke “dekk” som default-øvelsen sin. Er hun litt usikker på hva hun skal gjøre, så er det sikkert ikke feil å dekke, sier Norris – og det liker jeg!

Vi har noen løse planer om å konkurrere i 2012 også (litt for løse, om dere spør Carina *ler*), vi bør jo få opprykk til kl.3 i løpet av året, og helst C bruks (gjerne litt mer også, men jeg har lært fra tidligere år, i år blir lista lagt på et mer realistisk nivå.. hehe). Det fordrer jo at vi gidder å dra ut og trene, men som vanlig når det er vinter, så er jeg ikke spesielt hypp på det. Ikke noe mer enn litt løselig trening på stuegulvet eller på tur, ihvertfall Mye bruk av løs her, ser jeg, men for øyeblikket så orker jeg ikke å konkretisere det – selv om det sikkert er akkurat det jeg burde, sånn at vi kommer i gang igjen. Det er bare en enorm manko på energi til sånt for tiden

Jeg har tenkt at vi skal gå en FA i løpet av våren også (før den 25 juni, for å være eksakt, og da bør jeg vel kanskje melde oss på et sted snart da), for selv om jeg veit at vi må stå over skuddene, så syns jeg resten av FA’en er interessant også. Jeg er nysgjerrig på hvordan Nora går nå, i forhold til da vi gikk MH, jeg syns jo det er morsomt å skremme disse dyrene litt *ler*

Arkivfoto: Norris i dekk

Sånn utenom det, så er jeg fortsatt i praksis, og jeg trives med det selv om det som før nevnt er lite energi igjen til så mye annet. Jeg håper fortsatt at det vil gå over når kroppen min bare blir vant til aktivitet igjen, og jeg vil helst ikke tenke på hvor lenge jeg skal vente på det Men jeg har slitt med både søvn (og det hjelper ikke stort med disse pillene jeg får mot det heller) og matlyst, og magen har vært veldig kranglete denne vinteren, så det blir spennende å se hva de sier på Rikshospitalet når jeg skal dit neste gang

Og nå har jeg blogget 2061 ord, så nå tror jeg ikke at jeg gidder mer. Så skal jeg prøve å blogge litt mer i 2012 enn jeg gjorde i 2011 *kremt*

But I miss you when you’re gone, that is what I do..

Nå har det gått 1 uke og 1 dag siden jeg mistet deg, og fortsatt er det vanskelig å skrive denne bloggen. Det har vært en veldig dårlig dag i dag, uten at jeg helt kan sette fingeren på hvorfor, kanskje det endelig begynner å gå opp for meg at jeg ikke bare har lånt deg bort, og at du ikke kommer til å komme tilbake. Den tanken er så trist at jeg fortsatt ikke helt orker å ta den inn over meg.

Jeg veit ikke hvorfor jeg skriver denne bloggen, jeg har bare behov for å si det, for å snakke med deg, selv om jeg veit at du ikke kan høre meg lenger. Forklare alle hvorfor du ble så betydningsfull. Jeg antar det er vanskelig for folk å forstå hvorfor du betydde så mye for meg, du var jo ikke akkurat min type hund, tror jeg, så jeg tenkte jeg skulle prøve å forklare.

Du kom til meg på tampen av et langt og vondt år. Det begynte alt i januar, da det ble slutt mellom meg og han som hadde vært kjærsten min de siste 4 årene. Så ble alle håp og drømmer for Hero knust den dagen i februar da han fant ut at siden knurring ikke funker, så biter vi i stedet. I mars var det på tide å la Tommy slippe, han var blitt en gammel og sliten mann, stakkar. Som erstatning for Hero, fikk jeg Zar, som var en utrolig søt valp, om enn litt drøyt paranoid i forhold til andre hunder. Han og jeg flytta til Trøndelag for at jeg skulle gå på skole, i håp om å få livet mitt tilbake, og pga mitt valg av skole, flyttet Fredrik og Camilla til faren sin.
Jeg trivdes ikke i Trøndelag, jeg hadde konstant hjemlengsel. I desember beit Zar en av romkameratene mine fordi han freaka helt ut pga en løshund som fløy på den andre romkameraten min sin hund. Det var da jeg bestemte meg for at Merete kunne få ha Zar på trening, jeg fiksa han jo ikke. Og Merete sa at du måtte være hos meg i mens, Merete sa at jeg kom til å ville beholde deg, og jeg sa nei. Jeg skulle ikke ha noen Dina. Merete kjente deg bedre enn jeg gjorde, Merete visste at du sniker deg inn i hjertene til folk.

Jeg visste jo hvem du var fra før av, jeg hadde jo sett deg både på utstillinger og hjemme hos Merete, og jeg syns du var pen, men dum.. Kjedelig.. Ikke sånn type hund jeg ville ha. Jeg var helt overbevist om at jeg kom til å levere deg tilbake igjen, det var ikke snakk om at jeg skulle ha en hund som var bare pen.

Folk flest husker Tommy som den gamle, rolige gubben han ble, men jeg husker også kurs på kurs på kurs hvor vi sto og venta på at han skulle ta kontakt. Jeg husker Tommy som klipte seler og bånd i frustrasjon og stress. Jeg husker Tommy som aldri noen gang klarte å gå pent i bånd. Jeg husker Hero som brøla av forventning hver gang vi møtte noen. Jeg husker Hero som mente så mye om mangt, spesielt om regel og konsekvenser. Også Zar da, som var så redd andre hunder at han aldri glemte hvor han hadde møtt en. Som kunne legge seg ned og invitere til lek, bare for å brøle og glefse når den andre hunden kom for nære. Det var litt av noen gutter, det der..

Så kom du. Pen, men litt dum, tenkte jeg. Kjedelig. Uten personlighet. Jeg tok feil.

Året i Trøndelag var vel det året jeg var som verst med tanke på revmatismen, det var ikke uvanlig at store-Camilla måtte hjelpe meg med å kneppe igjen buksene mine, f.eks. Rart å tenke på i dag.. Det var mye som var tungt det året. Savnet av Fredrik og Camilla, mamma og pappa, venninner, ja – hjemme, rett og slett. Kjærlighetssorg som aldri fikk gå over fordi jeg var dum nok til å prøve bare litt til. Sorgen over Hero og Tommy. Fortvilelsen over Zar. Skuffelsen over Zar. Vondt i kroppen. Mistrivsel. Dette var starten på vårt forhold, Dinamor.

Det var en befrielse å få deg inn i livet mitt. Du var så enkel og grei å ha med å gjøre. Gikk pent i bånd, var forholdsvis lydig, fantes ikke kranglete, hadde ingen diller, rett og slett. Jeg kunne ha deg med overalt, hvis jeg ba deg om å legge deg, så la du deg og ble der. Og du bare var der. Alltid. Når ting ble tungt og vanskelig, så kom du bare og la deg inntil meg, med hodet ditt på brystet mitt, og bare var der. Jeg trengte ikke å si noe, du følte når jeg trengte deg.

Så sa Merete at nå kunne jeg levere deg igjen. Jeg kunne ikke det. Bare tanken på at du skulle være hos noen andre enn meg, var latterlig. Så du ble hos meg. Eller jeg hos deg, jeg er sikker på at du valgte meg mer enn jeg valgte deg. Jeg er takknemlig for det, Dinamor. Du var langt fra så dum som jeg trodde før jeg ble kjent med deg <3

Rett før vi flytta fra Trøndelag var du på besøk hos en herremann. Merete skulle ha et kull på deg – det Merete ikke visste, var at hun fikk med meg på kjøpet. Jeg var ikke spesielt interessert i at du skulle være “alene” i Askim i 8 uker, så når du dro, da dro jeg og.

Jeg husker fødselen. Du syns usigelig synd på deg selv, lille dramaqueenen til mammaen sin. Det var sååå vondt, påsto du, og du fant ikke roen før du fikk ligge mellom beina mine, med hodet på magen min – da kunne du føde. Og det gjorde du, det kom 6 forholdsvis store sorte, bløte klumper på 2 timer eller noe sånt. Jeg syns selvsagt du var kjempeflink, og du var like selvsagt helt enig Helt på tampen av “fødselspermisjonen” din bråbestemte jeg meg for å ta med meg en av døtrene dine hjem, Emma. Emma skulle bli min treningshund, du var jo pensjonert.

Du ble pensjonert ganske mange ganger du. Lydighet var ikke din favorittsyssel, du kunne godt gjøre triks og sånt for godbiter, men krav og presisjon var heller unødvendig, syns du. Så jeg prøvde i en periode, og pensjonerte deg. Så prøvde jeg en periode igjen, og pensjonerte deg igjen. Ikke helt din sterke side det der, søta. Det var vel omtrent da du ble en Dronning, og Dronninger har lov til å ha nykker

Så var du på et nytt herrebesøk, og fikk kull nr 2 vinteren 2008. Jeg tok ikke med meg noen fra det kullet hjem, ikke permanent ihvertfall. Det året var ikke så godt for Merete, så vi hjalp henne litt, først ved å ha Stitchepitchen her i en måned, så var Elle-pell her i noen måneder. Den sommeren ble også Emma pensjonert, og fikk flytte til en familie i Trøndelag som bare ville ha en snill, grei og enkel hund.

Vi var og henta Nora den høsten, og jeg er litt usikker på om du syns det var veldig nødvendig med et tervetroll i hus. Men som alt annet jeg har bestemt, så godtok du det og uten noe om og men. Og du var selvsagt pensjonert igjen. Utover vårparten igjen begynte jeg å bli litt bekymra for deg, jeg syns liksom at du aldri henta deg helt inn igjen etter kullet du hadde hatt, pelsen ble aldri ordentlig ordentlig igjen, og du begynte å bli skvetten.

Siden da har vi vært hos veterinær med ujevne mellomrom. Bortsett fra nedsatt nyrefunksjon en stund, noe som kanskje kunne være begynnende forkalkninger i ryggen og begynnende katarakt, så har du vært “frisk”. Turene til veterinær har vært mange, nye blodprøver hver gang, ingen svar noen gang, og foran øynene på meg har du forandret deg fra å være en trygg og stødig (om enn kjedelig *ler*) hund, til å være nervøs, engstelig, usikker. Vekten din har gått opp og ned, formen har vært varierende, pelskvaliteten har vært alt fra matt, ullen og myk til passe stri og glansfull. Du har hatt et par episoder hvor du har reagert kraftig på folk du kjenner og liker, og jeg har bekymret meg det ene øyeblikket, for så glede meg over at formen er på vei opp igjen det andre øyeblikket.

Det har vært vanskelig å forholde seg til hvordan det utviklet seg. Du var jo i følge prøver og undersøkelser frisk. Din tilstand har vært diskutert med mange, i utallige timer. Ingen ble noe klokere, ingen hadde noen råd som virket, ingen hadde noen løsning.

Denne vinteren har vært hard. Jeg tror jeg har visst det en stund at jeg ikke fikk beholde deg særlig lenger. Å avgjøre at du skulle få slippe nå, er det vanskeligste jeg har gjort i hele mitt hunde-liv (og det begynner å bli ganske langt det, nå). Det er fortsatt vanskelig, mye vanskeligere enn jeg hadde trodd. Jeg pleier å være flink til å godta at “sånn er det å ha hund”, det er prisen vi betaler for å få ha dere i livet vårt, at dere lever så mye kortere enn oss. Men det var overraskende hardt å la deg slippe, Dinamor. Det er overraskende vanskelig å godta at du er borte. Det er overraskende tomt.

Det er en overraskende lang blogg, med overraskende mye kliss og føleri. Men jeg veit ikke hva jeg skal gjøre, du har vært det ene stabile i livet mitt i mange år nå, gjennom mange harde tak, du har vært der, bare vært der.. Og nå, nå er du borte, og savnet er så stort. Hvem skal være pelsterapien min nå, som pelsterapien min er borte?

2011 til vurdering

The WordPress.com stats helper monkeys prepared a 2011 annual report for this blog.

Here’s an excerpt:

A New York City subway train holds 1,200 people. This blog was viewed about 6 000 times in 2011. If it were a NYC subway train, it would take about 5 trips to carry that many people.

Click here to see the complete report.