En sånn der blogg..

.. En sånn der «jeg veit ikke helt hva jeg skal skrive om»-blogg, en sånn der «må blogge fordi det er lenge siden sist»-blogg. De pleier å bli lange da 😛

Siden sist så har vi vært en tur på Bø, og resultatmessig var det vel så som så, vi fikk en rein rød og en grei kritikk (som jeg ikke husker nå, og jeg ikke gidder å finne *flir*), Nora og jeg. Rart det der, når jeg syns hun er pen (for det er hun nå om dagen), så får hun excellent og ikke noe mer, mens når jeg syns hun er litt sånn «grei nok, men..», så flekser hun til og får CK, plasserer seg og kanskje til og med tar et cert. Jeg veit ikke helt hvordan jeg skal tolke det, jeg har enten ikke peiling på hvordan en pen belger skal se ut, eller så har jeg ikke peiling på hvordan en pen Nora ser ut *ler* Men jeg syns hun er blitt ei pen frøken, det har skjedd mye med henne det siste året! Fine Nora ❤

Jeg måtte også (jeg liker jo egentlig ikke å stille hund 😛 ) stille en hund for Anne Grethe, Woodshine’s Inferno in Sky, eller Mulle. En fin «liten» gutt som vissnok var sååå enkel å stille, han bare løp og bare stilte seg opp han. I beg to differ – ringen var rett nok svært smal, så det var klin umulig å få en ordentlig sving med han, og han var ikke spesielt hypp på å svinge, så jeg måtte dytte han rundt med kneet, og sto gjorde han jo, selv om det ikke var like pent hele tiden 😛 Men vi klarte oss rimelig greit allikevel vi, han er en pen gutt, så vi hanka inn et BIM. Jeg var også i ringen under oppdretterklassen, da med Noras halvsøster Amaya (de har samme pappa):

Fra venstre: Anne Grete med Mali, meg med Amaya, Merete med Noah og Terje med Mulle 🙂

Det gikk forøvrig greit å være på Bø, jeg grudde meg jo til denne utstillingen, og selv om vi egentlig manglet noen, så var det greit. Jeg har forsonet meg med at jeg mangler en, tror jeg. Forsonet meg med at det var riktig å la henne slippe nå, tenker ikke så mye på «hvis»-ene.

Sånn utenom det, så har jeg vært dårlig i en periode. Såpass dårlig at jeg har vært sykemeldt, hvilket jeg syns er litt ironisk – jeg er jo på arbeids-utprøving fordi jeg er en sjukling liksom *ler* Når det er sagt, så føler jeg meg stort sett ikke syk altså, jeg er bare en revmatiker, liksom. Men nå har jeg hatt en periode hvor jeg har følt meg syk, ikke aller mest pga ledd o.l., men jeg har sovet dårlig, vært veldig sliten, spist veldig dårlig og har hatt veldig mye problemer med magen. Så fastlegen min sykemeldte meg, først 1 uke full så en uke med halv. Jeg tenkte mye og hardt i denne perioden, og snakket med noen voksne om det (dvs mamma & pappa, fastlegen min, Carina og Merete *flir*), og har kommet frem til at jeg bør tilbake til halv stilling igjen, så det er jeg nå.

Blir litt rørete dette, men dere er jo stort sett oppegående, dere som leser bloggen min, så dere skjønner vel hva jeg prøver å si 😛 Jeg har forøvrig vært på kontroll på Rikshospitalet igjen, og heldigvis var revmatologen der enig med meg i at jeg har høyere sykdomsaktivitet igjen, så vi har søkt om en ny runde med Mabthera, siden den hadde så god effekt sist. Jeg er veldig takknemlig (ja, det er faktisk det rette ordet for det, merkelig nok) for at han var enig med meg, for man tenker jo så mye rart når man er kroniker. Blir mye sykdomsprat nå, men det er en ting som opptar meg litt om dagen, så dere får bare leve med det 😛

For, selv om jeg føler selv at jeg ikke er spesielt sutrete, selv om jeg føler selv at jeg har høy smerteterskel, selv om jeg føler selv at jeg takler både sykdom og smerter bra, så VEIT jeg jo ikke om det er tilfellet, sant? Jeg prøver å la være å sutre – eller, jeg prøver å ikke leve meg inn i sykdommen min, eller hvordan jeg skal forklare det. Jeg veit jeg ikke kan forvente å hele tiden være smertefri, jeg veit at det å klage ikke hjelper noe når det er vondt, og jeg veit at det å fokusere på at det gjør vondt, ikke gjør det mindre vondt. Dessuten er jeg sabla flink til å fortrenge ubehagelige ting, og symptomene kommer så gradvis at jeg omstiller meg til å leve med de, om det ble forståelig? Jeg tenker ikke så mye på at ting er verre nå enn før, selv om folk kommenterer det (folk: Carina og Merete 😉 ). Men igår så publiserte Merete et bilde på facebook-veggen min, tatt i april i fjor:

Og selv om Nora går en nydelig fvf, så var det ikke det som var poenget - jeg har et forholdsvis fritt og ledig bevegelsesmønster her..

Det gjorde hun aller mest fordi jeg la ut bilder fra lydighetstreningen fra mandag:

Litt mer bundet og forknytt her, kanskje? Jeg veit ikke om folk ser forskjellen jeg 🙂

Det teite er jo at jeg veit jo at jeg begynner å bli dårligere, jeg kjenner det jo, jeg bare prøver å fortrenge det. Som sagt, dette blir rørete.. Jeg har vært redd for dette helt siden jeg fikk vidunderkuren Mabthera. Jeg har vært redd for dette siden jeg begynte på arbeidsutprøvingen. Ikke fordi jeg er redd for å ha vondt, men fordi det var så inderlig godt å ikke ha det, om dere skjønner? Så fremfor å ta signalene alvorlig, og kanskje heller roe ned litt, så har jeg kjørt på kanskje tidligere enn jeg var klar for, fordi jeg trives på jobben, fordi jeg vil vite om jeg kan begynne å søke på jobber, fordi det er slitsomt å være kronisk blakk og det hadde vært kjekt å ha en ordentlig jobb med ordentlig lønning, og fordi både jeg, jobb og NAV presser på for å prøve ut hvor mye jeg kan jobbe.

Tilbake til disse bildene. Det er kanskje ikke så markant forskjell på de som jeg føler at det er, men med tanke på at jeg på det øverste bildet er på en konkurranse (uoffisiell, men allikevel) og derfor er mer fokusert og konsentrert enn jeg er på det nederste bildet, hvor jeg «bare» er på trening for å finne ut hvor mye vi egentlig må trene på før vi starter igjen i år (dvs ikke noe spesielt press/fokus/kall det hva du vil).. Nei, jeg veit ikke. Som jeg begynte på et par avsnitt over her – selv om jeg tror at jeg ikke er spesielt sutrete, selv om jeg mener selv at jeg har en forholdsvis høy smerteterskel (jeg driver jo stadig vekk og brenner meg med rettetanga, fordi jeg ikke kjenner at jeg brenner meg, liksom *himle*), så VEIT jeg ikke. Det kan hende jeg bare er skikkelig pysete, at det ikke er så ubehagelig (for vondt blir kanskje litt drøyt å kalle det, det er jo mer ubehagelig enn vondt med låste ledd 😛 ) som jeg tror. Og sånn går det rundt, om igjen og om igjen – nå begynner jeg å bli dårlig, kanskje jeg ikke er så dårlig som jeg tror, nei, nå begynner jeg å bli dårligere, men kanskje det ikke er så ille som jeg tror osv.. Derav takknemlighet når man er hos revmatolog (og fastlege, forsåvidt), som gir deg en i utgangspunktet nedslående beskjed: «Du har høyere sykdomsaktivitet enn før». Da får man bekrefta at man ikke innbiller seg ting, at man ikke bare føler for mye på dette med sykdommen, eller at man bare er lat og leiter etter en unnskyldning til å ikke jobbe (joda, vi tenker alle sånn om folk med kroniske sykdommer som ikke jobber. Selv om det selvsagt ikke gjelder meg 😛 ).

Nok om det! Som nevnt, så var vi og trente på mandag. Egentlig hadde Carina og jeg tenkt til å gå spor, men det var for mye snø dit vi dro, så fremfor å kjøre halve Romerike rundt for å finne et sted vi kunne gå spor på, så gikk vi en tur før vi dro til Kløfta å trene lydighet i stedet 😉 Både Carina og jeg hadde med oss kamera på turen, så det ble noen bilder:

Norris og Idapida poserer og ser veldig oppmerksomme ut 😉

Og etter at de fikk "værsågod", så skjønte vi jo hvorfor, det kom en mann ut av skogen bak oss, noe Carina og jeg ikke fikk med oss - det gjorde Ida og Nora for å si det sånn, og dere ser jo reaksjonen på frikommandoen? *kremt* Den ble kjapt etterfulgt av et rungende "NEI!" *ler*

På treninga hadde jeg (som vanlig) egentlig ikke noe klart mål. Vi har jo trent svært sporadisk i vinter, og til tross for en nesten inspirert blogg for en måneds tid siden, så har det ikke blitt noe særlig med trening siden da 😛 Så som vanlig dro jeg på trening for å «se hvordan vi ligger an» – jeg er best på den slags trening jeg 😀

Jeg er forsåvidt fornøyd med det vi gjorde, for Norris er helt klart klar for å trene litt igjen (og igjen, og igjen.. hehe), og hun gjør jo stort sett en grei jobb. Vi har et par(ogtjue) slurvefeil, men jeg antar at under litt nazi-trening med gode treningsvenner, så får vi plukka av oss det igjen 😉 Hun trenger litt treningskondis, hun blir lett ukonsentrert nå som vi har hatt pause så lenge, så det må jeg passe på – å ikke belønne i hytt og pine bare fordi hun er søt når hun prøver (det er jeg også flink til.. hehe). Fri ved foten så ihvertfall sånn ut, sånn ca:

Hun har en fin posisjon når hun gjør det hun skal 😉

Ser fokusert og konsentrert ut her, ihvertfall 🙂

Flinke jenter får belønning 😀 Evt prøver å finne belønning i lomma? hehe

Apportbukker er litt for morsomt for vårt eget beste, så vi syns det er greit å gå litt fvf over sånt 😉

hehe.. Det er godt hun er søt 😉

Flatdekk er som vanlig VELDIG vanskelig *ler* Men hun prøver, hun skal ha for det 😛

Så har vi begynt å trene på å kunne hoppe selv om man har noe i munn, for det hender det jo er litt vanskelig 😉 Og ja, jeg veit at bildet er uklart, men dere ser hunden, hinderet og apportbukken 😛

Sånn utenom det, så har vi gjort ikke-hunderelaterte ting også, eller dvs, Camilla har gjort, jeg har bare vært heiagjeng jeg 😀 I helgen var Camilla og Karoline (de er BFF og sånt, de 😛 ) på UKM (Ungdommens Kultur Mønstring, så slipper dere å google det), og det er det jo selvsagt videoer av:

Jeg syns de er kjempetøffe jeg, ikke bare fordi de melder seg på et så stort arrangement (det var 400 publikummere der), men også fordi de tør å synge DEN sangen. Ikke bare fordi den er vanskelig å synge, ikke bare fordi at Dolores O’Riordan har en spesiell stemme, men fordi at det er en forholdsvis gammel sang – den ble sluppet i 1994, det er hhv 3 og 4 år før disse jentene ble født det – som ikke er spesielt kjent for publikummet deres (dessverre). Jeg må si at jeg er stolt av at de valgte nettopp den, når det stort sett går i Adele og Demi Lovato. Fine jentene! 😀 De gikk dessverre ikke videre, men hey – de turte, og de syns det var gøy, det er det viktigste av alt! 😀

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive litt om Leah også nå, men jeg begynner alt å nærme meg 2000 ord – «en sånn blogg» pleier jo som sagt å bli ganske lang *ler* Vi veit fortsatt ikke hvem av disse jentene fra kennel Se Upp som blir Leah, men det er en av disse to:

Flinke Malin trener de på å stå allerede 😉

Hodebilder må man jo også ha 😉

De er veldig søte begge to

Vi skal og se på de på lørdag, og forhåpentligvis veit vi litt mer om hvem av de som får flytte til Kløfta etter det. Det skal bli veldig hyggelig å hilse på både Malin, Manta, bebisene og de andre dyrene, vi gleder oss alle sammen! 😀 Og hvis noen av dere skulle ha lyst på en liten krøllert selv, så er det vel igjen en gutt eller to hos Malin 😀

5 tanker på “En sånn der blogg..

  1. Når du blogger så blogger du liksom….. *ler*
    Og det er markant forskjell på armene dine i fjor og nå, så jeg er glad du får en runde med gift igjen – du fortjener å være så bra som du har vært siste året.
    Norris er ei fin jente henner, og det er ingen tvil om at hun liker å trene :).

    Jeg er uoffisielt forelsket i Lilla Leah – gleder meg til rapport etter beskuelse til helgen 🙂

  2. Herregud er den sangen fra ’94?! Begynner nesten å bli gammel jeg også nå. Har lagt merke til det når jeg er inne på shopping o.l. hvor man må skrive f.dato da må jeg nå scrolle nedover for å finne årstallet.
    Håper du får en kjapp virkning av behandlingen igjen! Også gleder jeg meg til bebisene er litt større og det er litt varmere i været så kan de få være med på trening og jeg kan begynne trene igjen. Kjenner abstinensen kom nå når jeg så treningsbilder.
    Også gleder jeg meg til puddeldoodlene kommer så jeg kan hilse på den 😀

  3. Det er liksom ingen mellomting mellom INGEN blogg – og blogg liksom *ler*. Men vi LIKER at du blogger altså – det er alltid interessant, selv om det kanskje ikke var sånn veldig positivt å høre at du har blitt dårligere igjen. Håper medisinen virker like bra som sist, sånn at vi kan se en mer aktiv 2ne igjen :D.

  4. Kjære deg 🙂 Jeg kjenner ikke mange som går rundt med slike vondter som det du har og som klager så lite 🙂 Men jeg ser jo også at det er stor forskjell ut i fra bildene og jeg merker jo på humøret når vi treffes at du ikke er like pigg som du var for ett år siden… Men jeg håper «giften» tar knekken på det og at formen blir bra igjen mot sommeren.Vixen vil gjerne at du og Nora skal være med på både tur og trening 😉 Jeg gleder meg også veldig til å bli kjent med lille Leah! Jeg antar at det blir litt klipping på henne etter hvert også 😉

    Og du – du kan jo godt blogge litt oftere så slipper du å skrive så mye om gangen 😉

  5. Jeg håper virkelig at det hjelper å «forgiftes» litt… Ingen skal anklage deg for å gi deg, i hvert fall! 🙂 Leah’ene er kjempesøte, og Camilla og Karoline utrolig tøffe! 😀 Jeg er også overrasket over at den sangen er så gammel…;-)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s