Vakre, vakre Dinamor <3

I dag har vært en sånn dag hvor ting har vært veldig tomt igjen. Jeg går ut fra at det har noe med at vi skal på NKK Bø i morgen å gjøre, det har som sagt vært en tradisjon for Dinamor og meg siden første året jeg fikk henne, og hun har jevnt over gjort det bra der (et par cacib og noen BIR-plasseringer er jevnt over bra ). I tillegg var det 4 uker siden på onsdag, og jeg hadde begynt å vente på obduksjonsrapporten. I dag trengte jeg ikke å vente lenger, i dag ringte de fra veterinærhøyskolen.

Jeg er litt ambivalent til obduksjonsrapporten, for “heldigvis” så fant de “noe”. Jeg har vært bekymra for det, hva hvis de ikke fant noe? Dette noe var begynnende nyresvikt, en del av nyrene hennes var ødelagte. Hvilket fører til mer “hva hvis?”. Det var ikke så store skader enda, så hva hvis hun hadde gått på skånefôr? Hva hvis jeg kunne fått et år til med henne? Hva hvis jeg kunne fått to år til med henne? For selv om det bare var et spørsmål om tid, så var det akkurat det jeg føler jeg ikke fikk nok av – tid.. På den andre siden, jeg veit ikke om jeg noen gang hadde følt at jeg hadde fått “nok tid”.

Jeg prøver å ikke tenke sånn, fordi det var ikke først og fremst pga det fysiske jeg valgte å avlive henne, det var pga de mentale forandringene. Hun var blitt engstelig, nervøs, sannsynligvis fordi hun ikke var helt i form, og det fortjente hun ikke, min Dina er trygg og sunn og frisk. Sånn sett mistet jeg vel henne før den 18. januar. Men hva hvis skånefôret hadde gjort henne mer seg selv igjen? Håpløst å tenke sånn, særlig nå, for ikke all verdens “hva hvis” kan forandre på det at hun er borte. Hun er død. Men hva hvis..

Det er en trist dag, og det blir enda tristere av å vite at om hun fortsatt hadde vært her, så er det hun som hadde kommet og lagt seg inntil meg, som hadde bare vært der til jeg ikke var trist lenger.

And I miss you when you’re gone
That is what I do
And it’s going to carry on
That is what I do 

Jeg har lært av tidligere år, og har ikke tenkt å sette lista veldig høyt for oss. Ja, for oss. Andre kan både mene at målene er lave, og ha høyere mål for sine hunder, men for oss, og den treningrutinen vi har, så holder disse målene *ler* Først og fremst så er målet å få lyst til å trene igjen. Jeg går ut fra at det vil komme seg nå etterhvert som det blir mildere og snøen blir borte, jeg pleier å ha en energiboost på våren, og satser litt på det i år også. Så er målet opprykk til kl.3, samt begynne med øvelsene for kl.3, og opprykk til kl. C bruks, og øvelsene for kl. C bruks. Nå veit jeg at vi har en ørliten utfordring i Noras skuddredsel og aversjon for fellesdekker, så vi står over fellesdekk med skudd, og ligger derfor 50 poeng i minus før vi rekker å starte. Det vil si at resten av øvelsene bør være så bra at vi får de poengene vi må ha for opprykket allikevel, og det igjen vil si at jeg må bli mye MYE flinkere til å pirke.. hehe Men vi kan jo begynne med lydighet først:

Fellesdekk: Fortsette med det vi har begynt med, å belønne flatdekker. Oppskriften er ganske enkel, men allikevel vanskelig – det er bare betaling når man har hodet ned. Er hodet ned, vil selvsagt albuene også være nede. Jeg går ut fra at hun ikke kommer til å ligge i flatdekk under konkurranse, men det er det samme det, så lenge hun har albuene i bakken.  Først må hun bli trygg på hva hun egentlig skal gjøre mens jeg står der, og så må jeg jo bare begynne å gå i skjul igjen – og da er jeg nesten nødt til å trene sammen med noen, så de kan se om hun blir høy eller ikke.

Vi trente så vidt det var på flatdekk i går på turen, og man kan jo se at Norris syns at dette er en veldig veldig vanskelig øvelse *ler* :

Det er anstrengende å huske at hake og albuer skal være i bakken

FVF/ Lineføring: Anser jeg vel egentlig ikke som et kjempeproblem, hun begynner å bli ganske god på dette (og for oss er det liten forskjell på lineføring og fvf, tror jeg?). Eneste jeg må passe på, er at jeg trener på at det ikke skjer noe også, jeg er veldig glad i å trene på vendinger og plassforflytninger selv, og det fører jo fort til at tervesaken detter ut når det blir litt strekker og sånt *ler*

Dekk under marsj: Her mangler vi både albuer i bakken og fart, for for en så rask hund som Nora, trenger det ikke å være til lov til å sige ned i en nesten-dekk. Må gå noen skritt tilbake i denne øvelsen, og belønne kjappe og skikkelige neddekker først og fremst. Tenkte jeg skulle gjøre det litt som vi begynte på stå under marsj, med å rygge og kommandere henne ned, men hjelpe henne litt med håndtegn i begynnelsen, for å se om det hjelper på farta og høye albuer. Jeg må også tenke på hvor jeg legger belønninga hen om jeg har ekstern belønning, hun har det med å dra seg litt frem og litt til venstre. På siden til høyre er nok en god ide, sånn i begynnelsen.

Innkalling fra sitt med stå: For å være helt ærlig, så aner jeg ikke hvordan vi ligger an i denne øvelsen nå, det er en øvelse hun har vært så flink på at jeg har trent litt for lite på den. Men jeg tror jeg må variere belønninga litt, noen ganger ha den bak henne, noen ganger kaste den til henne. Og siden hun er flink til å gjette, huske å trene på reine innkallinger med ujevne mellomrom, sånn at vi ikke mister farta hennes.

Stå under marsj: Rart at denne skal være så vanskelig, når innkalling med stå har vært så “lett”. Blir noe av det samme som dekk under marsj her, gå noen skritt tilbake i øvelsen, og tenke på hvor jeg har belønninga hen. Det er jo først og fremst trippinga som er et problem her, så jeg vil helt klart ikke dra henne fremover, så belønninga bør nok ligge bak henne eller på høyre side av henne, her som på dekk under marsj.

Fremadsending med stå: Også en forholdsvis grei øvelse, når hun bare husker at hun er en hund med fart, og at “ruta” faktisk betyr å gå i ruta, og ikke sjekke ut andre mer eller mindre interessante ting først. Vi må nok trene masse på at det ligger ting rundt ruta, så jeg slipper å få en apport av flasker f.eks istedet. Jeg må også bli flinkere til å trene på at hun faktisk skal bli stående/værende i ruta til jeg sier det er greit at hun flytter på seg, hun har en tendens til å møte meg når jeg går mot ruta, og selv om øvelsen teknisk sett er ferdig når jeg får beskjed om å gå til ruta, så er den ikke det i kl.3 og Elite, så hun kan godt lære seg at hun skal gjøre som hun får beskjed om til hun får beskjed om noe annet

Apport: Der har vi et lite problem med støting i apportbukken og at hun skifter tak når hun er på vei inn, samt litt dårligere fart inn enn ut – det er tross alt mye morsommere å løpe for å hente apporten enn det er å levere den. Må litt tilbake i denne øvelsen også, og trene på opptak. For å få høyere fart inn, tenkte jeg at jeg skulle kaste ball bakover når hun er på vei inn, jeg antar at hun glemmer å skifte tak på apportbukken også da

Fritt hopp over hinder med sitt: Må trene litt mer på at man faktisk skal hoppe over selv om man lander og derfor sitter litt skeivt på andre siden av hinderet, samt få henne litt lenger fra hinderet når hun setter seg – selv om hun til nå aldri har vært borte i hinderet når hun hopper tilbake, så ser det kanskje mer ryddig ut når hun ikke må hoppe rett opp for å komme over.. hehe

Kontroll over hund på avstand: Her må vi vel trene på flere ting, som f.eks at det ikke er noen gjettekonkurranse – man skal faktisk gjøre som man får beskjed om *flir* Må også passe på at jeg ikke får noen fremdrift, og at momentene er kjappe nok.

Siden vi har noen løse planer om å få opprykk til kl. 3 i år, og kanskje KANSKJE om vi rekker det (må presisere kanskje, for for oss så er det egentlig ikke noe stress – jeg er fornøyd med opprykk til kl.3 i år jeg), starte en gang, så kan jeg jo ta med kl.3-øvelsene også

Felles sitt: Her er faktisk utfordringa at hun legger seg. Ironisk nok, siden utfordringa på fellesdekk er at hun har høye albuer. Kanskje jeg burde bytte kommandoer på de to øvelsene? *ler* Men her, som på avstandskommando, må vi trene mer på å faktisk gjøre som man får beskjed om, og det vil vel først og fremst si at jeg må være mer konsekvent (oi da ).

Fellesdekk og fvf har jeg skrevet om over, så det gidder jeg ikke en gang til

Sitt under marsj: Denne har vi så vidt begynt å trene på, uten å mene det nesten *ler* Nora må jo sitte før jeg slipper henne løs på tur, så hun har ganske grei respons på denne faktisk. Vi må selvsagt sette det litt i system, er jo ikke sikkert hun husker at sitt betyr sitt når hun alt er løs

Innkalling fra dekk med dekk: hehe.. Denne har vi ikke prøvd på enda engang, så jeg aner ikke hvordan vi ligger an. Jeg går ut fra at hun kommer til å nøle med å dekke og prøve å trekke seg fremover, så vi får kjøre med belønning bak. Sånn utenom det så håper jeg at den treninga vi legger i dekk under marsj, hjelper oss med kjappe neddekker også i denne øvelsen

Fremadsending med dekk og på plass: Så sant hun faktisk dekker rett ned og ikke trekker seg fremover, så blir vel den største utfordringa her å unngå at hun gjetter eller blir liggende som en spent fjær (med høye albuer!) i påvente av kommandoen. Siden innkalling sjeldent er et problem, så er det sikkert lurt å trene masse på å bli liggende selv om jeg “tusler en runde” på banen.. hehe

Apportering over hinder: Nå er både hindersuget og apportsuget ganske høyt på denne tervesaken,  men jeg aner ikke hvordan hun vil utføre begge deler på en gang. Jeg antar at sending over hinderet blir forholdsvis uproblematisk, det blir antageligvis litt verre å få henne til å hoppe tilbake med apportbukken, så jeg lurte på om det kanskje kunne være lurt å sette henne igjen på andre siden av hinderet med apportbukken, og kommandere henne til å hoppe? Må nok se litt på den, jeg ser for meg at det kan bli litt vanskelig å huske å hoppe tilbake med apporten

Apportering av metallgjenstand: Selv om apportlysta er høy, er metallapporten såpass ekkel at vi dessverre må trene på denne Her får vi vel neppe støting i apporten, men heller nøling med å plukke den opp, og det er jo ikke noe bedre. Men først og fremst må jeg få igjen metallapporten av Merete, sånn at vi faktisk kan trene på denne øvelsen

Neseprøve: *ler* Her tror jeg at vi først og fremst skal trene på å holde neseprøva uten å prøve å lage tannpirkere av den! Sånn utenom det, så blir det jo mest trening på at vi plukker den pinnen jeg faktisk har tatt på, og ikke hvilken som helst pinne. Jeg er litt usikker på hvordan det går, jeg antar at sportreninga faktisk kan være litt til hjelp der, hun har jo allerede litt erfaring med å plukke pinner med lukt på fremfor hvilken som helst pinne. Enda en øvelse jeg må se litt på før jeg veit helt hvordan vi skal lære den inn, men første steg blir uansett å apportere en pinne uten å lage tannpirkere av den

Kontroll over hund på avstand: Denne har vi begynt på, selvsagt, men vi har begynt på “stå” også – det er derfor vi har et lite problem med gjetting sånn all over. Stå er visst det naturlige etter dekk *himle* Så, det var dette med å faktisk gjøre som man får beskjed om, og ikke gjette. Og jeg må bli flinkere til å ikke kjøre meg fast i et mønster, selv om hun har en kul overgang mellom dekk og stå, så bør jeg vel kanskje konsentrere oss om sitt en stund

Eliteøvelsene gidder jeg ikke å tenke på helt enda, vi kommer ikke dit i år

Brukslydigheta er jo mye likt, så jeg gidder ikke å skrive om de øvelsene som er felles der heller. Dvs at fellesdekk og fvf/lineføring allerede er nevnt, samt stå under marsj, dekk under marsj, apport og hopp over hinder. Da er det bare resten igjen da

Gå foran i line: Djiiz, det er fortsatt en kjedelig øvelse Så det jeg først må ta tak i, er å faktisk gidde å trene på denne! Kommandoen er sånn halvveis inne, jeg må bare bli mer tydelig på hva det er hun skal gjøre, og bli flinkere til å belønne “der fremme”. Det hender vi trener litt på den der på tur, men hun har jo en forventning om at belønninga kommer bakfra, så jeg må bli flinkere til å la den komme forfra. Hvordan jeg skal gjøre det, er jeg litt usikker på, hun veit jo at det er jeg som kaster noe, så hun blir gående med oppmerksomheten bakover, mens jeg heller ville hatt den mer fremover.

Kryp: Burde bli jævlig bra, så flink som hun er til å krype på fellesdekk Tror vi skal holde fokus på tempo og høyde her, det kan bli litt for mye av begge deler. Så roooo først og fremst, så får vi håpe at hun holder seg lav nok når det er rolig nok (hørtes det logisk ut? hehe).

Hmm.. Det var bare de to øvelsene som ikke er i LP-programmet alt? Da er det jo bare å begynne på spesialøvelsene da

Spor: Der må vi visst jobbe med tempoet. Det går visst litt fort *flir* Sånn utover det, så har vi vel stort sett kontroll, hun går sjeldent over pinner. Hun trenger selvsagt sporkondis og mengdetrening, vi har trent hårreisende lite spor (med tanke på hvor mye jeg var ute med Emma, så er det nesten deprimerende lite sportrening på oss).

Sporoppsøk: Det har vi ikke trent på i større grad, så jeg er litt usikker på hva som kan bli problemet her. Jeg antar vi bare får bli flinkere til å trene oppsøk fremfor påsett, så finner vi vel ut om det er noen utfordringer her eller ikke.. hehe

Budføring: Nå kommer vi til å hoppe over budføring i C pga skuddet, men vi kan jo satse på å få poeng i den i D Vi har jo egentlig kommet forholdsvis godt i gang med denne øvelsen, vi må bare generalisere den, sånn at det gjelder uansett hvilken hjelpefører vi har, selv om det er andre folk på banen (greit å ta høyde for at det er dommer og sånt der også), selv om vi er på en fremmed bane. Generalisering, rett og slett

Rundering: Kan jeg faktisk tenke meg å trene litt, mest for å bygge opp selvtilliten hennes, jeg tror ikke det blir en konkurransegren for oss. Den største utfordringa er hvordan vi skal belønne ute hos figurant, hun har jo ikke stort problem med å løpe 50 meter ut og leite etter folk, det er hva hun gjør når hun har funnet dem som er litt problematisk, hun er jo f.eks ikke spesielt hypp på å leke med fremmede figuranter, jeg tror hun tar i mot godbiter da, men hun er vel ikke så innmari hypp på å være ute hos figuranten når hun først har funnet den. Men jeg kjenner heldigvis flere flinke folk som kan hjelpe oss med å se på denne

Feltsøk: Trenger vi vel sannsynligvis ikke i år, men det er morsomt å trene på, så vi gjør det allikevel vi Største problemet her er at hun kan miste litt fokus i felt med mye busker og trær, samt at hun ikke alltid ser nødvendigheten i å ha med gjenstandene helt inn. Heldigvis er søkslysta stor, så det er sjeldent et problem å sende henne ut om igjen og om igjen

Sånn utenom det, så bør vi vel prøve å bli norsk utstillingschampion i år, dvs at vi blir nødt til å melde på utstillinger fremover *flir* Vi er alt påmeldt til Bø neste helg, og vurderer å ta en tur på Letohallen den 3 og/eller 4 mars (siste påmelding på mandag). Kan hende vi tar en tur på spesialen i år også, vi gjorde det jo tålelig greit der i fjor Vi får se, jeg “lover” jo hvert år at jeg skal stille ut mer, uten at vi har hatt noen markant økning i antall utstillinger i løpet av et år allikevel.. hehe

Sånn utenom det, så er lille Leah født nå! Vi har falt på kennel Se Upp i Uppsala, Sverige, etter disse to:

Mammaen

Pappaen

Det ble 6 valper i alt, 4 hanner og 2 tisper, og den ene tispa skal få komme til oss

Manta med alle bebisene <3

Vi gleder oss masse, selv om Camilla nok gleder seg aller mest! Hun klarte ikke å gå og legge seg i går, først fordi vi venta på om det kom en liten frøken til oss (3 av gutta kom først.. hehe), deretter fordi hun var for glad til å kunne sovne *ler* Det blir veldig spennende fremover ihvertfall, håper tiden går fort frem til påske!

Det var ikke meninga å starte bloggen sånn, altså. Egentlig så går det forholdsvis bra her, selv om jeg sørger mer enn jeg trodde jeg ville gjøre. Jeg har jo egentlig en ganske kynisk holdning til dette med å miste hunder, det ligger jo i kortene at vi ikke får beholde de så lenge som vi ønsker, det er en del av kaka, det. Men det har vært litt spesielt denne vinteren. Det har vært et litt for stort frafall i svartinger her på Kløfta.

For jeg regner Cane litt som min selv om han var veldig Carina sin. De har bodd her i lengre perioder flere ganger, vi har vært på flere turer sammen, og vi har trent noen timer sammen. Cane var en hund det var lett å bli glad i, og det er helt meningsløst at han skulle bli borte nå i høst, bare 4.5 år gammel. Det er et stort tap, ikke bare for Carina og oss andre som fikk bli kjent med han, men også for belgerverden. Han var virkelig en spesiell gutt.

Carina & Cane, NM i bruks 2011

Så måtte jeg jo la Dinamor, Dronningen av Kløfta, pelsterapien min, støttekontakt, sugar and spice and all things nice, slippe nå den 18 januar. Det er fortsatt ubegripelig trist. Det er fortsatt rart at en hund som egentlig bare var der, kan etterlate et sånt stort tomrom etter seg. Men det var det hun var best på, å være der. Og nå er hun ikke det lenger.

And I miss you when you're gone, that is what I do..

Til sist, så måtte Carina og jeg ta den tunge avgjørelsen om å la Nik slippe nå den 1 februar. Jeg har ikke skrevet så mye om Nik i bloggen min, aller mest fordi hun var så ung, og litt fordi at dette med henne, kom midt opp i alt det andre.
Nik ble bare drøye 10 mnd, og i løpet av de 10 mnd har hun vært halt og hatt vondt i minst halvparten av dem. Hun begynte å halte i begynnelsen av oktober, og Carina og jeg prøvde å slå oss til ro med at hun bare hadde voksesmerter. Det tok dog ikke så lang tid før det ble tydelig at det var noe mer alvorlig enn som så. I november var vi hos veterinær og røntget albuene hennes, og resultatet ble middels grad AA – i en alder av 8 mnd. Det suger.. Det suger så mye at jeg ikke kan forklare hvor mye det suger engang!

Jeg har pleid å tulle med at jeg bare eier Nik på papiret, fordi Nik var veldig Carina sin hund (hun og), men vi har tatt avgjørelsene om henne sammen. Vi valgte henne sammen, vi valgte hvordan hun skulle behandles sammen, og vi valgte å la henne slippe sammen. Vi har begge hatt drømmer og planer for Nik, og vi har begge sørget over ikke bare det at en så ung og så flott groenendael-frøken skal være så plaget når hun er så ung, men også over de drømmene og planene vi har hatt for henne.

Belastninga har helt klart vært størst for Carina, som har levd sammen med Nik hele tiden, og sett hvor vondt Nik har hatt, som har måtte balansere “nok aktivitet” med “nok ro” – og det har ikke vært lett, for Nik var ei frøken som ikke syns hun trengte så mye ro i det hele tatt, selv om hun tydelig har hatt vondt. Spare seg var ikke et tema for denne frøkna, det var stort sett full guffe så fort hun hadde mulighet til det. Det er usigelig trist at en så ung og lovende frøken skal plages så mye i så ung alder, og beslutningen om å la henne slippe, var tung, men riktig. Hun var ikke skapt for å holdes i ro.

Nik, det lille vakre trollet vårt..

Sånn, det var den triste delen, jeg håper det blir lenge til neste gang jeg må oppsummere så mye sorg og tristhet.

Livet går videre, merkelig nok. Det er feil å si at vi ikke har noen planer for 2012, for det har vi egentlig, men ting er litt vagt for øyeblikket. For tiden leiter jeg etter en puddelvalp – og folk kan nok kanskje finne på å hviske litt om å bytte ut en hund med en annen, og til det vil jeg si: Dette er ikke en impulsgreie. Det har vært planlagt i noen år allerede. Og valpen er ikke til MEG, den er til Camilla, som har ønsket seg egen hund siden gudene veit når. Grunnen til at det ikke har skjedd før, er nettopp pga Dina, og hennes variable form, og at hun ble så purkete de siste årene. Ja, jeg føler faktisk at jeg må presisere det. Folk spekulerer i så mye rart, så det er greit å si fra med en gang, liksom.

Grunnen til at det blir puddel – mellompuddel, for å være helt eksakt – er aller mest fordi at Camilla ønsker seg det. Hun har vært svært fascinert av pudler siden vi lånte Stinamor en sommer for snart 2 år siden. Grunnen til at den kommer nå, er som før nevnt dette med Dina, samt at Camilla skal konfirmere seg nå i mai – det er vel en passende presang for ei hundeinteressert frøken? Pappaen hennes og jeg syns ihvertfall det (jepp, det er et samarbeidsprosjekt ).

Stinamor i farta

Jeg har rett nok vært begeistret for pudler i mange år alt (det var den rasen jeg vurderte en gang for mange år siden, da jeg skulle ha noe lettere å trene med enn alaska husky), men dette er Camilla sitt valg, og hun har tenkt på dette lenge, vurdert flere raser, og havnet på puddel gang på gang. Kanskje farget av sin mors syn på krølledyrene, men allikevel – det var hennes valg. Grunnen til at vi vil ha mellompuddel og ikke en av de andre størrelsene, er at de er hverken for små eller for store, de er bare akkurat passe. Akkurat passe stor for en tenåring å håndtere selv, akkurat passe stor til å leke med Nora og Teo (hunden hos pappaen til Camilla), akkurat passe stor til å ligge på fanget selv om man leser bok eller ser på tv, akkurat passe stor til det aller meste

Camilla har hatt ganske mange meninger om hva slags hund hun skal ha. Hun har vært veldig tydelig på at hun skal ha en sort eller brun puddel (ikke spør meg hvorfor, jeg ville ha hvit, jeg *ler*). Hun har bestemt at den skal hete Leah, som i Thea, men med L. Leah skal brukes til agility og utstilling først og fremst, men Camilla vil visst være med å trene lydighet og spor også, og selvsagt skal Leah gå MH etterhvert (jepp, mammahjertet svulmer over av stolthet!). Hun skal gå kurs med Leah, og Leah skal være HENNES hund – og det presiserer hun så ofte at jeg mistenker henne for å tro at jeg har tenkt å stjele Leah fra henne

Det har vært interessant å orientere seg i et forholdsvis ukjent rasemiljø. Det er mye fine pudler der ute, og overraskende mange har ymse meritter å vise til – viltsporchampionater, AG-championater, lydighetschampionater, gjennomførte MH’er, sånn i tillegg til utstillingschampionater. Det er ganske imponerende for en rase som i utgangspunktet er en selskapshund, syns jeg – og joda, jeg veit at puddelen opprinnelig var jakthund, men det er noen generasjoner siden de ble avlet for sånt, selv om en og annen puddel brukes til det fortsatt

Vi har et par alternativer vi kikker på (og ja, Camilla har vært med og bestemt det også – noe guidet av mammaen sin, men hun er med i prosessen, liksom). Et par av de er allerede født, og ett alternativ ventes nå i helgen, så det er ganske spennende om dagen. Jeg håper vi får avklart hvor lille Leah kommer fra ganske snart, jeg veit at Camilla gleder seg ihvertfall. Og jeg gleder meg, både på Camillas vegne og egne, jeg får liksom det beste her, syns jeg. En poodledoodle i huset, uten at det er min hund. Det siste der tror jeg ikke at jeg er helt klar for enda, nemlig (og jada, jeg veit at pappaen hennes og jeg har det overordna ansvaret).

Neida, jeg har ikke glemt Norris Nora takler livet som enehund bra. Hun har fått være med både pappaen min og meg på jobben, hun er tross alt ikke vant til å være alene-alene hjemme (dvs uten Dina), så vi har en gradvis innlæring av det. Hun ønsker seg fortsatt litt mer trening, stakkar, men det er ikke jeg helt klar for om dagen, så hun må nok bare fortsette å ønske seg det litt til.

Når det er sagt, så har vi faktisk gått på kurs i vinter, jeg tror ikke jeg har nevnt det før? Vi har gått kurs hos Kruttlappen hundeskole,  for Line Torp, som garanterte oss at Nora kom til å ligge i fellesdekk etter endt kurs! Og det verste er at jeg faktisk tror henne – det vi har lært inn på kurset ser ut til å funke, så om jeg bare er flink og fortsetter å trene på det, så tror jeg faktisk at det er håp! Nora har nemlig begynt å bruke “dekk” som default-øvelsen sin. Er hun litt usikker på hva hun skal gjøre, så er det sikkert ikke feil å dekke, sier Norris – og det liker jeg!

Vi har noen løse planer om å konkurrere i 2012 også (litt for løse, om dere spør Carina *ler*), vi bør jo få opprykk til kl.3 i løpet av året, og helst C bruks (gjerne litt mer også, men jeg har lært fra tidligere år, i år blir lista lagt på et mer realistisk nivå.. hehe). Det fordrer jo at vi gidder å dra ut og trene, men som vanlig når det er vinter, så er jeg ikke spesielt hypp på det. Ikke noe mer enn litt løselig trening på stuegulvet eller på tur, ihvertfall Mye bruk av løs her, ser jeg, men for øyeblikket så orker jeg ikke å konkretisere det – selv om det sikkert er akkurat det jeg burde, sånn at vi kommer i gang igjen. Det er bare en enorm manko på energi til sånt for tiden

Jeg har tenkt at vi skal gå en FA i løpet av våren også (før den 25 juni, for å være eksakt, og da bør jeg vel kanskje melde oss på et sted snart da), for selv om jeg veit at vi må stå over skuddene, så syns jeg resten av FA’en er interessant også. Jeg er nysgjerrig på hvordan Nora går nå, i forhold til da vi gikk MH, jeg syns jo det er morsomt å skremme disse dyrene litt *ler*

Arkivfoto: Norris i dekk

Sånn utenom det, så er jeg fortsatt i praksis, og jeg trives med det selv om det som før nevnt er lite energi igjen til så mye annet. Jeg håper fortsatt at det vil gå over når kroppen min bare blir vant til aktivitet igjen, og jeg vil helst ikke tenke på hvor lenge jeg skal vente på det Men jeg har slitt med både søvn (og det hjelper ikke stort med disse pillene jeg får mot det heller) og matlyst, og magen har vært veldig kranglete denne vinteren, så det blir spennende å se hva de sier på Rikshospitalet når jeg skal dit neste gang

Og nå har jeg blogget 2061 ord, så nå tror jeg ikke at jeg gidder mer. Så skal jeg prøve å blogge litt mer i 2012 enn jeg gjorde i 2011 *kremt*

Nå har det gått 1 uke og 1 dag siden jeg mistet deg, og fortsatt er det vanskelig å skrive denne bloggen. Det har vært en veldig dårlig dag i dag, uten at jeg helt kan sette fingeren på hvorfor, kanskje det endelig begynner å gå opp for meg at jeg ikke bare har lånt deg bort, og at du ikke kommer til å komme tilbake. Den tanken er så trist at jeg fortsatt ikke helt orker å ta den inn over meg.

Jeg veit ikke hvorfor jeg skriver denne bloggen, jeg har bare behov for å si det, for å snakke med deg, selv om jeg veit at du ikke kan høre meg lenger. Forklare alle hvorfor du ble så betydningsfull. Jeg antar det er vanskelig for folk å forstå hvorfor du betydde så mye for meg, du var jo ikke akkurat min type hund, tror jeg, så jeg tenkte jeg skulle prøve å forklare.

Du kom til meg på tampen av et langt og vondt år. Det begynte alt i januar, da det ble slutt mellom meg og han som hadde vært kjærsten min de siste 4 årene. Så ble alle håp og drømmer for Hero knust den dagen i februar da han fant ut at siden knurring ikke funker, så biter vi i stedet. I mars var det på tide å la Tommy slippe, han var blitt en gammel og sliten mann, stakkar. Som erstatning for Hero, fikk jeg Zar, som var en utrolig søt valp, om enn litt drøyt paranoid i forhold til andre hunder. Han og jeg flytta til Trøndelag for at jeg skulle gå på skole, i håp om å få livet mitt tilbake, og pga mitt valg av skole, flyttet Fredrik og Camilla til faren sin.
Jeg trivdes ikke i Trøndelag, jeg hadde konstant hjemlengsel. I desember beit Zar en av romkameratene mine fordi han freaka helt ut pga en løshund som fløy på den andre romkameraten min sin hund. Det var da jeg bestemte meg for at Merete kunne få ha Zar på trening, jeg fiksa han jo ikke. Og Merete sa at du måtte være hos meg i mens, Merete sa at jeg kom til å ville beholde deg, og jeg sa nei. Jeg skulle ikke ha noen Dina. Merete kjente deg bedre enn jeg gjorde, Merete visste at du sniker deg inn i hjertene til folk.

Jeg visste jo hvem du var fra før av, jeg hadde jo sett deg både på utstillinger og hjemme hos Merete, og jeg syns du var pen, men dum.. Kjedelig.. Ikke sånn type hund jeg ville ha. Jeg var helt overbevist om at jeg kom til å levere deg tilbake igjen, det var ikke snakk om at jeg skulle ha en hund som var bare pen.

Folk flest husker Tommy som den gamle, rolige gubben han ble, men jeg husker også kurs på kurs på kurs hvor vi sto og venta på at han skulle ta kontakt. Jeg husker Tommy som klipte seler og bånd i frustrasjon og stress. Jeg husker Tommy som aldri noen gang klarte å gå pent i bånd. Jeg husker Hero som brøla av forventning hver gang vi møtte noen. Jeg husker Hero som mente så mye om mangt, spesielt om regel og konsekvenser. Også Zar da, som var så redd andre hunder at han aldri glemte hvor han hadde møtt en. Som kunne legge seg ned og invitere til lek, bare for å brøle og glefse når den andre hunden kom for nære. Det var litt av noen gutter, det der..

Så kom du. Pen, men litt dum, tenkte jeg. Kjedelig. Uten personlighet. Jeg tok feil.

Året i Trøndelag var vel det året jeg var som verst med tanke på revmatismen, det var ikke uvanlig at store-Camilla måtte hjelpe meg med å kneppe igjen buksene mine, f.eks. Rart å tenke på i dag.. Det var mye som var tungt det året. Savnet av Fredrik og Camilla, mamma og pappa, venninner, ja – hjemme, rett og slett. Kjærlighetssorg som aldri fikk gå over fordi jeg var dum nok til å prøve bare litt til. Sorgen over Hero og Tommy. Fortvilelsen over Zar. Skuffelsen over Zar. Vondt i kroppen. Mistrivsel. Dette var starten på vårt forhold, Dinamor.

Det var en befrielse å få deg inn i livet mitt. Du var så enkel og grei å ha med å gjøre. Gikk pent i bånd, var forholdsvis lydig, fantes ikke kranglete, hadde ingen diller, rett og slett. Jeg kunne ha deg med overalt, hvis jeg ba deg om å legge deg, så la du deg og ble der. Og du bare var der. Alltid. Når ting ble tungt og vanskelig, så kom du bare og la deg inntil meg, med hodet ditt på brystet mitt, og bare var der. Jeg trengte ikke å si noe, du følte når jeg trengte deg.

Så sa Merete at nå kunne jeg levere deg igjen. Jeg kunne ikke det. Bare tanken på at du skulle være hos noen andre enn meg, var latterlig. Så du ble hos meg. Eller jeg hos deg, jeg er sikker på at du valgte meg mer enn jeg valgte deg. Jeg er takknemlig for det, Dinamor. Du var langt fra så dum som jeg trodde før jeg ble kjent med deg <3

Rett før vi flytta fra Trøndelag var du på besøk hos en herremann. Merete skulle ha et kull på deg – det Merete ikke visste, var at hun fikk med meg på kjøpet. Jeg var ikke spesielt interessert i at du skulle være “alene” i Askim i 8 uker, så når du dro, da dro jeg og.

Jeg husker fødselen. Du syns usigelig synd på deg selv, lille dramaqueenen til mammaen sin. Det var sååå vondt, påsto du, og du fant ikke roen før du fikk ligge mellom beina mine, med hodet på magen min – da kunne du føde. Og det gjorde du, det kom 6 forholdsvis store sorte, bløte klumper på 2 timer eller noe sånt. Jeg syns selvsagt du var kjempeflink, og du var like selvsagt helt enig Helt på tampen av “fødselspermisjonen” din bråbestemte jeg meg for å ta med meg en av døtrene dine hjem, Emma. Emma skulle bli min treningshund, du var jo pensjonert.

Du ble pensjonert ganske mange ganger du. Lydighet var ikke din favorittsyssel, du kunne godt gjøre triks og sånt for godbiter, men krav og presisjon var heller unødvendig, syns du. Så jeg prøvde i en periode, og pensjonerte deg. Så prøvde jeg en periode igjen, og pensjonerte deg igjen. Ikke helt din sterke side det der, søta. Det var vel omtrent da du ble en Dronning, og Dronninger har lov til å ha nykker

Så var du på et nytt herrebesøk, og fikk kull nr 2 vinteren 2008. Jeg tok ikke med meg noen fra det kullet hjem, ikke permanent ihvertfall. Det året var ikke så godt for Merete, så vi hjalp henne litt, først ved å ha Stitchepitchen her i en måned, så var Elle-pell her i noen måneder. Den sommeren ble også Emma pensjonert, og fikk flytte til en familie i Trøndelag som bare ville ha en snill, grei og enkel hund.

Vi var og henta Nora den høsten, og jeg er litt usikker på om du syns det var veldig nødvendig med et tervetroll i hus. Men som alt annet jeg har bestemt, så godtok du det og uten noe om og men. Og du var selvsagt pensjonert igjen. Utover vårparten igjen begynte jeg å bli litt bekymra for deg, jeg syns liksom at du aldri henta deg helt inn igjen etter kullet du hadde hatt, pelsen ble aldri ordentlig ordentlig igjen, og du begynte å bli skvetten.

Siden da har vi vært hos veterinær med ujevne mellomrom. Bortsett fra nedsatt nyrefunksjon en stund, noe som kanskje kunne være begynnende forkalkninger i ryggen og begynnende katarakt, så har du vært “frisk”. Turene til veterinær har vært mange, nye blodprøver hver gang, ingen svar noen gang, og foran øynene på meg har du forandret deg fra å være en trygg og stødig (om enn kjedelig *ler*) hund, til å være nervøs, engstelig, usikker. Vekten din har gått opp og ned, formen har vært varierende, pelskvaliteten har vært alt fra matt, ullen og myk til passe stri og glansfull. Du har hatt et par episoder hvor du har reagert kraftig på folk du kjenner og liker, og jeg har bekymret meg det ene øyeblikket, for så glede meg over at formen er på vei opp igjen det andre øyeblikket.

Det har vært vanskelig å forholde seg til hvordan det utviklet seg. Du var jo i følge prøver og undersøkelser frisk. Din tilstand har vært diskutert med mange, i utallige timer. Ingen ble noe klokere, ingen hadde noen råd som virket, ingen hadde noen løsning.

Denne vinteren har vært hard. Jeg tror jeg har visst det en stund at jeg ikke fikk beholde deg særlig lenger. Å avgjøre at du skulle få slippe nå, er det vanskeligste jeg har gjort i hele mitt hunde-liv (og det begynner å bli ganske langt det, nå). Det er fortsatt vanskelig, mye vanskeligere enn jeg hadde trodd. Jeg pleier å være flink til å godta at “sånn er det å ha hund”, det er prisen vi betaler for å få ha dere i livet vårt, at dere lever så mye kortere enn oss. Men det var overraskende hardt å la deg slippe, Dinamor. Det er overraskende vanskelig å godta at du er borte. Det er overraskende tomt.

Det er en overraskende lang blogg, med overraskende mye kliss og føleri. Men jeg veit ikke hva jeg skal gjøre, du har vært det ene stabile i livet mitt i mange år nå, gjennom mange harde tak, du har vært der, bare vært der.. Og nå, nå er du borte, og savnet er så stort. Hvem skal være pelsterapien min nå, som pelsterapien min er borte?

Here’s an excerpt:

A New York City subway train holds 1,200 people. This blog was viewed about 6 000 times in 2011. If it were a NYC subway train, it would take about 5 trips to carry that many people.

Click here to see the complete report.

Vi gikk LP-konkurranse igjen i juni (den 26) hos Schäferklubben i Oslo. Det gikk så dårlig at jeg ikke har lyst til å fortelle om det engang *ler* Med 0 på fellesdekk, ruta og hinderet, samt 5 på avstandskommando og helhet, så endte vi opp med imponerende 97.5 poeng! Wow, sant? Men for å ta det positive da, så fikk vi 8.5 på apportering, hvilket jeg er fornøyd med etter et par konkurranser med 7 pga dårlig fart inn og kjeksing i apportbukken.

Den 28 juni dro Camilla og jeg på Hove-festivalen i Arendal for å se Linkin Park. Vi er jo sånn passe store fans begge to, kan man si, og Camilla har hatt nedtelling i 200 dager eller noe sånt *ler* Konserten var selvsagt storveis, og vi har selvsagt noen mobilbilder av variabel kvalitet fra eventen:

Vi spanderte på oss hver vår t-skjorte

Og Camilla fikk en midlertidig tattoo

Vi fikk også se All Time Low, som vi også likte

Det var bare oss og en håndfull til der, liksom *flir*

Chester Bennington on stage <3

I slutten av juli dro Anne Grethe, Una, Merete, Camilla og jeg til Danmark for å stille hund (Vejen) og overnatte i telt – det har jeg ikke gjort siden jeg var ungdom en gang i forrige årtusen Jeg hadde meldt på mine på hver sin dag, Merete hadde meldt på Noah et par dager, Anne Grethe hadde meldt på et par hunder en dag her og en dag der *ler* I tillegg fant vi Siri og Jeanette i vårt nærmeste nabolag på campingen. En kveld kom også Per-Erik (valpekjøper av Anne Grethe) med sin Milo (Woodshine’s B-Rude), og Per-Erik hadde med seg gitaren sin, så vi hadde en koselig grillkveld (Siri hadde selvsagt med seg grill, Siri og Jeanette hadde med seg imponerende mye stæsj på telttur *ler*) med gitar og sang helt frem til ei dame kom strendende bort og befalte “NO MORE MUSIC”.. hehehe

Stemningsbilde

Nora var først ute i ilden av mine, hun ble stilt fredag den 29 juli for Tamas Jakkel (det var et par dommerbytter den dagen, vi meldte egentlig på for en irsk dommer, som ble byttet til en ungarsk dommer, og som på utstillingsdagen igjen ble byttet til Tamas Jakkel). Det gikk sånn tålelig greit, vi fikk excellent, men ikke CK. Kritikken var som følger:

Feminin head, a bit light in type, upright shoulders, short body, well angulated hind quarters, good coat quality, moved well.

Merete hadde selvsagt med seg kamera, så det ble selvsagt tatt noen bilder, om enn ikke de vanlige oppstillingsbildene, vi fant nemlig en fin stubbedings bikkjene måtte posere på *ler*

Fine Norrisen

Nora skuer utover sitt kongerike, eller noe

På lørdag var det Dinamor sin tur, vi håpet veldig på et cacib så hun kan bli internasjonal champion, men dommer Harry Tast var ikke overdrevent imponert over belgerene han fikk se den dagen, av 15 stilte belgere i 3 forskjellige varianter, var det en som fikk excellent og CK.. hehe Jeg tror vi så alle fargevarianter på sløyfene den dagen, inkludert et par jeg ikke hadde sett før - og da er jeg egentlig fornøyd med en blåsløyfe Kritikken er som følger:

Kraftig tæve med lang rektangulær krop, hovedet kunne være mere feminint og have mer paralelle linjer, store højt ansatte øron, rejalig hals, god vinkling, stram ryg, bra sommerpels, effektive bevegelser. 

Og vi tok selvsagt et bilde eller to av henne også:

Dinamor i sin vakre sommerpels

Hun måtte selvsagt posere på stubbesaken hun også

Dinamor syns rotta vi kjøpte på stevnet var veldig veldig fin

Dina og Noah poserer mer eller mindre villig *ler*

De er virkelig vakre, disse to <3

Syns jeg må ta med hvilken belger som fikk excellent den dagen også da, for det var skjønne Amaya, som ikke bare er halvsøster til Nora (samme far), men som også bor på Kløfta – det visste jeg faktisk ikke.. hehe

Amaya - Woodshine's Amaya Arzuaga

Og det ble selvsagt noen søster-bilder:

Amaya og Nora

Fortsatt Amaya og Nora

Og selvsagt måtte de også posere på stubbesaken

Så har jeg vært en tur i Stavanger i sommer, jeg var hang-around når Carina & Cane skulle delta i NM i NBF-rundering, Line & Rikke og Jeanette & Talli skulle delta i NM i NBF-spor Vi dro ned en uke før for litt oppkjøring til mesterskapet, så det ble litt trening av egen hund også. Nora fikk prøve seg på rundering bl.a, hvilket gikk “så der”, hun var visst ikke så hypp på å gå helt inn til Bernt (figuranten) for å få belønning. Vi fikk også gått et forholdsvis vanskelig feltsøk, det var mye artig vind der, men jeg syns hun jobbet bra, jeg. Hun gir seg liksom ikke, selv om hun blir sendt ut igjen og igjen <3 Vi gikk også et spor Bernt gikk ut til oss, og der også jobber hun helt utmerket, det eneste som var å utsette på det, var som vanlig hundeføreren, som stadig fikk beskjed om å bremse dyret litt *ler* Jeg tar det til etterretning Jeg var også figurant sjøl, hvilket er morsomt, jeg har jo ikke rare erfaringa med rundering sjøl. Jeg endte opp med å se sånn ut da:

Det var sånn passe vondt

Det ble selvsagt tatt noen bilder der nede (borte?) også, og jeg gidder ikke å publisere alle, det er nok bilder i bloggen her allikevel, men et par skal vi ha med:

Woodshine's Nike - Nik har blitt ei fin jente <3

Marthe sin Action (Lindjax Introducing Action) - fine malleballebabyen <3

Nik jobber med å myke opp Bernt, han trenger en svarting

Nik's søster Nemi (Woodshine's Nemisis)

Så noen bilder fra selve NM:

Carina og Cane går fvf - ganske konsentrerte begge to

Cane avleverer metallapporten

Jeanette & Talli under springmarsj

Kelpiekryp er imponerende lavt!

Sånn etter det, har det egentlig ikke skjedd noe særlig på hundefronten, delvis fordi motivasjonen døde og ble begravet 6 fot under bakken etter sist LP-stevne, delvis fordi jeg har vært på kurs. Den 29 august begynte jeg på arbeidsavklaringskurs, fordi jeg – som tittelen insinuerer – vil ha avklart hvor arbeidsfør jeg er. Nå har halve kurset gått, og jeg har hatt det morsomt til nå, tro det eller ei *ler* Jeg trives tydeligvis bedre i menneskegrupper enn jeg trodde  Nå blir det forhåpentligvis enda mer morsomt, for fra nå av skal jeg ut i praksis. Veit ikke helt hvor jeg skal eller hvor lenge jeg blir der, men jeg gleder meg! Jah, vi lærer å være positive på dette avklaringskurset *flir*

Sånn, da har jeg blogget ca 1200 ord og et ukjent antall bilder fra sommeren, da er det på tide å gi seg, kanskje? Ja, det syns jeg!

Vi trakk startnr 2, og skulle derfor begynne med LP. Fellesdekken ble etter at alle har gått LP, men før vi begynte på budføringa, så jeg tar det bare øvelse for øvelse nedover:

Lineføring – 9 poeng – dommerkommentaren er “Uryddig sakte marsj” – og stort mer er det vel ikke å si om den saken? hehe

Gå foran i line – 0 poeng – dommerkommentaren er “Går ikke ut” – men det gjorde hun altså! Ihvertfall på første strekka! Så da var det en liten stund der jeg håpet på at vi kunne få poeng, meeeeen etter vendinga så kunne hun plutselig ikke kommandoen igjen, så da slapp vi jo det *ler*

Dekk under marsj – 8 poeng – dommerkommentaren er “Treg ned” – og det veit vi jo at er et problem.. Vi er fornøyd med 8 her! hehe

Innkalling – 9 poeng – dommerkommentaren er “Støter” – og det gjorde hun egentlig ikke, for hun var ikke borte i meg, men hun snur jo på bakbeina, så da ser det sikkert sånn ut *ler*

Apportering – 7 poeng – dommerkommentaren er “Tempoforandring/lett tygg” – hvilket var akkurat det samme som vi fikk på Tretten, så da er de nok ikke noe mindre strenge i bruksen

Fritt hopp over hinder – 9 poeng – dommerkommentaren er “Treg sitt” – denne måtte vi ta to ganger, for hun ble veldig forstyrra av at det plutselig var en fotograf “bak” hinderet som hun syns hun burde sjekke ut. Dommeren og jeg syns egentlig at hun burde tåle såpass, men det skal være likt for alle, så da fikk vi prøve igjen uten fotograf i “kanten”. Vi er jo litt glade for det, egentlig.. hehe

Fellesdekk – 5 poeng – dommerkommentaren er “lenge litt høy” – og det er hun jo, kjøterbikkja! For hun la seg ned, og når jeg snur så ser jeg at hun er HØY på albuene. Den posisjonen holder hun en liten stund, før hun legger seg ned igjen, og da blir hun heldigvis liggende! Siden hun lå mer enn hun var høy på albuene, så fikk jeg visst 5.. Snille dommeren! Men fellesdekk er tydeligvis noe vi må gå litt tilbake på, for hun trenger ikke å begynne å kødde sånn nå, syns jeg ikke!

Budføring – 0 poeng – dommerkommentaren er “Går ikke ut” – hvilket er riktig. Hun løper vel sånn omtrent 10 meter fra meg, før hun snur og kommer tilbake. Greit nok, dette er en øvelse vi ikke kan

Spor – 8 poeng – dommerkommentaren er “Dårlig start, tempo” – jeg er jo litt sær, jeg vil jo ikke gå sporene mine selv, for jeg er skrekkelig god på å gjette, men ikke så god på å gjette riktig. Men så glemte jeg jo å spørre om hvilken vei sporet gikk (det er jo ikke oppsøk i D), så jeg satte henne på feil, så da ble det jo litt roting, og det er jo en dårlig start *kremt* I tillegg så hadde vi jo noen strekker hvor jeg måtte jogge litt, og da gikk det visst litt for fort *ler* Jeg syns jo ikke det, hun pleier jo å gå fortere, og hun fant både pinner og tok vinkler, men det ble litt trekk for tempoet allikevel.. hehe

Alt i alt så ble det 159 poeng på appellen, og 56 poeng i spesialøvelsene (spor og budføring), totalt 215 poeng og godkjent! Det er vi fornøyd med, for vi var vel ikke helt forberedt på å konkurrere i dag (heller.. hehe). Neste gang (som antageligvis blir i august, siden jeg ikke gidder å kjøre SÅ langt) får vi forhåpentligvis mer på fellesdekken (for det er det mest bitre i dag, at hun driver og tuller med høye albuer igjen), samt poeng på budføring og forangående i line (tror jeg.. Jeg sier jo stadig at vi skal trene disse øvelsene, det bare blir ikke sånn.. hehe). Vi skal prøve å få med oss hvor sporstarten er også, samt kanskje slå ned litt på tempoet *ler* Men jeg er fornøyd altså!

Fine Nora, hun er så flink hun, dere bare aner det ikke

Resultatmessig kan jeg vel heller ikke klage Hadde bare meldt på på lørdag, men da hadde jeg i tillegg meldt på både LP og utstilling, og begge deler gikk sånn tålelig greit Starta med LP kl.2, og var egentlig litt usikker på om jeg i det hele tatt skulle starte, for jeg syns hun kjentes tung ut å jobbe med. At hun i tillegg heller ikke gadd å gå på do – og det hadde vært typisk henne å gjøre det i ringen, ikke sant?  - gjorde jo ikke saken noe bedre. Men vi var jo der, så hvorfor ikke bare prøve, tenkte jeg.. Vi tapte jo ikke noe på det, liksom.. hehe

Fellesdekk – treg neddekk som vanlig, og hun hadde visst satt seg opp etter 11 sekunder også. En av de andre som starta så henne fra sitt hjørne bak teltet, og sa at hun la seg ned igjen omtrent 3 sekunder før dommeren sa at tiden var ute – jeg tror jaggu meg bikkja veit hvor lenge 2 minutter er jeg Men, vi fikk selvsagt 0 poeng på denne øvelsen.. Så da er det bare å trene mer fellesdekk da

Fri ved foten – som nevnt, jeg syns hun føltes tung i dag, så jeg var ikke helt sikker på hvordan det kom til å se ut. Det så antageligvis ikke så verst ut, for vi fikk 8.5 poeng her. Husker ikke helt hva vi fikk trekk for, antageligvis de fine vendingene mine *flir* men jeg husker vi fikk skryt for nydelige marsj-overganger, særlig overgangen til og fra sakte marsj, de var kjempefine sa dommermannen. Det er hyggelig!

Dekk under marsj – siden Nora siger sakte men sikkert ned i dekk, får vi 8 poeng på denne. Irriterende, for hun er en kjapp hund, MEN! Hun hadde begge albuene i bakken hele tiden, og hun satte seg ikke opp før hun fikk beskjed om det, så vi er fornøyd!

Innkalling fra sitt med stå – husker ikke helt hva det var her, men jeg antar det var litt tregt ståmoment og litt støting på en skeiv innsitt? Ihvertfall, vi fikk 8 poeng her

Stå under marsj – hadde litt tripping i det hun fikk kommandoen, men ikke noe fremdrift, og litt skeiv innsitt, og det fikk vi 8.5 poeng for

Fremmadsending med stå – jeg er ikke helt sikker på hva som skjedde her, men vi fikk 9.5 poeng på den! Hun løp fint inn, men trekkes et halvpoeng fordi hun saktner farten ørlite i det hun går over båndene

Fritt hopp over hinder med sitt – treg sitt på andre siden av hinderet, og skeiv innsitt, og muligens så var hun så vidt bortpå hinderet på tilbakehoppet (jeg husker ikke jeg, det er jo 2 dager siden ), 8 poeng

Kontroll over hunden på avstand – bortsett fra treeeege momenter, så var dette bra! Ingen dobbeltkommandoer, og da er vi fornøyd med 8 poeng!

Helhetsinntrykk ble 8.5 poeng, han syns vi var morsomme å se på, men vi har litt slurv her og der, og er litt trege på noen momenter

Alt i alt ble det 148 poeng, og det er jeg fornøyd med når vi har 0 på fellesdekken! Vi vant kl.2 med halvannet poeng, og er derfor NBFK-vinner kl. 2 LP 2011

Så var det tid for å være pen også Husker ikke hvor mange vi var i åpen klasse, men dommeren smilte ihvertfall når hun skulle bedømme Nora, og det første hun sa var at det så ut som om hun kom til å eksplodere hvert øyeblikk *flir* Norrisen er da kjent for sin beherskede og rolige fremferd, så jeg skjønte selvsagt ikke hva hun snakka om *plystre* Hun fniste når vi skulle løpe opp og ned, for da starta Nora i galopp selv om jeg var i trav og sa at hun visste hun kom til å gjøre det der – du, det gjorde jeg og, men det er ikke SÅ lett å få faenskapet til å løpe pent når hun har stått og gira seg opp på ball og kong *ler* Overraskende nok vant vi åpen klasse og fikk CK, så da var spenningen stor til beste tispe-klassen!

Under bedømmelsen

Jeg syns det var overveldende mange i beste tispe-klasse, men det hadde jeg antageligvis synes så sant det ikke var bare 2-3 stk.. hehe Hun tok seg god tid når hun vurderte tispene, men siden hun smilte hver gang hun gikk forbi Nora, så tenkte jeg at da er det jo håp om at vi blir plassert, om ikke noe annet (vi har jo fått CK før, men plassert har vi vel ikke blitt i btk, tror jeg?). Hun plukket ut sine 4 favoritter, Nora var blant de, og jeg begynte å håpe om cert! Ja, jeg har tulla om at vi skal ta certet på spesialutstilling, men jeg har ikke TRODD at vi kom til å gjøre det. Norris er nusselig og fin henne, fordi hun er Norris – min Norris! Men jeg klarer fortsatt ikke å se at hun er en PEN tervueren, liksom – og nei, med det mener jeg ikke at jeg syns hun er stygg, men hun er bare Norris, liksom.. Og hun er kjempesøt og nusselig, men.. Vanskelig å forklare det der.. hehe

Men undrenes tid er ikke forbi Nora ble faktisk 2.beste tispe hun, plassert bak vakre Dione van Labayo (til Connie Larsen og Ann-Kristin Larsen), og siden Dione er champion fra før av, så gikk certet til oss! Tenk det, Norrisen fikk storcertet sitt på spesialutstilling hun!! Det hadde jeg aldri trodd! Kritikken er som følger:

3 years, comp scissor, v.g. pigm, shaded mask, a little deep in scull, would like slitl. more muzzle, v.g. eye colour/shape, ex. livel. expr., eleg. neck, mod. lench, slitl. strait in front/rear, g. chest and topcup, g. coat colour and text, g. quality bitch, would like higher earset to comp. picture, a little loose in front, g. rear drive, slitl. resikt. sideg. quality bitch still to mature, ex. temp

Jeg må innrømme at jeg ikke skjønner alt der, som f.eks g. chest and topcup (jeg tror det er det det står ). Altså, jeg skjønner at hun har good chest, men hva er topcup? Antageligvis topline? hehe – Jeg antar at mod. lench skal være moderat lengde (lenght), men jeg er ikke sikker på hva resikt. sideg. er? Men, samme det! For Nora tok CERT hun! Storcert til og med! Så hun kunne ha skrevet hva hun ville på den kritikken, for Nora tok CERT hun *ler* Eneste kjipe med det er jo at nå burde jeg jo stille henne mer, nå trenger hun jo bare et cert til for å bli champion.. hehe

Søndag gjorde jeg “ingenting”, annet enn å hjelpe til der jeg skulle (dvs i sekretæriatet). Til tross for store vannmengder i helgen, så syns jeg at arrangementet gikk fint, det virket som at folk koste seg, og jeg er som sagt veldig fornøyd selv *ler* Merete har tatt litt bilder, og jeg stjeler et par av henne

Noah og Nora på kveldsturen på fredag

Bak hytta vår.. Litt vann, kan man vel si? hehe

Det er litt vakkert også

Og tilslutt må vi selvsagt ha skrytebilde:

Nora med LP-rosetten og cert-rosetten

Så hva har jeg gjort i mai da, bortsett fra å se CM i Spektrum? Jeg har vært mye ute i skogen og skremt bikkjer, jeg har vært figurant/testleder samtlige helger i mai, for 4 forskjellige raseklubber – det syns jeg er ganske bra, om jeg får si det sjøl Jeg har også hjulpet til på et par lp-stevner, selv om det bare var litt rigging og anskaffelse av neseprøver på det ene, og skriver på et annet, og vi har til og med rukket en og annen trening av egne hunder også – så mai kan vel sies å ha vært en hundemåned?

På treningsfronten, for å ta det siste først, så har vi vært på Trandum i dag og gått bruksapell-cup. Kjempefint initiativ av klubben å ha sånt syns jeg, det gir oss en feeling på hvordan vi ligger an, selv om våre dommere kanskje er litt snillere enn de som dømmer offisielle konkurranser er.. hehe Snille dommere eller ei, vi er fornøyde med dagens innsats vi:

Fellesdekk 3 min, synlig fører – 10 poeng (koff. 5 = 50 poeng)
Jeg liker ikke fellesdekk med synlig fører jeg, jeg foretrekker å slippe å se Norrisens lange hals og vibrerende nese, men vi overlevde i dag og.. hehe

Lineføring 9.5 poeng (koff. 4 = 38 poeng)
Vi trener aldri med  lina på lenger, men til tross for at leiebåndet er 2.10 m og jeg måtte surre det opp noen runder, så hadde ikke det så mye å si Syns hun gikk fint jeg, vi hadde en liten oppmerksomhetsglipp i siste vending (selvsagt), resten var bra – vi hadde ikke engang et hopp på starten av springmarsjen, så her er jeg veldig fornøyd!

Gå foran i line 6 poeng (koff. 2 = 12 poeng)
Vel, dette er fortsatt en øvelse jeg ikke har gidda å trene på, men jeg tenkte jeg skulle prøve samme kommandoen nå som når hun klenger på tur, og det funka sånn halvveis Hun skal jo ikke gå som om vi er på tur, liksom.. hehe – Men litt jobbing med denne *sukk* så kan det jo være at den blir sånn passe bra

Dekk under marsj 10(!!!) poeng! (koff. 2 = 20 poeng)
Weeee! Albuene var tydeligvis nede i bakken Og hun lå selv når jeg snudde meg, og hun ble liggende til hun fikk beskjed om å sette seg! Fine Nora!

Innkalling 9.5 poeng (koff. 2 = 19 poeng)
Vi trekkes som vanlig for støting.. hehe – Ikke det at det var støting, men hun kom så fort og det så ut som hun sikta på knærne mine, så jeg stålsatte meg VELDIG, og  da ser det ut som støting.. I don’t care.. hehe

Apportering (treapport) 8.5 poeng (koff. 4 = 34 poeng)
Tja.. Vi må vel jobbe litt med opptaket, kanskje *kremt* Vi har jo et lite problem med at hun sklir inn i apportbukken, kan man vel si.. hehe

Arkivfoto: Apportbukker skal sklitakles!

Fremmad hopp med sitt 9.5 poeng (koff. 4 = 38 poeng)
Stadig litt treg på sitten, men ellers var det veldig bra!

Alt i alt fikk vi 211 poeng av 230 mulige, og førsteplass! Det var veldig morsomt, vi havner ikke så ofte der vi.. hehe

Nå har det vært litt hardt for Nora å trene LP i det siste, for ikke får hun lov til å løpe rundt og belønne seg selv lenger, og ikke får hun lov til å slurve. Sist vi trente lekte både Marthe og Carina forstyrrelser først, så var det visst krig i Trandumskogen etterpå (det smalt noe inni granskauen – pun intended), så det var litt slitsomt for henne. Hun fikk ikke lov til å rømme inn i bilen heller når det begynte å smelle, hun måtte faktisk ligge i dekk, og tro det eller ei – hun lå fint hun! Så kanskje er det håp om å kunne lære fellesdekk med skudd også (men da må man visst møte opp på treninger med skyting, vi har vel vært på 2 sånne i løpet av Noras liv, tror jeg? hehe). Vi får se hvordan reaksjonen hennes er når det blir ett og ett skudd med pistol fremfor noe som høres ut som en middels stor nyttårsfeiring først Vi har bare godt av å bli pressa litt, både hun og jeg, men hun blir som nevnt litt sliten i hodet sitt av sånn trening.. hehe

Vi har også prøvd rundering siden sist blogg, og det var veldig morsomt! Hun er jo litt rar, Nora, så hun har null problemer med å løpe ut fra meg for å finne folk, hun bare veit ikke helt hva hun skal gjøre med de når hun finner de, naturlig nok. Når de da inviterer til lek, ble hun tydeligvis litt usikker, så hun trengte at jeg kom etter henne for å ville leke med de – men når jeg først var i nærheten, DA var det morsomt å leke!
På det ene slaget (høres så mye mer proft ut enn “utsendinga”, sant? hehe) løp hun forbi figuranten før hun oppdaget han, og skvatt tydeligvis av han “plutselig” var der, så da spratt hun forover mens hun kom med et bjeff, før hun kasta seg tilbake for å leke.. Igjen, hun er litt rar – å leke langt unna mor er litt skummelt, så sant vi ikke skremmer henne først da, da er det greit *ler* Figuranten var helt sikker på at hun ikke ville komme bort fordi hun skvatt, han trodde at “alt” var ødelagt han, så han fikk seg en liten overraskelse der *ler* Nei, jeg skjønner henne ikke alltid jeg heller  Hun fikk finne Carina helt til sist da, bare for å avslutte med en figurant hun er helt trygg på, og jeg tror nok at Nora syns at rundering er noe vi burde gjøre mer av

Dinamor er i forholdsvis fin form om dagen – hun har forøvrig hatt bursdag siden sist! Hun ble jo hele 8 år på 17.mai hun

Arkivfoto: Dronning Dina av Kløfta, 8 år gammel <3

Pelsen hennes er motbydelig da, og jeg skal prøve å huske det til neste røyting at det er overdrevent optimistisk å tro at hun ikke kan ha mer underull igjen, for det kan hun.. ALLTID! Jeg veit jo at hun har MYE pels, men allikevel så tenker jeg at det er helt absurde mengder jeg drar av henne HVER gang hun røyter. Det ser jo bra ut når hun er i full pels, men jeg må ærlig innrømme at jeg foretrekker Nora sin pels, hun røyter ikke av seg hele bikkjer når hun røyter hun  Men det er ikke det at hun røyter (og aldri blir ferdig )som er greia om dagen, hun virker feit og møkkete i pelsen, til tross for at hun badet for bare en måneds tid siden (nei, belgere bades ikke så ofte de, det pleier ikke å være nødvendig). Jeg veit ikke helt hva som har skjedd med pelsen hennes jeg, den har liksom ikke vært som skal de siste årene.

Men utenom det, så er hun i forholdsvis fin form. Litt sart og følsom innimellom fortsatt, men stort sett så er hun hormonell og blid Jaktlysta er ganske høy om dagen også, noe som resulterer i at jeg må snakke litt til henne – og det syns hun er unødvendig strengt *flir* Vi var på badetur for litt siden, noe hun ikke er så imponert over, hun vil ikke svømme hun, så da blir hun stort sett bundet på stranda (og der står hun og jakter de som svømmer), men så hadde de som hadde vært der før oss “mista” en halv pakke med grillpølser i vannet, så jeg tenkte jeg skulle teste om hun gadd å bli bløt for mat – og det gadd hun! Teite bikkja, svømme vil hun ikke, men stikke huet og de digre ørene sine under vannet for å finne mat, det er helt greit *ler* Det er godt hun er søt!

Jeg har lånt Nik en dag også (jeg ser henne jo med ganske jevne mellomrom, men allikevel), og jeg må si jeg er svært begeistret for lille frøkna! Jeg tror ikke jeg har sett noe ved henne jeg ikke liker enda, hun er bare kul Nå har begge ørene reist seg og beina begynt å vokse, så nå kommer hun straks i den perioden hvor de ser mer snåle enn søte ut, men vi har meldt henne på på spesialutstilling (i babyklasse) allikevel vi, en skal tidlig krøkes osv vet dere.. hehe Har stjålet et mobilbilde Marthe har tatt av henne, bare for å ha med et bilde av henne også:

Nik, 11 uker <3

Det er fortsatt igjen en søster og en bror i de dype skoger, de har helt sikkert lyst på en aktiv eier som vil gjøre litt med de *pushe valper*

Frøken Cerise og Herr Grønn

Man kan si hva man vil om Cesar Millan (og de aller fleste av oss gjør nettopp det), men at mannen er karismatisk og åpner for debatt, er det vel ingen tvil om? Jeg har hatt gleden av å se han i Oslo Spektrum i kveld, og har blitt bedt om å skrive et kort referat om hvordan jeg opplevde kvelden.

For å ta det først, så har jeg aldri helt skjønt fuzzet rundt CM. Jeg har aldri vært noen stor fan heller. Det er ikke forandret etter i kveld. Det som overrasket i kveld, var vel at mannen har en god porsjon selvironi og humor – det har jeg ikke helt fått med meg i de episodene jeg har sett på tv Jeg har også hørt rykter om at han blir kritisert for den humoren på enkelte forum (gjett hvilken – og nei, jeg er aldri der lenger.. hehe), blant annet fordi han viste en South Park-video i pausen. Fant ikke hele episoden på youtube, men her er litt av den:

Crappy lyd, men dere skjønner pointet? CM driver altså å dresserer Cartman på hundehvisker-vis. Jeg syns det var morsomt jeg, men jeg har jo litt sånn type humor

(Nå driver jeg visst og trykker litt i hytt og pine, det skulle ikke publiseres helt enda )

Jeg veit ikke helt hva jeg skal si. Jeg skjønner som sagt ikke alt fuzzet som har vært om denne mannen. Jada, han er på tv, og jada, han bruker gammeldagse termer som “dominans”, “flokkleder”, “underdanig”, og ja, han har brukt strøm og ja, han har et halsbånd som holder strupen helt oppe i den mest følsomme delen av nakken. Og ja, han gjør det på tv. Jeg antar det er det som er så innmari galt, for dominans, flokkleder, strøm og strup er ikke så innmari uvanlig i hundemiljøet som vi liker å tro. Det er ikke bare på sauereinhetskurs det brukes strøm i Norge i dag heller, det er faktisk de som tror på en flokkdynamikk mellom hund og menneske, og ta deg en tur på hvilken som helst utstilling, og jeg garanterer deg at du finner noen som har halsbåndet på akkurat samme stedet som CM har.

For meg så er det det samme hva han kaller det, om han har lyst til å si at han er en flokkleder der det pr i dag er mer politisk korrekt å kalle seg “forelder” eller “oppdrager”, så værsågod. Har han lyst til å kalle en veloppdragen hund calm-submissiv, så la han for all del det. Om han syns at en hundeeier som er konsekvent og rettferdig for calm-assertive, er det virkelig noe å lage bråk om? Meg ikke forstå, hjalp ikke å snakke med fetter

Poenget er at han gjør seg forstått, sant? Folk skjønner det han sier når han forklarer om energier. Og igjen – si hva dere vil (og det gjør vi jo), han har et par veldig gode poenger, sant? En eier som hauser seg opp og blir nervøs eller redd, har det med å overføre sånt til bikkja! En eier derimot som er rolig og klar på hva den vil, vil som regel få en rolig hund som veit hva man forventer av den.

Exercise, disipline and affection – in that order. Det er mantraet hans. Er det feil? Jeg syns ikke det. Amerikanerene har ikke helt de samme tradisjonene for turgåing som vi nordmenn har, vi går turer vi, enten vi har hund eller ikke (noen av oss syns dog at tur uten hund er poengløst ). Understimulering er dog ikke et ukjent fenomen i Norge heller.
Han hadde en sirkel som var delt i 3, hvor av halvparten var Exercise, 1/4 var disipline og 1/4 var affection. Så mye mener han at hunder burde ha av hver av disse 3. Jeg er ikke uenig med han, selv om jeg personlig neppe har helt sånn på mine hunder (jeg er dessverre ikke spesielt flink til å mosjonere hundene mine – heldigvis er særlig Nora flink til å mosjonere seg selv.. hehe).

Han hadde også en greie med “Nose, eyes, ears – in that order“, hvilket heller ikke er feil, hunder bruker nesa mer enn øyne og ører (samtlige av mine har gjort det, selv de to som jakter på syn). Han sier også selv at han ikke er en “Dogtrainer”, men at han driver med “Dog rehabilitation – This is what I do: help a dog with issues to return to a balanced state of calm submission. Sometimes it may appear that I can “fix” a dog instantly, but as I’ve said, “a dog is not an appliance that can be sent out for repairs.” Permanent dog rehabilitation can occur only with a calm, assertive, stable, and consistent owner.” Min utheving.

Han syns altså at hundeeiere skal være rolige, selvsikre og direkte (assertive: 1. confident and direct in claiming one’s rights or putting forward one’s views - 2. given to making assertions or bold demands; dogmatic or aggressive), stabile og konsekvente. Jeg er helt enig med han jeg. Bare for å ta noe så enkelt og vanskelig som kloklipp, så er det mye enklere å klippe klørne på en hund når du er rolig, om du er selvsikker på at du veit hva du driver med, om du er direkte i måten å gjøre det på (det er stort sett bare å ta tak i bikkja og klippe, bikkjer flest er lettlurte, hvis DU tror du veit hva du driver med, så tror bikkja det også), samt stabil og konsekvent i måten du gjør det på. Det er den enkleste og kjappeste måten å klippe klør på, selv med en hund som ikke vil, selv om den ikke alltid nødvendigvis er den snilleste..

Jeg må innrømme at jeg ikke alltid er snill med mine hunder. For å ta bading f.eks, altså vask av hunden, ikke trim i et vann, så gir jeg egentlig blanke i om de ikke liker hverken badekar eller det å bli spylt. De trenger ikke å like det, så lenge de finner seg i det – og protesterer de, så pleier jeg bare å overse det, jeg bader de allikevel jeg, det tar bare bittelitt lenger tid. Og jada, jeg veit at når de etterhvert blir stående rolig, så er det fordi de har gitt opp kampen, jeg gir blanke i det også jeg, det tar et kvarter å bade en hund på størrelse med mine, det ene kvarterer en gang i blant ødelegger ikke det forholdet jeg har til hundene mine ellers.

Han er også veldig på dette med at vi menneskeliggjør hundene våre – og vi kjenner vel alle minst en sånn en som behandler bikkja si som om det var en baby. En hyggelig tanke, med en hyggelig mening bak, men resultatet er sjeldent en hyggelig hund – snarere tvert i mot, de er ofte omtrent like sjarmerende som blodig bortskjemte snørrunger er. Jeg har ihvertfall kjent en håndfull sånne hunder, og selv om jeg ofte forklarer hundene mine i menneskelige termer, så veit jeg at de er hunder – det er faktisk nettopp derfor jeg liker de, fordi de er hunder, ikke mennesker.

Jada, jeg har sett en og annen episode hvor jeg syns han er i overkant “slem”. Særlig en episode husker jeg (men fant ikke på youtube etter et kjapt søk), den med den schäferen som jakta husets katt. Der brukte han strømhalsbånd for å få hunden til å slutte å jakte katta – en ting er å strømme en hund så den ikke jakter sau, det møter man nå og da i skogen, men å strømme den mot å jakte på en katt den deler hus med, som den må se antageligvis på daglig basis, på det stedet hvor den burde føle seg trygg, det syns jeg er slemt. Jeg skjønner at det ikke er noe kult at det ene dyret ditt prøver å knerte det andre, men da er det vel fullt mulig å finne et annet hjem til en av de, tenker jeg.

Denne “sparkinga” hans er også noe folk har hengt seg veldig opp i. Vel, det er politisk korrekt å ikke korrigere hunder fysisk, så jeg kan til dels skjønne det. Jeg syns dog at det er litt drøyt å kalle det han gjør for sparking (derav gåseøynene), han dytter til hunden for å få den ut av blokkeringa – jeg syns ikke det er en big deal jeg, men jeg har hatt en og annen hund som har blokkert på ting sjøl, så jeg veit hvor vanskelig sånt kan være å jobbe med – OG jeg veit hvor lite de egentlig får med seg av det du gjør med de når de er sånn.

Denne hånda som liksom skal være som et bitt.. Han forklarer det med at sjefen i flokken gjør det med hunder når den korrigerer. Jada, det kan hende de gjør det, det er allikevel ikke derfor JEG bruker lignende metoder når jeg dytter i mine hunder (enten det er med fot eller hånd) – jeg gjør det for å få oppmerksomheten deres. Hvor hardt man går inn, kommer an på hvor mye hunden trenger. Dina på joggerjakt trenger en skikkelig vekker, mens en Dina som ikke er i jaktmodus trenger bare et kremt.

Det er vel her faren med CM ligger, sant? At folk ikke nødvendigvis ser hvor mye hunden trenger. At de ikke har den timinga CM har. At de bruker disse metodene når det strengt tatt ikke er nødvendig. At de ikke skjønner at han har jobbet med hunden i kanskje opp til 2 mnd mens de lager en episode på 3 kvarter. De tror at det er en quickfix-greie enhver idiot kan klare – og det her er vel aberet JEG finner med CM. At de lager underholdning av hunder med til tider alvorlige atferdsproblemer, og får det til å se enkelt og greit ut. Selv om de advarer mot å prøve sånt hjemme – vi veit jo at folk er idioter, og at de ikke nødvendigvis tar sånne advarsler alvorlig.. Men er det egentlig Cesar Millans feil?

Vel, jeg koste meg i Oslo Spektrum i kveld, han er en morsom mann å se og høre på, og jeg er stort sett enig med han i hva han sier, selv om jeg ikke nødvendigvis kaller det det samme som han gjør. Eneste jeg savnet litt, var vel kanskje å tatt en liten diskusjon med han om enkelte løsninger han har på ting..