Og sånn går nå dagene..

Bare for å starte med det først, jeg kommer ikke til å lage noen oppsummering av 2011, mest fordi at vi ikke har gjort noe spennende siden oppsummeringa av sommeren, og vi gjorde vel ikke så mye spennende før det heller 😛 Vi har vel heller ingen kjempefaste planer fremover heller, sånn bortsett fra at vi skal til Bø den 18 februar (oh, det er jo bare en liten uke til det, kom jeg på!). Jeg gruer meg til Bø, det blir første gangen jeg er på Bø uten Dinamor, og det har liksom vært den ene årlige faste utstillinga hun og jeg har vært på (bortsett fra i 2008, for da hadde hun valper). Vi hår håpe at Nora gjør en så strålende innsats der at gleden overskygger alt annet.

Det var ikke meninga å starte bloggen sånn, altså. Egentlig så går det forholdsvis bra her, selv om jeg sørger mer enn jeg trodde jeg ville gjøre. Jeg har jo egentlig en ganske kynisk holdning til dette med å miste hunder, det ligger jo i kortene at vi ikke får beholde de så lenge som vi ønsker, det er en del av kaka, det. Men det har vært litt spesielt denne vinteren. Det har vært et litt for stort frafall i svartinger her på Kløfta.

For jeg regner Cane litt som min selv om han var veldig Carina sin. De har bodd her i lengre perioder flere ganger, vi har vært på flere turer sammen, og vi har trent noen timer sammen. Cane var en hund det var lett å bli glad i, og det er helt meningsløst at han skulle bli borte nå i høst, bare 4.5 år gammel. Det er et stort tap, ikke bare for Carina og oss andre som fikk bli kjent med han, men også for belgerverden. Han var virkelig en spesiell gutt.

Carina & Cane, NM i bruks 2011

Så måtte jeg jo la Dinamor, Dronningen av Kløfta, pelsterapien min, støttekontakt, sugar and spice and all things nice, slippe nå den 18 januar. Det er fortsatt ubegripelig trist. Det er fortsatt rart at en hund som egentlig bare var der, kan etterlate et sånt stort tomrom etter seg. Men det var det hun var best på, å være der. Og nå er hun ikke det lenger.

And I miss you when you're gone, that is what I do..

Til sist, så måtte Carina og jeg ta den tunge avgjørelsen om å la Nik slippe nå den 1 februar. Jeg har ikke skrevet så mye om Nik i bloggen min, aller mest fordi hun var så ung, og litt fordi at dette med henne, kom midt opp i alt det andre.
Nik ble bare drøye 10 mnd, og i løpet av de 10 mnd har hun vært halt og hatt vondt i minst halvparten av dem. Hun begynte å halte i begynnelsen av oktober, og Carina og jeg prøvde å slå oss til ro med at hun bare hadde voksesmerter. Det tok dog ikke så lang tid før det ble tydelig at det var noe mer alvorlig enn som så. I november var vi hos veterinær og røntget albuene hennes, og resultatet ble middels grad AA – i en alder av 8 mnd. Det suger.. Det suger så mye at jeg ikke kan forklare hvor mye det suger engang!

Jeg har pleid å tulle med at jeg bare eier Nik på papiret, fordi Nik var veldig Carina sin hund (hun og), men vi har tatt avgjørelsene om henne sammen. Vi valgte henne sammen, vi valgte hvordan hun skulle behandles sammen, og vi valgte å la henne slippe sammen. Vi har begge hatt drømmer og planer for Nik, og vi har begge sørget over ikke bare det at en så ung og så flott groenendael-frøken skal være så plaget når hun er så ung, men også over de drømmene og planene vi har hatt for henne.

Belastninga har helt klart vært størst for Carina, som har levd sammen med Nik hele tiden, og sett hvor vondt Nik har hatt, som har måtte balansere «nok aktivitet» med «nok ro» – og det har ikke vært lett, for Nik var ei frøken som ikke syns hun trengte så mye ro i det hele tatt, selv om hun tydelig har hatt vondt. Spare seg var ikke et tema for denne frøkna, det var stort sett full guffe så fort hun hadde mulighet til det. Det er usigelig trist at en så ung og lovende frøken skal plages så mye i så ung alder, og beslutningen om å la henne slippe, var tung, men riktig. Hun var ikke skapt for å holdes i ro.

Nik, det lille vakre trollet vårt..

Sånn, det var den triste delen, jeg håper det blir lenge til neste gang jeg må oppsummere så mye sorg og tristhet.

Livet går videre, merkelig nok. Det er feil å si at vi ikke har noen planer for 2012, for det har vi egentlig, men ting er litt vagt for øyeblikket. For tiden leiter jeg etter en puddelvalp – og folk kan nok kanskje finne på å hviske litt om å bytte ut en hund med en annen, og til det vil jeg si: Dette er ikke en impulsgreie. Det har vært planlagt i noen år allerede. Og valpen er ikke til MEG, den er til Camilla, som har ønsket seg egen hund siden gudene veit når. Grunnen til at det ikke har skjedd før, er nettopp pga Dina, og hennes variable form, og at hun ble så purkete de siste årene. Ja, jeg føler faktisk at jeg må presisere det. Folk spekulerer i så mye rart, så det er greit å si fra med en gang, liksom.

Grunnen til at det blir puddel – mellompuddel, for å være helt eksakt – er aller mest fordi at Camilla ønsker seg det. Hun har vært svært fascinert av pudler siden vi lånte Stinamor en sommer for snart 2 år siden. Grunnen til at den kommer nå, er som før nevnt dette med Dina, samt at Camilla skal konfirmere seg nå i mai – det er vel en passende presang for ei hundeinteressert frøken? Pappaen hennes og jeg syns ihvertfall det (jepp, det er et samarbeidsprosjekt 😛 ).

Stinamor i farta 🙂

Jeg har rett nok vært begeistret for pudler i mange år alt (det var den rasen jeg vurderte en gang for mange år siden, da jeg skulle ha noe lettere å trene med enn alaska husky), men dette er Camilla sitt valg, og hun har tenkt på dette lenge, vurdert flere raser, og havnet på puddel gang på gang. Kanskje farget av sin mors syn på krølledyrene, men allikevel – det var hennes valg. Grunnen til at vi vil ha mellompuddel og ikke en av de andre størrelsene, er at de er hverken for små eller for store, de er bare akkurat passe. Akkurat passe stor for en tenåring å håndtere selv, akkurat passe stor til å leke med Nora og Teo (hunden hos pappaen til Camilla), akkurat passe stor til å ligge på fanget selv om man leser bok eller ser på tv, akkurat passe stor til det aller meste 🙂

Camilla har hatt ganske mange meninger om hva slags hund hun skal ha. Hun har vært veldig tydelig på at hun skal ha en sort eller brun puddel (ikke spør meg hvorfor, jeg ville ha hvit, jeg *ler*). Hun har bestemt at den skal hete Leah, som i Thea, men med L. Leah skal brukes til agility og utstilling først og fremst, men Camilla vil visst være med å trene lydighet og spor også, og selvsagt skal Leah gå MH etterhvert (jepp, mammahjertet svulmer over av stolthet!). Hun skal gå kurs med Leah, og Leah skal være HENNES hund – og det presiserer hun så ofte at jeg mistenker henne for å tro at jeg har tenkt å stjele Leah fra henne 😉

Det har vært interessant å orientere seg i et forholdsvis ukjent rasemiljø. Det er mye fine pudler der ute, og overraskende mange har ymse meritter å vise til – viltsporchampionater, AG-championater, lydighetschampionater, gjennomførte MH’er, sånn i tillegg til utstillingschampionater. Det er ganske imponerende for en rase som i utgangspunktet er en selskapshund, syns jeg – og joda, jeg veit at puddelen opprinnelig var jakthund, men det er noen generasjoner siden de ble avlet for sånt, selv om en og annen puddel brukes til det fortsatt 🙂

Vi har et par alternativer vi kikker på (og ja, Camilla har vært med og bestemt det også – noe guidet av mammaen sin, men hun er med i prosessen, liksom). Et par av de er allerede født, og ett alternativ ventes nå i helgen, så det er ganske spennende om dagen. Jeg håper vi får avklart hvor lille Leah kommer fra ganske snart, jeg veit at Camilla gleder seg ihvertfall. Og jeg gleder meg, både på Camillas vegne og egne, jeg får liksom det beste her, syns jeg. En poodledoodle i huset, uten at det er min hund. Det siste der tror jeg ikke at jeg er helt klar for enda, nemlig (og jada, jeg veit at pappaen hennes og jeg har det overordna ansvaret).

Neida, jeg har ikke glemt Norris 😉 Nora takler livet som enehund bra. Hun har fått være med både pappaen min og meg på jobben, hun er tross alt ikke vant til å være alene-alene hjemme (dvs uten Dina), så vi har en gradvis innlæring av det. Hun ønsker seg fortsatt litt mer trening, stakkar, men det er ikke jeg helt klar for om dagen, så hun må nok bare fortsette å ønske seg det litt til.

Når det er sagt, så har vi faktisk gått på kurs i vinter, jeg tror ikke jeg har nevnt det før? Vi har gått kurs hos Kruttlappen hundeskole,  for Line Torp, som garanterte oss at Nora kom til å ligge i fellesdekk etter endt kurs! Og det verste er at jeg faktisk tror henne – det vi har lært inn på kurset ser ut til å funke, så om jeg bare er flink og fortsetter å trene på det, så tror jeg faktisk at det er håp! 😀 Nora har nemlig begynt å bruke «dekk» som default-øvelsen sin. Er hun litt usikker på hva hun skal gjøre, så er det sikkert ikke feil å dekke, sier Norris – og det liker jeg! 😀

Vi har noen løse planer om å konkurrere i 2012 også (litt for løse, om dere spør Carina *ler*), vi bør jo få opprykk til kl.3 i løpet av året, og helst C bruks (gjerne litt mer også, men jeg har lært fra tidligere år, i år blir lista lagt på et mer realistisk nivå.. hehe). Det fordrer jo at vi gidder å dra ut og trene, men som vanlig når det er vinter, så er jeg ikke spesielt hypp på det. Ikke noe mer enn litt løselig trening på stuegulvet eller på tur, ihvertfall 🙂 Mye bruk av løs her, ser jeg, men for øyeblikket så orker jeg ikke å konkretisere det – selv om det sikkert er akkurat det jeg burde, sånn at vi kommer i gang igjen. Det er bare en enorm manko på energi til sånt for tiden 😛

Jeg har tenkt at vi skal gå en FA i løpet av våren også (før den 25 juni, for å være eksakt, og da bør jeg vel kanskje melde oss på et sted snart da), for selv om jeg veit at vi må stå over skuddene, så syns jeg resten av FA’en er interessant også. Jeg er nysgjerrig på hvordan Nora går nå, i forhold til da vi gikk MH, jeg syns jo det er morsomt å skremme disse dyrene litt *ler*

Arkivfoto: Norris i dekk 😛

Sånn utenom det, så er jeg fortsatt i praksis, og jeg trives med det selv om det som før nevnt er lite energi igjen til så mye annet. Jeg håper fortsatt at det vil gå over når kroppen min bare blir vant til aktivitet igjen, og jeg vil helst ikke tenke på hvor lenge jeg skal vente på det 😛 Men jeg har slitt med både søvn (og det hjelper ikke stort med disse pillene jeg får mot det heller) og matlyst, og magen har vært veldig kranglete denne vinteren, så det blir spennende å se hva de sier på Rikshospitalet når jeg skal dit neste gang 🙂

Og nå har jeg blogget 2061 ord, så nå tror jeg ikke at jeg gidder mer. Så skal jeg prøve å blogge litt mer i 2012 enn jeg gjorde i 2011 *kremt* 😀

2 tanker på “Og sånn går nå dagene..

  1. Det har vært en spesiell vinter så langt, og ikke på den gode måten. Jeg håper også det blir lenge til en slik oppsummering igjen. *klemme på*

    Jeg gleder meg stort til Camilla får poodledoodlen sin, og jeg får min valp. Og det burde gå knirkefritt, ellers begynner jeg å lure på om noen er ute etter oss.

    Og ja, disse konkurranseplanene er litt i løseste laget. *flir* Jeg satser på at motivasjonen kommer når kroppen er bedre og det blir varmere i været. Så fikser vi opprykk på disse flinke jentene våre lett som ingenting. 😀

  2. Du er sldri skikkelig motivert i 20 kalde 😉 Ikke jeg heller forøvrig… Men jeg håper det blir litt treninger og stevner utover! Klem

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s