Helsemessige utfordringer

Jeg har vært veldig usikker på om jeg skal blogge om dette, både fordi at det er en vanskelig ting å være offentlig om, og fordi at jeg er litt sånn «hva skal man si, egentlig?». Hvilket er en variant av reaksjonene jeg får når jeg forteller, for det er ikke så lett å vite hva man skal si når noen gir deg dårlige nyheter, ikke engang når de er om dem selv. Dessuten er problemet en anelse intimt, og selv om jeg strengt tatt ikke har noen problemer med å være åpen om sånt, så hender det jo at folk har litt problemer med åpenhet om sånt 😛 Men i hvert fall, min siste helsemessige utfordring er at vi (dvs legene) har oppdaget at jeg har en svulst i endetarmen. Sånn, der har jeg sagt det. Så kan vi ta runden med «nei, så kjipt» og «det kommer til å gå bra» 😉

For å ta litt historikk da, så startet det i mars med en infeksjon i skjeden, som til tross for 3 antibiotikakurer fortsatte å være infisert. Så fikk jeg en hemoroide.. Jeg veit hva dere tenker nå.. Oh, så sexy! Men det blir verre 😛 I mai ble infeksjonen en fistel (dvs en åpning der det ikke skal være en åpning) der man aller helst ikke vil ha den (i den grad man vil ha fistel, liksom), mellom endetarm og skjeden. Og ja, det er akkurat så ekkelt som det høres ut som. Verre faktisk. Jeg har lært mye om meg selv og hvor kresen og fintfølende jeg er, for å si det sånn *flir* Gynokolog i mai fant ingen fistel, så fastlege henviste meg til AHus, og jeg fikk brev av AHus i slutten av juni om denne 3mnd garantien deres. Jeg er jo positiv av natur (hehe), så jeg ringte AHus og fortalte at jeg kan komme på veldig kort varsel, uten at det imponerte dama i skranken noe større, jeg måtte nok vente til slutten av september allikevel, det var lite sannsynlig at de kunne ta meg inn før. Ja ja, jeg er jo en tålmodig sjel jeg, og venter på min tur uten å stresse noe større 😉

Den 28 juli ringte jeg igjen, ikke for å mase, men for å få noen tips om hvordan man steller elendigheten, for jeg ble jo lekk (jepp, dere får vite mer enn dere trenger), og med lekkasje følger sårhet. Da ble jeg satt over fra en avdeling til en annen (og ventet tålmodig i 10 minutter på at en tredje skulle ta telefonen, før den tredje kunne opplyse meg om at jeg hadde brukt hele min tilmålte tid på telefonsvareren *kremt* Sikkert en interessant beskjed å høre på.. hehe), før jeg endelig fikk tak i noen som kunne svare. Vedkommende der syns ikke jeg skulle ha så store plager (hvilket jeg er 100 % enig i!), så jeg fikk en øyeblikkelig hjelp-time på gastropoliklinisk avdeling tirsdag den 29 juli.

Jeg skal ikke gå inn på noen detaljer om hvordan den undersøkelsen var, utover at det var svært ubehagelig (igjen, svært sårt og ømt down there). Legen på gastro sendte meg rett til gynokologisk poliklinikk, så vi fikk sjekket ut den siden av problemet samme dag, og jeg fikk kjøre hjem igjen med en litt anstrengt måte å sitte på 😛

På fredag 1 august ringer legen fra gastro-pol meg og spør om jeg kan komme inn 2 timer senere. Han ville ikke fortelle meg hvorfor jeg måtte komme inn, men vi måtte ha en prat. Hvilket er en ganske grei indikasjon på at de har funnet noe de ikke liker på prøvene dine.. Dette ble illustrert til fulle da jeg var på vei inn til AHus, for da ringte gynekologen for å fortelle meg at prøvene så fine ut. Gode nyheter får du over telefon, dårlige nyheter må du møte til time for å få 🙂

Samtalen gikk greit. Jeg veit at folk jeg har snakket med lurer på om jeg virkelig syns det er greit, men jeg har vært plaget der nede i en stund nå, jeg har googlet (de anbefaler forøvrig å la det være 😛 ), jeg har hatt celleforandringer i livmoren et par ganger, jeg veit at du får time for å få dårlige nyheter, jeg kom ikke totalt uforberedt. Seriøst. Det var greit.
– Jeg tror dog at lege og sykepleier syns jeg var snål, de var veldig medfølende og forståelsesfulle og lurte på hva jeg tenkte på, og jeg svarte «Jeg har ei drektig tispe hjemme, jeg vil være der når hun skal føde».

Vi veit ikke hvor mye behandling jeg kommer til å trenge. Er det bare denne svulsten i endetarmen, så blir den en operasjon, der de også reparerer hullet mellom endetarm og skjede. Jeg vil komme til å få stomi fordi svulsten sitter så langt nede som den gjør. Om jeg må ha cellegift og/eller strålebehandling kommer an på hva de fant på MR og CT (som jeg var på den 5 august). Jeg kommer til å bli operert på Radiumhospitalet og ha de første kontrollene der, før jeg overskrives til AHus igjen. Og jeg har ingen peiling i det hele tatt på hvordan dette kommer til å påvirke revmatisk artritt og MCTD. Og akkurat nå venter jeg på at Radiumhospitalet skal ta kontakt for time eller videre undersøkelser.

Og da kommer vi til den delen der jeg forteller dere hva jeg tenker og føler, ikke sant? Og det er fortsatt greit. Ikke misforstå, jeg skulle helst ha sluppet dette, men det gjorde jeg ikke, og nå får jeg bare takle det som det kommer. Jeg er ikke redd, jeg er ikke deprimert, jeg er ikke lei meg. Jeg tror ikke jeg slipper unna dette uten å være redd, deprimert og/eller lei meg, men akkurat nå så er det greit. Jeg planlegger fortsatt fremover i tid. Jeg veit ikke hvor alvorlig dette er enda, så enn så lenge så venter jeg og ser, og jeg satser på at det går bra.

Det jeg tenker er at dette kom på et skikkelig upassende tidspunkt. Ikke det at det noen gang er passende å få kreft, men seriøst. Jeg har ei tispe som skal føde om 2 uker. Et kull som har vært planlagt i mer eller mindre 8 år, på 5 forskjellige tisper. Jeg skal få oppfylt min 15 år lange drøm om puddel. Det har jeg tenkt på, hvorfor oppdaget vi ikke dette før paring i juni? Da kunne jeg utsatt dette kullet. Hvorfor kom ikke dette til neste år, da jeg var ferdig med kull. Å opplyse og håndtere dette med familie og venner gjør at jeg ikke er super-oppmerksom på kommende valpekjøpere, og det fortjener de jo, men inntil valpene kommer, så føles dette viktigere, mer nødvendig.

Jeg har dårlig samvittighet ovenfor hundene. Det har blitt lite mosjon på de, for dette har vært både vondt og sårt. Nora har blitt tjukk, Leah burde være i form til fødsel og valpekull, og jeg burde ikke ligge i senga mi store deler av dagen og synes synd på meg selv. Jeg veit det er irrasjonelt, jeg veit at jeg ikke får gjort så mye annet akkurat nå, og jeg veit at det antageligvis går bra, både med Nora og Leah, men allikevel.. Det er kjipt at det er sånn nå, mest fordi jeg vil gi Leah de beste forutsetninger for en enkel og fin fødsel.

Jeg tenker også at folk må seriøst slutte å si at jeg ikke må bli tynnere. Ja, jeg veit, jeg har gått ned 10 kg siden mars, men det er ikke akkurat sånn at jeg gjør det med vilje. Nei, jeg kommer ikke til å forsvinne, det er minst 10 kg igjen til jeg kan kalles undervektig, så jeg er ikke i nærheten av å bli borte, og fortsatt, det er ikke sånn at jeg gjør det med vilje. Det er et symptom på denne svulsten at jeg går ned i vekt, jeg er ganske sikker på at så fort den er borte og jeg er erklært «frisk», så kommer de kiloene jeg har mista tilbake igjen.. Antageligvis med forsterkninger 😛

Jeg syns det er leit at de rundt meg er bekymret for meg og hvordan dette skal gå. De er vel strengt tatt mer bekymra på mine vegne enn hva jeg er sjøl. Jeg er som sagt positiv. Jeg syns det er vanskelig at folk syns synd på meg, og jeg veit ikke hvordan jeg skal takle det når folk sier at de syns jeg har fått nok nå – jeg er ikke uenig i det, jeg syns og jeg har fått nok nå, men hva vi syns er åpenbart irrelevant 😛

Det jeg tenker om stomi, er at det er kjipt å ha bikkje som støter med to stive forbein i det området når du har pose på magen *ler* Men så tenker jeg at nå har det vært så mye sårt og ømt i det området at det er greit å stenge butikken, liksom 😛 Det finnes verre ting å leve med enn en pose på magen 🙂

Og jeg tenker at det kommer til å gå bra. Det er strengt tatt ikke et tema at det ikke skal gå bra. Det kan hende det tar lenger tid før det blir bra, det kan hende det er mer komplisert enn det ser ut pr i dag, men sluttmålet er at det går bra – og jeg har lært at det er viktig å ha et sluttmål 😉