Blogging er bare så 2014

Såh.. Long time no see? Kan jeg skylde på at jeg har hatt annet å tenke på? Ja, jeg kan det *ler* Skal vi prøve oss på en kort oppsummering av de siste 4-5 mnd da?

Sist jeg blogget var valpene straks 2 uker gamle, nå er de rett over 5 mnd gamle. Vi kan trygt fastslå at mye har skjedd med de siden den gang 😉 Alle valpene har fått nye hjem, bortsett fra den som jeg beholdt selvsagt – Ali, eller Gry som hun het sist dere så henne. Hun heter Ali fordi hun kurerer gruff, selvsagt 😀 Guri(malla)  heter nå Wilma og bor sammen med storpuddelen Molly hos Kristin og familien. Gustav heter nå Mime og bor sammen med blandinghunden Maia hos Nina med familie. Georg heter fortsatt Georg og bor hos Monica og samboer. Glenn heter Kompis og bor sammen med mellompuddelen Storm hos Astrid med familie. Jeg har vært veldig heldig med valpekjøperne mine, jeg får ofte og gode tilbakemeldinger, og alle virker fornøyde, både valper og eiere. Jeg føler meg veldig heldig med mitt første kull ❤

For å ta litt om hverdagen med Ali, så er hun ei aktiv og positiv frøken. Hun lever fortsatt på valpelisens og slipper unna med alt hun gjør, enten det er å leke pitpuddel i jakkearmen min eller henge i manken eller ørene til Nora. Vi blir vel nødt til å oppdra den  etterhvert 😉 Hun er usannsynlig søt da, jeg er overraskende klissete og bløt når det kommer til henne, hun kan ikke egentlig gjøre noe galt hun, selv ikke når hun gjør noe «galt» (hvis hun ikke veit at det er galt, så er det vel strengt tatt ikke galt? *plystre*).

Nora, Leah og Ali på tur i november. Bildet er stjålet av Jeanette ;)

Nora, Leah og Ali på tur i november. Bildet er stjålet av Jeanette 😉

Leah var en flink mamma, syns jeg. Alt gikk veldig naturlig med henne, fødselen var enkel, ikke noe tull med melkebaren, hun var flink til å holde reint i valpekassa, hun lekte med de, satte grenser for de, i det store og hele en flink mamma. Jeg er glad for det, det er viktig for meg sånn i utgangspunktet, og med tanke på alt annet som skjedde i høst, så er det veldig greit at dette gikk på skinner 🙂 Flinke lille bollungen ❤

Det går bra med Nora også. Snille Nora ❤ Hun har vært en fin leketante for de små, selv om jeg må hjelpe henne litt med grensesettinga innimellom. At hun har latt de få lov til alt, betyr ikke at jeg syns det er greit, for å si det sånn 🙂
Allergien har vært fin i høst, så fin at vi kuttet ut kortisonen. Hun har hatt en liten oppsving med sopp igjen i forbindelse med løpetid, men jeg håper at det går seg til igjen, og at vi kan vente med kortisonbehandling til sommeren igjen, hun pleier jo å være verre sommerhalvåret enn vinterhalvåret.

Jeg er redd oppsummeringa av høsten blir litt stykkvis og usammenhengende, hvilket er forholdsvis naturlig, jeg føler at jeg har vært i en døs sånn omtrent siden sist blogg og frem til nå-ish. For å ta litt om det og da, så syns jeg at strålebehandlingen var overraskende hard på kroppen. Mulig jeg er teit, men jeg visste ikke at jeg kom til å bli så sliten og sløv av det. De (alle som sier noe om kreft, sånn ca) snakker alltid om hvor hard cellegifta er for kroppen, men ikke om strålebehandlinga, så jeg tenkte at det ikke var så hardt jeg, men fy fader.. Jeg håper jeg slipper å gjøre det en gang til, for å si det sånn. Å bli sår kan jeg leve med, å ikke orke noen ting er jeg ikke så flink til å leve med – det overrasker meg det og, jeg er jo selverklært lathans, men det er stor forskjell på å ikke orke å gjøre noe og å ikke gidde, selv om resultatet er det samme 😛

Jeg er ferdig med behandling nå og har vært på 3 mnd kontroll, med MR, CT og hele pakka (rektoskopi, om man skal være detaljert.. Fortsatt ikke morsomt 😛 ), og alt ser greit ut bortsett fra at de fant «noe» på CT på leveren min. Jeg satser på at det er et støvfnugg i maskina eller noe sånt, og at jeg blir endelig friskmeldt på tirsdag igjen 😀
Den midlertidige stomien blir permanent da, ting (fistelen) har ikke grodd som vi tenkte den skulle, så da blir det operasjon i det området og pose på magen som resultat. Det kan jeg leve med 🙂

Jeg er litt usikker på om jeg kommer til å fortsette å blogge, stort sett så kommer jo oppdateringer på facebook, så blogging virker litt utdatert nå om dagen *ler* Jeg syns bare at jeg måtte oppdatere verden om hvordan det har gått siden september 🙂

Reklamer

2 uker aldeles straks

Jeg beklager at det har vært litt dårlig med oppdatering siden valpene ble født, men jeg har vært en del på sykehuset, først for noen undersøkelser, så har vi jo startet med cellegift og strålebehandling, og da ble jeg innlagt fra mandag (med permisjon mandag ettermiddag til tirsdag morgen *ler*) til lørdag formiddag. Det har forøvrig gått ganske greit, jeg har ikke vært spesielt kvalm og jeg har fortsatt ikke mistet noe hår.. hehe 😛 Merete har vært hundevakt sammen med resten av familien min, så hundene har vært i trygge hender 🙂 

Valpene har vokst masse mens jeg har vært borte! Heldigvis er de like perfekte og lydige som mammaen sin (som ikke fødte før mandag 25 på kvelden, da jeg kunne være hjemme og med på fødselen, flinke jenta ❤ ), så de har ventet med milepæler som å åpne øyne til jeg kom hjem! Selvsagt, noe annet forventer jeg ikke av Leah-barn.. hehe 
Vi rakk en liten fotoshoot før hundevakten og fast fotograf fikk reise hjem igjen i går, så her kommer de helt ferske bildene – jeg regner med at det er det dere er mest interessert i 😉 

Valp nr 1, Gustav, blått halsbånd: 

Gustav, 11 dager

Gustav, 11 dag

Valp1_11dagerB

Gustav, 11 dager

Han veier pr i går 676 gram 🙂 

Så har vi Guri, fordi «Gurimalla, så stor hun er» *ler* Hun har fått rosa halsbånd: 
Valp2_11dagerA Valp2_11dagerB Valp2_11dagerCHun veide i går 696 gram 🙂 

Så har vi minstejenta Gry, som har fått lilla halsbånd: 

Gry, 11 dager

Gry, 11 dager

Valp3_11dagerB Valp3_11dagerCHun veide 548 gram 🙂 

Så har vi Camillas lille gutt, Georg, han har fått grønt halsbånd: 
Valp4_11dagerA Valp4_11dagerB Valp4_11dagerCHan veide 678 gram 🙂 

Til sist og minst faktisk, har vi Glenn, han har fått gult halsbånd: 
Valp5_11dagerA Valp5_11dagerB Valp5_11dagerCHan veide igår 472 gram 🙂 

Navnene er forøvrig bare arbeidstitler fremfor å si farge hver gang, det er ikke nødvendigvis det de blir hetende i sine nye hjem, for akkurat det har jeg ikke tenkt å legge meg opp i *ler* 

Nå blir jeg hjemme de neste 3 ukene, før jeg legges inn igjen en uke for cellegiftkur igjen (stråling skal jeg ha hver dag i 5 uker til, men det er dagbehandlinger), og etter det, da skal jeg bare være hjemme! Det er viktig å se fremover 😉 

Helsemessige utfordringer

Jeg har vært veldig usikker på om jeg skal blogge om dette, både fordi at det er en vanskelig ting å være offentlig om, og fordi at jeg er litt sånn «hva skal man si, egentlig?». Hvilket er en variant av reaksjonene jeg får når jeg forteller, for det er ikke så lett å vite hva man skal si når noen gir deg dårlige nyheter, ikke engang når de er om dem selv. Dessuten er problemet en anelse intimt, og selv om jeg strengt tatt ikke har noen problemer med å være åpen om sånt, så hender det jo at folk har litt problemer med åpenhet om sånt 😛 Men i hvert fall, min siste helsemessige utfordring er at vi (dvs legene) har oppdaget at jeg har en svulst i endetarmen. Sånn, der har jeg sagt det. Så kan vi ta runden med «nei, så kjipt» og «det kommer til å gå bra» 😉

For å ta litt historikk da, så startet det i mars med en infeksjon i skjeden, som til tross for 3 antibiotikakurer fortsatte å være infisert. Så fikk jeg en hemoroide.. Jeg veit hva dere tenker nå.. Oh, så sexy! Men det blir verre 😛 I mai ble infeksjonen en fistel (dvs en åpning der det ikke skal være en åpning) der man aller helst ikke vil ha den (i den grad man vil ha fistel, liksom), mellom endetarm og skjeden. Og ja, det er akkurat så ekkelt som det høres ut som. Verre faktisk. Jeg har lært mye om meg selv og hvor kresen og fintfølende jeg er, for å si det sånn *flir* Gynokolog i mai fant ingen fistel, så fastlege henviste meg til AHus, og jeg fikk brev av AHus i slutten av juni om denne 3mnd garantien deres. Jeg er jo positiv av natur (hehe), så jeg ringte AHus og fortalte at jeg kan komme på veldig kort varsel, uten at det imponerte dama i skranken noe større, jeg måtte nok vente til slutten av september allikevel, det var lite sannsynlig at de kunne ta meg inn før. Ja ja, jeg er jo en tålmodig sjel jeg, og venter på min tur uten å stresse noe større 😉

Den 28 juli ringte jeg igjen, ikke for å mase, men for å få noen tips om hvordan man steller elendigheten, for jeg ble jo lekk (jepp, dere får vite mer enn dere trenger), og med lekkasje følger sårhet. Da ble jeg satt over fra en avdeling til en annen (og ventet tålmodig i 10 minutter på at en tredje skulle ta telefonen, før den tredje kunne opplyse meg om at jeg hadde brukt hele min tilmålte tid på telefonsvareren *kremt* Sikkert en interessant beskjed å høre på.. hehe), før jeg endelig fikk tak i noen som kunne svare. Vedkommende der syns ikke jeg skulle ha så store plager (hvilket jeg er 100 % enig i!), så jeg fikk en øyeblikkelig hjelp-time på gastropoliklinisk avdeling tirsdag den 29 juli.

Jeg skal ikke gå inn på noen detaljer om hvordan den undersøkelsen var, utover at det var svært ubehagelig (igjen, svært sårt og ømt down there). Legen på gastro sendte meg rett til gynokologisk poliklinikk, så vi fikk sjekket ut den siden av problemet samme dag, og jeg fikk kjøre hjem igjen med en litt anstrengt måte å sitte på 😛

På fredag 1 august ringer legen fra gastro-pol meg og spør om jeg kan komme inn 2 timer senere. Han ville ikke fortelle meg hvorfor jeg måtte komme inn, men vi måtte ha en prat. Hvilket er en ganske grei indikasjon på at de har funnet noe de ikke liker på prøvene dine.. Dette ble illustrert til fulle da jeg var på vei inn til AHus, for da ringte gynekologen for å fortelle meg at prøvene så fine ut. Gode nyheter får du over telefon, dårlige nyheter må du møte til time for å få 🙂

Samtalen gikk greit. Jeg veit at folk jeg har snakket med lurer på om jeg virkelig syns det er greit, men jeg har vært plaget der nede i en stund nå, jeg har googlet (de anbefaler forøvrig å la det være 😛 ), jeg har hatt celleforandringer i livmoren et par ganger, jeg veit at du får time for å få dårlige nyheter, jeg kom ikke totalt uforberedt. Seriøst. Det var greit.
– Jeg tror dog at lege og sykepleier syns jeg var snål, de var veldig medfølende og forståelsesfulle og lurte på hva jeg tenkte på, og jeg svarte «Jeg har ei drektig tispe hjemme, jeg vil være der når hun skal føde».

Vi veit ikke hvor mye behandling jeg kommer til å trenge. Er det bare denne svulsten i endetarmen, så blir den en operasjon, der de også reparerer hullet mellom endetarm og skjede. Jeg vil komme til å få stomi fordi svulsten sitter så langt nede som den gjør. Om jeg må ha cellegift og/eller strålebehandling kommer an på hva de fant på MR og CT (som jeg var på den 5 august). Jeg kommer til å bli operert på Radiumhospitalet og ha de første kontrollene der, før jeg overskrives til AHus igjen. Og jeg har ingen peiling i det hele tatt på hvordan dette kommer til å påvirke revmatisk artritt og MCTD. Og akkurat nå venter jeg på at Radiumhospitalet skal ta kontakt for time eller videre undersøkelser.

Og da kommer vi til den delen der jeg forteller dere hva jeg tenker og føler, ikke sant? Og det er fortsatt greit. Ikke misforstå, jeg skulle helst ha sluppet dette, men det gjorde jeg ikke, og nå får jeg bare takle det som det kommer. Jeg er ikke redd, jeg er ikke deprimert, jeg er ikke lei meg. Jeg tror ikke jeg slipper unna dette uten å være redd, deprimert og/eller lei meg, men akkurat nå så er det greit. Jeg planlegger fortsatt fremover i tid. Jeg veit ikke hvor alvorlig dette er enda, så enn så lenge så venter jeg og ser, og jeg satser på at det går bra.

Det jeg tenker er at dette kom på et skikkelig upassende tidspunkt. Ikke det at det noen gang er passende å få kreft, men seriøst. Jeg har ei tispe som skal føde om 2 uker. Et kull som har vært planlagt i mer eller mindre 8 år, på 5 forskjellige tisper. Jeg skal få oppfylt min 15 år lange drøm om puddel. Det har jeg tenkt på, hvorfor oppdaget vi ikke dette før paring i juni? Da kunne jeg utsatt dette kullet. Hvorfor kom ikke dette til neste år, da jeg var ferdig med kull. Å opplyse og håndtere dette med familie og venner gjør at jeg ikke er super-oppmerksom på kommende valpekjøpere, og det fortjener de jo, men inntil valpene kommer, så føles dette viktigere, mer nødvendig.

Jeg har dårlig samvittighet ovenfor hundene. Det har blitt lite mosjon på de, for dette har vært både vondt og sårt. Nora har blitt tjukk, Leah burde være i form til fødsel og valpekull, og jeg burde ikke ligge i senga mi store deler av dagen og synes synd på meg selv. Jeg veit det er irrasjonelt, jeg veit at jeg ikke får gjort så mye annet akkurat nå, og jeg veit at det antageligvis går bra, både med Nora og Leah, men allikevel.. Det er kjipt at det er sånn nå, mest fordi jeg vil gi Leah de beste forutsetninger for en enkel og fin fødsel.

Jeg tenker også at folk må seriøst slutte å si at jeg ikke må bli tynnere. Ja, jeg veit, jeg har gått ned 10 kg siden mars, men det er ikke akkurat sånn at jeg gjør det med vilje. Nei, jeg kommer ikke til å forsvinne, det er minst 10 kg igjen til jeg kan kalles undervektig, så jeg er ikke i nærheten av å bli borte, og fortsatt, det er ikke sånn at jeg gjør det med vilje. Det er et symptom på denne svulsten at jeg går ned i vekt, jeg er ganske sikker på at så fort den er borte og jeg er erklært «frisk», så kommer de kiloene jeg har mista tilbake igjen.. Antageligvis med forsterkninger 😛

Jeg syns det er leit at de rundt meg er bekymret for meg og hvordan dette skal gå. De er vel strengt tatt mer bekymra på mine vegne enn hva jeg er sjøl. Jeg er som sagt positiv. Jeg syns det er vanskelig at folk syns synd på meg, og jeg veit ikke hvordan jeg skal takle det når folk sier at de syns jeg har fått nok nå – jeg er ikke uenig i det, jeg syns og jeg har fått nok nå, men hva vi syns er åpenbart irrelevant 😛

Det jeg tenker om stomi, er at det er kjipt å ha bikkje som støter med to stive forbein i det området når du har pose på magen *ler* Men så tenker jeg at nå har det vært så mye sårt og ømt i det området at det er greit å stenge butikken, liksom 😛 Det finnes verre ting å leve med enn en pose på magen 🙂

Og jeg tenker at det kommer til å gå bra. Det er strengt tatt ikke et tema at det ikke skal gå bra. Det kan hende det tar lenger tid før det blir bra, det kan hende det er mer komplisert enn det ser ut pr i dag, men sluttmålet er at det går bra – og jeg har lært at det er viktig å ha et sluttmål 😉

Gjenopplivning av bloggen

Skal vi se, det er aldeles straks 11 mnd siden forrige blogg, så da er det vel på tide å blogge litt igjen da? Det er jo ikke sånn at det ikke har skjedd noe siden i fjor sommer, selv om det ikke er noen store banebrytende happenings *ler* Skal prøve å være litt strukturert og forholdsvis kort da 😉

Arkivfoto: Norris i dekk :P

Arkivfoto: Norris i dekk 😛

Vi starter med Nora:
Vel, hun er fortsatt allergisk.. Vi prøvde allergiforet i 4-5 mnd, uten at det hadde noen virkning, så vi har fastslått at hun ikke er allergisk mot noe hun spiser. Vi brukte også de grusomme våtserviettene (Malacetic) uten at det var noen mirakelkur, så vi har endt opp med Prednisolon. Det har hun stått på i et halvt års tid nå, og det fungerer, så vi fortsetter med det vi. Til tross for at jeg veit hva bivirkningene ved langtidsbruk av kortison er – livskvaliteten hennes er bedre, det er det som er viktig.

Av bivirkninger vi har sett til nå, så drikker hun mer enn før, med påfølgende økt vannlating. Hun er også sulten hele tiden, og for ei som allerede var glad i mat, så er hun nå – om vi spør henne i hvert fall – på randen av sultedød hele tiden. Vekta hennes tilsier ikke at det er tilfelle, hun har for første gang på straks 6 år vært små-tjukk, men det er bagateller, syns hun 😉

Vi har vel så vidt trent litt det siste året også, og med såvidt, så mener jeg nettopp det 😛 Vi fant ut at det var litt mer morsomt å trene nå som vi slipper å bare trene klasse 2-øvelser (hun kan jo ikke starte pga Prednisolonen) og slipper å pirke masse (jeg har jo vært veldig flink til det tidligere *ler*), så nå trener vi bare for gøy, og jeg kan atter igjen belønne bare fordi hun er søt og morsom ❤ Jeg trives med «pensjonister», jeg 😉

Leah..
Her har det jo vært litt siden sist blogg 😉 Hun har gått MH, blitt øyelyst og fått offisiell PL-attest (det er viktig at det er offisielt! 😀 ). For å starte med helseundersøkelsene, så er hun selvsagt fri på alt hun skal være fri for, dvs HD A, AA A, PL-0 og øyelyst uten anmerkninger. Fine lille bolla ❤ Ja, jeg er fortsatt håpløst forelsket i henne 😀

MH’en er jeg også fornøyd med, selvsagt 😉 Jeg husker ikke helt skjemaet (og jeg gidder ikke å leite etter det, det kommer på kennelsiden etterhvert), men hun er sosial, har god lekelyst, god avreagering og er skuddfast. Jeanette filmet oss, så vi har video:

Hun har også 3 brødre som har gått MH, filmer fra deres MH’er kan dere finne på Se Upp’s kullside 🙂

Leah fikk også prøve spor, her er en video av hennes andre spor:

Det var ganske bra, syns jeg, særlig med tanke på at idioten i den andre enden av lina (dvs meg) ikke tok hensyn til at puddelen ikke bare er helt uerfaren, men også veier halvparten så mye som terven og holdt igjen litt vel mye her og der *kremt*

D4A-klippen ;)

D4A-klippen 😉

Hun har også vært på utstilling, først Dogs4All i november, så romjulsutstilling i Letohallen i – som du kanskje skjønte helt av deg selv – romjula. Det ble en excellent begge gangene, så nå har hun 3 av de 😉

 

 

 

Kennelnavn!
Så har jeg nå blitt medinnehaver av Kennel Imagecopy ^_^ Det er jo et kennelnavn som har blitt viktig for meg, samtlige belgere jeg har hatt har hatt tilknytning til det kennelnavnet, Hero, Zar og Emma er oppdrettet av Merete, Dina har hatt to kull hos Merete, og Nora er etter Drama fra Merete, så jeg spurte Merete om vi kunne samarbeide i et kennelnavn, det fant vi ut at vi kunne, og jeg fikk medinnehaver-status (heter det det? Dere skjønner hva jeg mener 😛 ) i bursdagsgave. Jeg er veldig fornøyd med ordningen og ser frem til å samarbeide (videre) med Merete! 😀

Nora og Leah på brygga i Eskilstuna

Nora og Leah på brygga i Eskilstuna

Roadtrips..
Det blir det jo noen av 😉 I juli var Camilla og jeg i Uppsala på «kenneltreff» og Leah-klipp, og fikk hilse på masse trivelige Se Upp’ere og deres eiere. I oktober var pappa og jeg på bobil-tur til Trøndelag for å hilse på Fredrik og se litt på folkehøyskolen han gikk på der (samt teste bobilen på vinterføre.. Den funker.. hehe). I mai var Merete og jeg i Uppsala for å kikke på valper, og i juni var Merete og jeg i Eskilstuna for pudelnational og for å hente valp 😛

Se Upp Full i Fan

Se Upp Full i Fan "Malin" Eller Malin til hverdags har flyttet til Norge! Hun blir forhåpentligvis et tilskudd i avlen både hos Malin (jah, hun er oppkalt etter oppdretteren sin *ler* Fordi det er gøy!) og hos oss! Forhåpentligvis har hun anlegg for hvitt også, så hun kan bli mamma til min hvite mellompuddel om noen år ❤

 

Og sånn apropos avl..
Så planlegger vi stadig et kull på Leah. Vi venter løpetid hvilken dag som helst, og mer info kommer når paring er gjort! Jeg prøver å ikke jinxe noe, Leah er tispe nr 5 jeg har vurdert for avl *ler* Interesserte kan dog kontakte meg på mail tonerognstad (a) gmail.com
Vi forventer både sorte og brune valper 🙂

Imagecopy-gjengen <3

Imagecopy-gjengen ❤

Og det var vel det?
Jeg kommer ikke på noe mer jeg må nevne. Det blir forhåpentligvis litt jevnere oppdatering her fremover *ler*

Wazzup?

Ja, nei.. Intensjonen om å blogge minst en gang i måneden, kanskje til og med oftere, var god.. Gjennomføringa derimot, var det verre med *ler* Men herremin, det har bare gått nesten tre måneder da, det er jo ikke sååå mye?

Så, hva har skjedd siden sist? Med tanke på overskriften på forrige blogg, så kan vi jo nevne at Leah har rukket å bli 8 mnd gammel, det er faktisk bare 12 dager til hun blir 9 mnd, til og med.. hehe 😉 Vi har dog ikke rukket å bade noe mer, og med tanke på temperaturen ute akkurat nå – sju minusgrader – så blir det vel neppe mer bading i år. Ikke utendørs ihvertfall 😉

Siden vi allikevel er inne på lille krøllebølle, så er jeg fortsatt kvalmende forelsket i henne. Hun vokser opp til å bli ei artig lita frøken, og per i dag så er min eneste bekymring at jeg egentlig ikke har noe å bekymre meg for *ler* Vi var en snartur i Letohallen i helgen for å kikke, og i stedet for å finne opp kruttet på nytt, så siterer jeg hva jeg skreiv på et hundeforum når vi kom hjem derfra:

.. Er vi hjemme fra en snartur i Letohallen, planen var delvis å slite ut krøllebølla, og delvis fordi jeg er nysgjerrig på hvordan hun er i sånt miljø. Jeg er jo litt belger, jeg liker å overanalysere ting, og selv om hun stort sett ikke har så mange problemer i hverdagen, så kan trykket i en sånn hall bli litt stort, og det ville jeg ikke at skulle komme overraskende på oss når vi skal til Lillestrøm om noen uker. Jeg kunne spart meg for overanalysen, for det eneste problemet krøllebølla hadde i Letohallen i dag, var at det var så mange hun burde hilst på, og så liten tid å gjøre det på. Ja, og at hun ikke kan gå i bånd da.. Men så er ikke det et så stort problem heller, hun veier jo bare 8-9 kg, liksom :lol: 

Fy søren for en fin liten krøllebølle vi har i hus :ahappy: Jeg er nesten overrasket selv over hvor innmari blind jeg er for hennes negative sider, for hun er bare skjønn, selv når hun ikke er det. Jeg føler at jeg må ha gått glipp av en eller annen vesentlig brist hos henne (igjen – overanalysering), for jeg pleier å være nesten urimelig kritisk til egne hunder, men med henne så er alt bare bra. Selv ting jeg egentlig ikke syns jeg trenger i en hund (selvstendighet og stahet :P ) er bare søtt og morsomt med henne. En eller annen gang må vel den kvalmende forelskelsen gå over? Hun kan da umulig være så bra som jeg syns hun er? *ler*

Og det er ganske greit oppsummert hva for slags inntrykk jeg har av henne – hun er ei frøken som ikke har store problemer i verden, rett og slett 🙂 Vi har meldt på frøkna til Dogs4All nå i november, da debuterer hun i de voksnes rekker, og vi gleder oss til å vise henne frem 😀

Vi har selvsagt litt å si om Norris også. For å ta det negative først, så klør hun fortsatt. Hun klør mindre i kortere perioder, men det er aldri så langt opphold at hun rekker å bli kvitt soppen ordentlig før det er i gang igjen. Men vi har kuttet ut kortisonen, den gjorde ikke noen forskjell fra eller til, og da ser jeg ikke noe poeng i å fortsette å la henne stå på det. Hun fores kun på Vom&Hundemat med kylling nå, det ser ut som at det er det som funker best for henne, og siden hun klør mindre i perioder med litt aktivitet, så antar jeg at hun har en form for matsensitivitet (hun er jo ikke testet for allergi), iblandet litt kløe som en overslagshandling. Hun trenger nok litt mer å bruke hode og kropp på enn hun har fått dette året.

Så, sånn apropos dette med å bruke hode, og for å ta det positive, så har vi vært og trent – og siden det skjer så sjeldent nå for tiden, så passet vi på å dokumentere det 😛 Videoen først:

Norris ❤ Jeg må smile når jeg ser videoen av henne, for hun er jo bare søt. Vi har så å si ikke trent på 8 mnd før denne videoen, og det er bittersøtt å se hvor glad hun blir over at vi endelig trener igjen – halen går så å si hele tiden. Det er nesten slemt at vi ikke trener mer.. Så det har vi tenkt å gjøre noe med. Planen var egentlig å starte nå i november, men siden vi ikke har trent siden 5 oktober og hukommelse er en fin bil som dessverre er satt på verksted for øyeblikket, så har vi ikke husket å melde på (unnskyld, Ann-Merethe! Vi blir selvsagt med og heier selv om vi ikke starter!). Jeg har dog tenkt å gjøre noe med det fremover, vi skal begynne å trene mer regelmessig (det bør jo ikke bli så altfor vanskelig, selv 1 trening i måneden er mer regelmessig enn hva vi har gjort i år *kremt*) og faktisk starte til neste år. Jeg lover! Dere kan få lov til å kjefte på meg hvis jeg ikke gjennomfører om et års tid!

– Skal jeg være skikkelig gæern, så kan jeg til og med prøve å huske å melde henne på utstillinger i håp om å ta det siste certet. Når hun ikke har en diger hårløs ring rundt ene øyet, så er hun jo blitt brukbart pen, syns jeg. Hun har virkelig kledd å bli voksen 😀

For hun er jo bare morsom å trene med, ihvertfall nå som vi begynner å få litt kontroll på ting – det syns kanskje på det noe selvgode gliset jeg har med ujevne mellomrom på videoen *ler* Vi er som dere kan se i videoen ganske rustne, med litt sperring på fvf, samt litt tripping og skeive innsitter i holdtene, men med tanke på hvordan hun er (med stress og arbeidslyst) og hvor lite vi har trent, så tenker jeg at det er ganske bra, tross alt. De tingene vi har slitt med, er jo dette med albuer i bakken, og selv om hun blir litt «lett» når jeg går inntil igjen, så er nå i det minste albuene i bakken før det. Ruta er ikke så gal som den har vært heller, hun kan jo dirigeres nå, det har vært veldig vanskelig før (hun mener jo at alle kommandoer hun ikke skjønner, egentlig betyr at hun skal komme inn til meg igjen.. hehe), og avstandskommandoene, der må jeg gjøre noe med fremdriften (det syns ikke så godt på videoen, men den er et problem) og ønsket om å stå, men jeg tipper at det også kan bli bra med litt mer jevnlig og målrettet trening.

Sånn utenom det, så har Merete og jeg vært på en liten «turne» 😉 Vi var først og kikket på en av Noah-sønnene, før vi dro for å kikke på Dina-sønnen Tjukken. Det er godvondt å hilse på Tjukken, han er så lik mammaen sin at det er litt sårt. At han er en morsom liten godgutt, gjør det egentlig ikke noe bedre.
Tjukken fikk leke med Nora og «lillegutt» Jäger, og det har Merete fanget opp med kamera sitt:

Nora, Tjukken og Jäger

hehe.. Norris er ikke så imponert over at Tjukken fikk tak i ballen 😛

Nora i front, Jäger bak 🙂

 

Norris syns brått at Jäger var for nære *ler*

Norris må være veskehund, selv om jeg ikke har veske ❤

Grunnen til at Norris ikke er meldt på noen utstillinger – den ringen rundt øyet er ganske skjemmende.. Hun har begynt å få igjen pelsen nå da! 😀

Nora og Noah, to fine tervetotter ❤

Og fine tervetotter og gode fotografer gir sånne bilder ❤

Og siden vi førstes er inne i en bildesteam, så tåler dere noen jeg har tatt også 😉

Leah er hellig overbevist om at størrelse ikke er noen hindring 😉

Sprett-puddel 😉

 

Det er tydeligvis ikke alltid krøllebøller kan se så lure ut heller 😉

Krøllebølla liker fotball, hun. Liten hund, store baller, bokstavelig talt 😉

 

Som nevnt.. Størrelse ingen hindring, liten hund, stor ball osv 😉

Liten hund, stor pels.. 😛

Dette bildet ble tatt bare for å vise hvor mye pels den der krøllebølla har, for jeg kunne godt tenkt meg å klippe henne litt, så jeg måtte spørre Malin om hvor god ide hun syns det var. Malin syns det var en god ide hun, men det syns ikke eieren til krøllebølla, så hun er fortsatt ganske hårete.. Krøllebølla altså, ikke eieren 😛

Bare fordi de er søte 😀

Sånn utenom det, så er jeg i praksis igjen, denne gangen som assistent i en 2.klasse på barneskole. Ja, jeg veit, det kom overraskende på meg og *ler* Vi er bare på 3.dje uka nå, så jeg veit ikke helt hva jeg skal si, annet enn at det er mer interessant enn jeg hadde sett for meg 🙂

I dag (eller, strengt tatt i går) så har jeg vært på kontroll igjen, bare for å gå rett fra praksis til form – det henger jo litt sammen, liksom 😛 Denne gangen på Rikshospitalet. Det er jo tross alt en hel halvannen måned siden jeg var på Martina Hansens Hospital på kontroll, så da var det nok på tide med en ny en *ler* Legg til at jeg har vært på kontroll hos fastlegen også mellom MHH og riksen, så skjønner vi at jeg er ganske så kontrollert, sant 😛

Bare for at det skal bli forståelig, så må jeg vel gjenta litt om formen min de siste årene. Jeg fikk Mabthera-behandling i august 2010, og den fungerte umiddelbart og utrolig godt. For første gang på mange år (sånn ca 10, om man skal pirke) så var jeg smerte- og symptomfri, and all was well 😉 Så begynte jeg på arbeidsavklaring, og formen ble gradvis dårligere. Ikke så dårlig som jeg har vært, for strengt tatt så har hverken MCTD’en eller RA’en vært hovedproblemet nå, problemet har vært utmattelse og kranglete mage. Mage-problemet har vi konkludert med at er pga Irritert mage/tarm-syndrom, dvs at ved stress, enten det er fysisk eller psykisk, så reagerer magen med å være kranglete. Stort sett om nettene, selvsagt, for søvn er oppskrytte greier. Søvn, eller mangel på sådan har vært et annet problem, for jeg sover rett og slett ikke nok, hvilket går bra når man er frisk eller ikke i aktivitet, men nå er jeg jo ikke helt frisk, og jeg er i aktivitet, så resultatet er at jeg har vært dritsliten i hele år, hvilket gjør at magen krangler mer, revmatismen krangler mer, og jeg blir mer sliten. Fine, lille sirkelen 😉

Formen er jo en av grunnene til at Nora ikke trenes mer, det var egentlig det som var poenget med å skrive så mye om den nå. Men, etter kontrollen i dag, så våger jeg å være litt optimistisk, for selv om jeg har hatt disse symptomene en stund nå (i hele år), selv om jeg har nevnt det for fastlege og revmatolog på MHH, så var det ikke før i dag at jeg fikk en respons utover litt nikking og litt «mmm»-ing. Revmatologen på Rikshospitalet er tydeligvis en driftig mann, for han har henvist meg til MR (pga bekkenet, det er visst ikke vanlig å ha bekkenløsning 15 år etter at man fødte sitt yngste barn), røntgen av hender og skulder (jaaa, for jeg har visst forandringer i hendene og forkalkning i skulderen – utrolig hva man lærer etter 8-9 år med en sykdom altså!), fysioterapi (for jeg trenger visst å komme i bedre form *kremt*), samt en ny medisin som skal gjøre søvnen min dypere, sånn at jeg forhåpentligvis både sover mer og sammenhengende, og derfor blir mindre sliten og mindre utsatt for betennelser. Han rekvirerte også ikke mindre enn 4 sider med blodprøver han ville ha av meg, sånt får jo jeg nesten litt noia av, jeg liker fortsatt ikke nåler jeg *ler* Men det var heldigvis bare 8 glass, ikke 19, som jeg så for meg.. Og bare ett stikk 😉 Så som nevnt, jeg våger å være litt optimistisk nå.. Håpet kan jo ingen ta i fra meg, jeg håper jo at jeg får litt overskudd etterhvert 😀

Sånn utenom det, så har jeg begynt å strikke, i den grad man kan si at man har begynt med noe når man ikke har fullført noe prosjekt enda *ler* Prosjektet er veldig simpelt, jeg strikker skjerf, mest for å komme i gang. Det er sånn ca 65 cm langt pr i dag, og bør bli nesten tre ganger så langt før jeg sier meg fornøyd.
Nå har jo strikking (og hekling, som jeg tenkte jeg skulle prøve meg på senere.. hehe) blitt en motegreie, det er kult å strikke, så selvsagt hang jeg meg på det – jeg er jo litt sånn, mainstream og sånt *ler* Neida, jeg er jo glad i strikkajakker og ullsokker, og jeg er frossen av meg, så da tenkte jeg at det var lurt å lære seg å lage sånt sjøl, det er jo så mye kult man kan lage 🙂 Men først så må jeg bli ferdig med skjerfet mitt 😉

Bare for å ha gjort det en gang i mai

Ja, det er en sånn «jeg har egentlig ikke lyst til å blogge»-blogg igjen, så da kan dere vel egentlig forvente en lang blogg 😛 Og siden jeg ikke husker helt hva jeg skreiv om sist, så gjør sikkert ikke dere det heller, så da tåler vi eventuelle gjentagelser 😉

Bare for å ta det kjedelige først, så er formen fortsatt litt «så der». Jeg er litt usikker på hvorfor det tar så lang tid å ta seg opp igjen, men det gjør det tydeligvis, så da får jeg vel bare være tålmodig. Jeg er ikke så god på det 😛 Magen har jo som før nevnt vært veldig kranglete i vinter, og det har den fortsatt med denne våren, så nå er jeg under utredning for cøliaki eller irritert mage/tarm-syndrom. Jeg er forholdsvis sikker på at det ikke er noe sånt da, det er begrensa hvor mye kroniske sykdommer et menneske kan ha, så jeg tipper at det er mange års bruk av smertestillende som er problemet. Det er jo kjempelett å fikse, det er jo bare å ikke ta smertestillende, så bør jo det reparere seg selv? *kremt*

Så over til det morsomme – hund og sånt 😉 Det har jo vært litt aktivitet i hundelivet, selv om ikke alt nødvendigvis har vært med egen hund. I slutten av april arrangerte lokalavdelingen i belgerklubben MH igjen, og som vanlig var det et vel gjennomført arrangement. Jeg har også vært testleder for Eurasierklubben en dag, og det var morsomt. Det er jo litt miljøforskjeller, eller hva man skal kalle det, de vil ikke ha helt det samme i eurasieren som vi vil ha i belgeren 😉 Men det er veldig lærerikt å se andre raser enn hva man har selv, syns jeg, så jeg har sagt ja til å være testleder på et par MH’er for rottweiler-klubben i løpet av sommeren, samt figurant på en FA.

Lokalavdelingen i belgerklubben har også arrangert et lydighetsstevne, og der var jeg jo der og *ler* Nok et vel gjennomført stevne, vi er ganske gode på sånt, om jeg får si det selv 😀 Jeg var skriver i klasse 1-ringen, hvor det var påmeldt alt fra kanindachs og beagle til border collie, og det er også interessant (du veit du er hundenerd når, liksom 😉 ).

Det har skjedd litt som ikke er direkte hunderelatert også 😛 Camilla har jo konfirmert seg, bl.a, hvilket har vært litt stress, for frøkna har hatt veldig klare meninger om hvordan ting skal være *ler* Jeg lovet henne og meg selv dyrt og hellig at den dagen hun planlegger bryllup skal jeg holde meg langt unna, for jeg har en mistanke om at hun kan bli en skikkelig Bridezilla – så da håper jeg at jeg husker det når den dagen kommer. Det er forhåpentligvis en stund til, så jeg ser ikke bort fra at jeg glemmer det da 😛

Merete var jo her og tok et par minnekort med bilder i forbindelse med konfirmasjonen, og jeg må bare si det her også – tusen tak for all hjelp, Merete, og tusen takk for de fine bildene! Du stiller alltid opp og hjelper til, og det setter jeg umåtelig stor pris på, selv om jeg kanskje ikke er så flink til å si det når vi står midt oppe i det ❤

Bildene har selvsagt blitt publisert på facebook, men noen av de må jo i bloggen for det. Først litt fra selve konfirmasjonen:

Ved kirkeruinene i Nes.

Jeg har en pen datter, syns jeg ❤

Måtte jo ha bilde av konfirmanten og krøllebølla også 😉

Bordet er ferdig pyntet 🙂

Maten 🙂 Vi hadde koldtbord, mye deilig mat 😀

Vi gjorde et tappert forsøk på å ta et familiebilde av oss i penklær – det skjer ikke så ofte at vi er pynta alle tre, nemlig 😉

Fredrik er ikke så verst å se på han heller, syns en helt objektiv mamma, selvsagt 😉

Vi var ute en liten tur på lørdagen også og tok noen bilder, sånn i tilfelle det ikke var fotovær på søndag (mai har jo vært litt ustabil i årstidene sine i år 😛 ), og her er et par av de fineste fra den fotoshooten:

To pene jenter ❤

Camilla liker ikke å vise tenner, men det trenger ikke jeg å bry meg noe om. Du har et fint smil, Camilla ❤

Jeg liker dette bildet, for Camilla ser så tankefull ut, og Leah ser så våken ut.. hehe

Sermonien på Nes Kulturhus var veldig fin, og Camilla hadde en liten opptreden der sammen med pappaen sin og onkler. De spilte Zombie med The Cranberries, og det var så vakkert at Merete og jeg sippa som to gamle tanter (det er kanskje det vi er? Næææh). Litt dårlige lysforhold inne i salen, men det ble et bilde allikevel:

Camilla og pappa Jan. Det er fra han de har arvet disse musikalske genene sine 😉

Camilla syns forøvrig det var litt flaut at mamma sippa og grein *ler*

Vi gjorde ikke bare konfirmasjons-ting den helgen, hunder må ha litt stell og oppmerksomhet selv om det planlegges festligheter, så Merete og jeg tok oss en tur rundt Nordbytjernet på lørdag mens Camilla var og øvde på sangnummeret sitt. Kamera var selvsagt med, og Merete er veldig for kontraster eller noe, så det ble mye bilder av Leah og Hermine *ler*

«Vi er to små fiiiine damer, hatt og veske har vi jo
Ingen andre fiiiine damer har papir i sine sko» *flir*

Leah syns at Hermine var kjempekul 😀

Jeg er ikke så sikker på om Leah er spesielt interessert i pinnen sånn egentlig, men hun er spesielt interessert i ting som beveger seg 😉

Den ser ikke helt tam ut bestandig, den der krøllebølla 😉

Norris måtte være pen jente, henne.. ❤

Noah og Nora, to fine tervetroll ❤

Trekløveret til Merete og meg ❤

Leah måtte også være litt pen, og ikke bare krøllebølle 😉

Og jeg syns jo at hun er ganske pen, når det passer henne sånn 😉

Det er forøvrig sånn vi lærer hundene våre «stå og se pen ut» – Merete med et kamera i trynet, og jeg med en haug med godbiter i hånda 😉

Sånn, da er vi ferdige med å være pen 😛

Fine blikk på disse to, syns jeg, Hermine ser mer vill enn tam ut, og Leah er veldig i jaktmodus *ler*

Må ta med dette bildet også, bare fordi at Merete har blitt så liten det siste året 😉

Bare for å ha skrevet litt mer, så er jeg fortsatt håpløst forelsket i puddelen. Det er virkelig en skjønn valp som takler det aller meste på strak arm. Hun er selvstendig og egenrådig og vil aller helst bestemme ting selv, så vi diskuterer litt hvorvidt det er nødvendig med pelsstell eller ikke, men heldigvis så lar hun seg stort sett overtale til at det er nødvendig *ler* Hun er flink med andre hunder, hvilket jeg var litt spent på, for hun er slem med Nora når hun er i det humøret, men hun er språksikker og smart, så hun har klart seg veldig bra med alle vi har utsatt henne for. Eller, alle som har vært utsatt for henne, alt ettersom hvordan man ser det *ler*

Neste helg skal Camilla og Leah på valpekurs, det tror jeg Camilla gleder seg til. Leah også, vil jeg tro, hun jobber gjerne for mat og lek hun 😉 Hun har forøvrig en fin lek, syns jeg, til nå så har hun lekt med hva som helst og med hvem som helst. Her er hun sammen med mallen Vixen, og hun syns helt klart ikke at standardiserte MH-filler er for stort:

Vixen og Leah ❤

Veit ikke om dere får sett videoen Heidi la ut av Leah og Camilla jeg, men dere får link til den allikevel 😛 Heidi og jeg er skjønt enige om at den videoen skal vi vise til alle som påstår at hundene deres ikke leker på MH fordi at filla er for stor *flir*

Norris er bare familiehund om dagen, vi har gjort noen halvhjerta forsøk på å trene, men motivasjonen mangler, så vi har stort sett holdt oss til fri ved fot-trening. Den er ikke så verst da, om jeg får si det selv, og konsentrasjonen er ikke så ille den heller, til tross for lang treningstørke. På sist fellestrening med NOHK, så var Jeanette og jeg slemme med Talli og Nora, og gikk fvf rundt hverandre, og Nora var overraskende konsentrert og på. Og hver gang tenker jeg at jeg burde jo trene mer med den stakkars bikkja, men så var det dette med laber form og manglende motivasjon da 😛 Til helga, kanskje? *flir*

En uke med krøllebølle, og litt til..

Det tar ikke lang tid før dyrene her i huset får nye navn, så Leah går herved under navnet krøllebølle. Ikke nødvendigvis fordi hun er så bøllete, men hun er så frempå og selvstendig at det skjer fort at hun gjør ting hun ikke får lov til. Som f.eks å gå i trappa..

Og jo, det er litt hysterisk av meg, men hun er så bitteliten at jeg syns hun bør være litt mindre frempå på akkurat det punktet her 😛 Hun går ikke ned da, mest fordi hun ikke er spesielt hypp på å være med inn – det er mye mer gøy å være ute, jakte på blader, gå på tur i naboens hage og sånne ting. For (og ja, vi visste det, vi har sett på filmene til Malin) Leah syns at gjerder og stengsler er en menneskeskapt uting man ikke trenger å ta hensyn til – naboens hage er vår hage, mener hun. Jeg er ganske sikker på at naboen ikke er enig, de er ikke spesielt begeistret for hunder (ikke engang valper), så vi prøver å holde henne på vår side av hekken 😉

Jeg tror ikke hun egentlig mener å være bøllete, hun er litt Emil, det er ikke meningen å gjøre «slemme» ting, det bare blir sånn. Hun er f.eks ram på å stjele ting, sånn bortsett fra at hun neppe ser på det som stjeling. Ligger det tilgjengelig, kan det lekes med. Til Noras store fortvilelse, hun har jo aldri bodd sammen med noen som på daglig basis stjeler lekene hennes *flir* Så Nora må lære seg at man kan dele, og Leah må lære seg at man ikke trenger å dele leker Nora alt har i munnen – den lille krøllebølla har ikke all verdens av respekt for Noras tordenvær i magen nemlig, det er visst bare en del av leken det 😀

Her har hun stjålet «sendeplata» (den er jo knøtteliten den og) til Nora, og da er det selvsagt fest 😉

Og her har hun tatt ballen til Norris – og baller betyr litt mer for Nora enn sendeplater gjør, så her var Nora ganske fortvila. Nora har ikke helt den finessen Dina hadde når det kommer til det å få ting valper har stjålet, der Dina gikk inn med litt lokking og luring for å få det hun ville ha, har Nora en litt mer direkte håndtering av sånt – hun prøver bare å ta det hun. En diger terv (ja, for Nora har plutselig blitt kjempestor.. Vokst veldig den siste uka hun 😮 ) som stuper mot en liten puddel for å ta det puddelen har i munn er en uting, så Nora får veldig, VELDIG mye trening på selvbeherskelse om dagen 😉

Men Leah er ikke spesielt kresen på hva hun leker med, kan det stjeles, bæres og løpes med, kan det lekes med, enkelt og greit:

Her har hun stjålet en bæsjepose, med bæsj i.. Skarpe valpetenner og bæsjeposer med bæsj i er ingen spesiell god kombinasjon, og det gjorde selvsagt hele leken mye mer morsom *ler* Vi må jobbe «litt» med bytting, for Leah er veldig for at finner’n vinner’n 😉

Yndlingsleka til Leah er Nora, uten tvil.

Nora er gøy (bare sjekk det uttrykket på krøllebølla, der hun jakter terve-bukser), og når Leah er sliten, er Nora seng/pute. Og Nora er fortsatt mye snillere eller tolerant enn jeg har gitt henne kreditt for, hun leker gjerne med Leah, og hun sover gjerne sammen med Leah. Enn så lenge kommer ikke Leah opp i sofaen for egen maskin (og det skal ikke stå på forsøkene, hun tror nok at hun er litt større enn hun faktisk er, den lille sorte.. hehe), så enn så lenge er sofaen et fristed for Nora – minus de gangene Camilla forbarmer seg over Leah og lar henne komme oppi da, selvsagt.. Hvilket skjer ganske ofte, noen er ganske soft for valpen sin 😉

Vann er også ganske morsomt, syns Leah. Heldigvis er hun ikke belgervalp, så hun svømmer ikke i vannskåla, men hun har ingen problemer med f.eks vannslanger:

Nora syns ikke vannslanger er noe morsomt, bare så det er sagt. Nora syns heller ikke støvsugere er noe gøy, de støyer for mye. Leah syns ikke det. Leah syns støvsuger er morsomt – hvilket er en bra ting, i og med at hun skal utsettes for ting som bråker med jevne mellomrom resten av sitt liv, sånn som barbermaskiner og fønere (ja, støvsuger også, men det var ikke først og fremst det jeg tenkte på nå 😛 ). Merkelig nok så sliter ikke Nora så veldig med barbermaskin – jeg måtte jo teste den Camilla kjøpte på Nora, så hun har en barbert fot *flir*

Leah er jevnt over en trygg valp, jeg skreiv vel det i forrige blogg også, men det har ikke skjedd noe denne uka som har gjort at jeg har ombestemt meg 😛 Når vi går tur, så er alle vi møter kjente vi har savnet, selv om vi aldri har sett de før – hvilket er litt slitsomt for ei som er så lite sosial som jeg er, JEG er jo ikke spesielt glad for at alle sier «ntaaaaaaw, så søøøøøøt» og vil hilse på lille krøllebølla. Jeg kan jo ikke skylde på bikkja, for hun er jo nesten overlykkelig over at folk setter seg ned til henne, og logrer og hilser med hele seg *ler*

Bare for å ta med litt om andre ting enn vidunderet Leah, så var Nora og jeg på trening på torsdag. Leah var ikke med, for jeg får som sagt ikke låne valpen av Camilla 😛 Sikkert greit for Nora å ha litt barnefri også.. hehe 😉

Skal ikke skryte av at vi var spesielt effektive på treninga, jeg var egentlig ikke motivert til å trene, og når treninga starta med skyting, så var ikke Nora spesielt motivert for å trene heller. Hun forbinder jo steder med redsler, tervesaken, så når det var 2 skytinga på like mange treninger der nå denne våren, så fikk hun det for seg at de kom sikkert til å skyte mer der, hvilket resulterte i at hun oppførte seg akkurat så paranoid som en kørka belger kan være (og før noen har lyst til å si noe om det, det er MIN kørka belger, så det er bare JEG som har lov å kalle henne det). Jeg syns det er rart hun reagerte så sterkt, vanligvis så blir hun ikke så berørt når hun ligger i bilen når det skytes, men hun er litt edgy om dagen, så det er kanskje ikke så rart allikevel. Men hvis det er normalen fremover, så er hun pensjonert som brukshund ihvertfall, jeg gidder ikke å kjøre avgårde under skuddene på brukskonkurranser bare for at hun skal funke i appellen senere. Da får vi heller la være å konkurrere i bruks 🙂

Jeg var på sykehuset på onsdag og fikk ny mabthera-behandling, og håper at det har samme effekt som forrige gang. Denne våren har vært skikkelig slitsom, jeg er stadig i minus på energi, og det skal ingenting til før jeg føler meg helt tom. Legg på at magen er skikkelig kranglete for tiden, og at jeg sover altfor lite, så blir det så artig atte. Fastlegen mener at jeg kanskje mangler noen vitaminer siden jeg er så tom for energi, en slags vårdepresjon, og det kan hende at det er riktig – det skal jo være en første gang for alt, liksom. Det irriterer meg da, for jeg pleier å ha en opptur på våren jeg, når det blir varmere i været og snøen blir borte, så pleier jeg å bli i bedre form nesten samme hvor dårlig form jeg har vært i om vinteren, så at det skal skje akkurat nå, som jeg er under arbeidsutprøving er både irriterende, frustrerende og deprimerende. Hvilket ikke gjør saken noe bedre 😛 Men jeg tar vitaminene mine og håper på en oppsving snart, så jeg ihvertfall får fullført denne arbeidsutprøvinga, forrige gang måtte jeg jo avbryte midt i fordi betennelsene poppet frem igjen.

Sånn bortsett fra det.. Nå er det snart mai, folkens! Da er det ordentlig vår, da 😀