But I miss you when you’re gone, that is what I do..

Nå har det gått 1 uke og 1 dag siden jeg mistet deg, og fortsatt er det vanskelig å skrive denne bloggen. Det har vært en veldig dårlig dag i dag, uten at jeg helt kan sette fingeren på hvorfor, kanskje det endelig begynner å gå opp for meg at jeg ikke bare har lånt deg bort, og at du ikke kommer til å komme tilbake. Den tanken er så trist at jeg fortsatt ikke helt orker å ta den inn over meg.

Jeg veit ikke hvorfor jeg skriver denne bloggen, jeg har bare behov for å si det, for å snakke med deg, selv om jeg veit at du ikke kan høre meg lenger. Forklare alle hvorfor du ble så betydningsfull. Jeg antar det er vanskelig for folk å forstå hvorfor du betydde så mye for meg, du var jo ikke akkurat min type hund, tror jeg, så jeg tenkte jeg skulle prøve å forklare.

Du kom til meg på tampen av et langt og vondt år. Det begynte alt i januar, da det ble slutt mellom meg og han som hadde vært kjærsten min de siste 4 årene. Så ble alle håp og drømmer for Hero knust den dagen i februar da han fant ut at siden knurring ikke funker, så biter vi i stedet. I mars var det på tide å la Tommy slippe, han var blitt en gammel og sliten mann, stakkar. Som erstatning for Hero, fikk jeg Zar, som var en utrolig søt valp, om enn litt drøyt paranoid i forhold til andre hunder. Han og jeg flytta til Trøndelag for at jeg skulle gå på skole, i håp om å få livet mitt tilbake, og pga mitt valg av skole, flyttet Fredrik og Camilla til faren sin.
Jeg trivdes ikke i Trøndelag, jeg hadde konstant hjemlengsel. I desember beit Zar en av romkameratene mine fordi han freaka helt ut pga en løshund som fløy på den andre romkameraten min sin hund. Det var da jeg bestemte meg for at Merete kunne få ha Zar på trening, jeg fiksa han jo ikke. Og Merete sa at du måtte være hos meg i mens, Merete sa at jeg kom til å ville beholde deg, og jeg sa nei. Jeg skulle ikke ha noen Dina. Merete kjente deg bedre enn jeg gjorde, Merete visste at du sniker deg inn i hjertene til folk.

Jeg visste jo hvem du var fra før av, jeg hadde jo sett deg både på utstillinger og hjemme hos Merete, og jeg syns du var pen, men dum.. Kjedelig.. Ikke sånn type hund jeg ville ha. Jeg var helt overbevist om at jeg kom til å levere deg tilbake igjen, det var ikke snakk om at jeg skulle ha en hund som var bare pen.

Folk flest husker Tommy som den gamle, rolige gubben han ble, men jeg husker også kurs på kurs på kurs hvor vi sto og venta på at han skulle ta kontakt. Jeg husker Tommy som klipte seler og bånd i frustrasjon og stress. Jeg husker Tommy som aldri noen gang klarte å gå pent i bånd. Jeg husker Hero som brøla av forventning hver gang vi møtte noen. Jeg husker Hero som mente så mye om mangt, spesielt om regel og konsekvenser. Også Zar da, som var så redd andre hunder at han aldri glemte hvor han hadde møtt en. Som kunne legge seg ned og invitere til lek, bare for å brøle og glefse når den andre hunden kom for nære. Det var litt av noen gutter, det der..

Så kom du. Pen, men litt dum, tenkte jeg. Kjedelig. Uten personlighet. Jeg tok feil.

Året i Trøndelag var vel det året jeg var som verst med tanke på revmatismen, det var ikke uvanlig at store-Camilla måtte hjelpe meg med å kneppe igjen buksene mine, f.eks. Rart å tenke på i dag.. Det var mye som var tungt det året. Savnet av Fredrik og Camilla, mamma og pappa, venninner, ja – hjemme, rett og slett. Kjærlighetssorg som aldri fikk gå over fordi jeg var dum nok til å prøve bare litt til. Sorgen over Hero og Tommy. Fortvilelsen over Zar. Skuffelsen over Zar. Vondt i kroppen. Mistrivsel. Dette var starten på vårt forhold, Dinamor.

Det var en befrielse å få deg inn i livet mitt. Du var så enkel og grei å ha med å gjøre. Gikk pent i bånd, var forholdsvis lydig, fantes ikke kranglete, hadde ingen diller, rett og slett. Jeg kunne ha deg med overalt, hvis jeg ba deg om å legge deg, så la du deg og ble der. Og du bare var der. Alltid. Når ting ble tungt og vanskelig, så kom du bare og la deg inntil meg, med hodet ditt på brystet mitt, og bare var der. Jeg trengte ikke å si noe, du følte når jeg trengte deg.

Så sa Merete at nå kunne jeg levere deg igjen. Jeg kunne ikke det. Bare tanken på at du skulle være hos noen andre enn meg, var latterlig. Så du ble hos meg. Eller jeg hos deg, jeg er sikker på at du valgte meg mer enn jeg valgte deg. Jeg er takknemlig for det, Dinamor. Du var langt fra så dum som jeg trodde før jeg ble kjent med deg ❤

Rett før vi flytta fra Trøndelag var du på besøk hos en herremann. Merete skulle ha et kull på deg – det Merete ikke visste, var at hun fikk med meg på kjøpet. Jeg var ikke spesielt interessert i at du skulle være «alene» i Askim i 8 uker, så når du dro, da dro jeg og.

Jeg husker fødselen. Du syns usigelig synd på deg selv, lille dramaqueenen til mammaen sin. Det var sååå vondt, påsto du, og du fant ikke roen før du fikk ligge mellom beina mine, med hodet på magen min – da kunne du føde. Og det gjorde du, det kom 6 forholdsvis store sorte, bløte klumper på 2 timer eller noe sånt. Jeg syns selvsagt du var kjempeflink, og du var like selvsagt helt enig 😉 Helt på tampen av «fødselspermisjonen» din bråbestemte jeg meg for å ta med meg en av døtrene dine hjem, Emma. Emma skulle bli min treningshund, du var jo pensjonert.

Du ble pensjonert ganske mange ganger du. Lydighet var ikke din favorittsyssel, du kunne godt gjøre triks og sånt for godbiter, men krav og presisjon var heller unødvendig, syns du. Så jeg prøvde i en periode, og pensjonerte deg. Så prøvde jeg en periode igjen, og pensjonerte deg igjen. Ikke helt din sterke side det der, søta. Det var vel omtrent da du ble en Dronning, og Dronninger har lov til å ha nykker 😀

Så var du på et nytt herrebesøk, og fikk kull nr 2 vinteren 2008. Jeg tok ikke med meg noen fra det kullet hjem, ikke permanent ihvertfall. Det året var ikke så godt for Merete, så vi hjalp henne litt, først ved å ha Stitchepitchen her i en måned, så var Elle-pell her i noen måneder. Den sommeren ble også Emma pensjonert, og fikk flytte til en familie i Trøndelag som bare ville ha en snill, grei og enkel hund.

Vi var og henta Nora den høsten, og jeg er litt usikker på om du syns det var veldig nødvendig med et tervetroll i hus. Men som alt annet jeg har bestemt, så godtok du det og uten noe om og men. Og du var selvsagt pensjonert igjen. Utover vårparten igjen begynte jeg å bli litt bekymra for deg, jeg syns liksom at du aldri henta deg helt inn igjen etter kullet du hadde hatt, pelsen ble aldri ordentlig ordentlig igjen, og du begynte å bli skvetten.

Siden da har vi vært hos veterinær med ujevne mellomrom. Bortsett fra nedsatt nyrefunksjon en stund, noe som kanskje kunne være begynnende forkalkninger i ryggen og begynnende katarakt, så har du vært «frisk». Turene til veterinær har vært mange, nye blodprøver hver gang, ingen svar noen gang, og foran øynene på meg har du forandret deg fra å være en trygg og stødig (om enn kjedelig *ler*) hund, til å være nervøs, engstelig, usikker. Vekten din har gått opp og ned, formen har vært varierende, pelskvaliteten har vært alt fra matt, ullen og myk til passe stri og glansfull. Du har hatt et par episoder hvor du har reagert kraftig på folk du kjenner og liker, og jeg har bekymret meg det ene øyeblikket, for så glede meg over at formen er på vei opp igjen det andre øyeblikket.

Det har vært vanskelig å forholde seg til hvordan det utviklet seg. Du var jo i følge prøver og undersøkelser frisk. Din tilstand har vært diskutert med mange, i utallige timer. Ingen ble noe klokere, ingen hadde noen råd som virket, ingen hadde noen løsning.

Denne vinteren har vært hard. Jeg tror jeg har visst det en stund at jeg ikke fikk beholde deg særlig lenger. Å avgjøre at du skulle få slippe nå, er det vanskeligste jeg har gjort i hele mitt hunde-liv (og det begynner å bli ganske langt det, nå). Det er fortsatt vanskelig, mye vanskeligere enn jeg hadde trodd. Jeg pleier å være flink til å godta at «sånn er det å ha hund», det er prisen vi betaler for å få ha dere i livet vårt, at dere lever så mye kortere enn oss. Men det var overraskende hardt å la deg slippe, Dinamor. Det er overraskende vanskelig å godta at du er borte. Det er overraskende tomt.

Det er en overraskende lang blogg, med overraskende mye kliss og føleri. Men jeg veit ikke hva jeg skal gjøre, du har vært det ene stabile i livet mitt i mange år nå, gjennom mange harde tak, du har vært der, bare vært der.. Og nå, nå er du borte, og savnet er så stort. Hvem skal være pelsterapien min nå, som pelsterapien min er borte? 😦

12 tanker på “But I miss you when you’re gone, that is what I do..

  1. Masse kliss og følerier Tone og det var kanskje derfor Dronningen valgt deg, så du skulle ha litt av den siden av livet også. Ikke bare masse slit, vanskelige ting, vonde sykdommer. Men også oppleve litt ekte Dinaløøøv. Så er det jævlig etterpå, men gleden over å hatt en fantastisk hund vil aldri overskygges av sorgen over å ha mistet den.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s