Blogging er bare så 2014

Såh.. Long time no see? Kan jeg skylde på at jeg har hatt annet å tenke på? Ja, jeg kan det *ler* Skal vi prøve oss på en kort oppsummering av de siste 4-5 mnd da?

Sist jeg blogget var valpene straks 2 uker gamle, nå er de rett over 5 mnd gamle. Vi kan trygt fastslå at mye har skjedd med de siden den gang 😉 Alle valpene har fått nye hjem, bortsett fra den som jeg beholdt selvsagt – Ali, eller Gry som hun het sist dere så henne. Hun heter Ali fordi hun kurerer gruff, selvsagt 😀 Guri(malla)  heter nå Wilma og bor sammen med storpuddelen Molly hos Kristin og familien. Gustav heter nå Mime og bor sammen med blandinghunden Maia hos Nina med familie. Georg heter fortsatt Georg og bor hos Monica og samboer. Glenn heter Kompis og bor sammen med mellompuddelen Storm hos Astrid med familie. Jeg har vært veldig heldig med valpekjøperne mine, jeg får ofte og gode tilbakemeldinger, og alle virker fornøyde, både valper og eiere. Jeg føler meg veldig heldig med mitt første kull ❤

For å ta litt om hverdagen med Ali, så er hun ei aktiv og positiv frøken. Hun lever fortsatt på valpelisens og slipper unna med alt hun gjør, enten det er å leke pitpuddel i jakkearmen min eller henge i manken eller ørene til Nora. Vi blir vel nødt til å oppdra den  etterhvert 😉 Hun er usannsynlig søt da, jeg er overraskende klissete og bløt når det kommer til henne, hun kan ikke egentlig gjøre noe galt hun, selv ikke når hun gjør noe «galt» (hvis hun ikke veit at det er galt, så er det vel strengt tatt ikke galt? *plystre*).

Nora, Leah og Ali på tur i november. Bildet er stjålet av Jeanette 😉

Leah var en flink mamma, syns jeg. Alt gikk veldig naturlig med henne, fødselen var enkel, ikke noe tull med melkebaren, hun var flink til å holde reint i valpekassa, hun lekte med de, satte grenser for de, i det store og hele en flink mamma. Jeg er glad for det, det er viktig for meg sånn i utgangspunktet, og med tanke på alt annet som skjedde i høst, så er det veldig greit at dette gikk på skinner 🙂 Flinke lille bollungen ❤

Det går bra med Nora også. Snille Nora ❤ Hun har vært en fin leketante for de små, selv om jeg må hjelpe henne litt med grensesettinga innimellom. At hun har latt de få lov til alt, betyr ikke at jeg syns det er greit, for å si det sånn 🙂
Allergien har vært fin i høst, så fin at vi kuttet ut kortisonen. Hun har hatt en liten oppsving med sopp igjen i forbindelse med løpetid, men jeg håper at det går seg til igjen, og at vi kan vente med kortisonbehandling til sommeren igjen, hun pleier jo å være verre sommerhalvåret enn vinterhalvåret.

Jeg er redd oppsummeringa av høsten blir litt stykkvis og usammenhengende, hvilket er forholdsvis naturlig, jeg føler at jeg har vært i en døs sånn omtrent siden sist blogg og frem til nå-ish. For å ta litt om det og da, så syns jeg at strålebehandlingen var overraskende hard på kroppen. Mulig jeg er teit, men jeg visste ikke at jeg kom til å bli så sliten og sløv av det. De (alle som sier noe om kreft, sånn ca) snakker alltid om hvor hard cellegifta er for kroppen, men ikke om strålebehandlinga, så jeg tenkte at det ikke var så hardt jeg, men fy fader.. Jeg håper jeg slipper å gjøre det en gang til, for å si det sånn. Å bli sår kan jeg leve med, å ikke orke noen ting er jeg ikke så flink til å leve med – det overrasker meg det og, jeg er jo selverklært lathans, men det er stor forskjell på å ikke orke å gjøre noe og å ikke gidde, selv om resultatet er det samme 😛

Jeg er ferdig med behandling nå og har vært på 3 mnd kontroll, med MR, CT og hele pakka (rektoskopi, om man skal være detaljert.. Fortsatt ikke morsomt 😛 ), og alt ser greit ut bortsett fra at de fant «noe» på CT på leveren min. Jeg satser på at det er et støvfnugg i maskina eller noe sånt, og at jeg blir endelig friskmeldt på tirsdag igjen 😀
Den midlertidige stomien blir permanent da, ting (fistelen) har ikke grodd som vi tenkte den skulle, så da blir det operasjon i det området og pose på magen som resultat. Det kan jeg leve med 🙂

Jeg er litt usikker på om jeg kommer til å fortsette å blogge, stort sett så kommer jo oppdateringer på facebook, så blogging virker litt utdatert nå om dagen *ler* Jeg syns bare at jeg måtte oppdatere verden om hvordan det har gått siden september 🙂

2 uker aldeles straks

Jeg beklager at det har vært litt dårlig med oppdatering siden valpene ble født, men jeg har vært en del på sykehuset, først for noen undersøkelser, så har vi jo startet med cellegift og strålebehandling, og da ble jeg innlagt fra mandag (med permisjon mandag ettermiddag til tirsdag morgen *ler*) til lørdag formiddag. Det har forøvrig gått ganske greit, jeg har ikke vært spesielt kvalm og jeg har fortsatt ikke mistet noe hår.. hehe 😛 Merete har vært hundevakt sammen med resten av familien min, så hundene har vært i trygge hender 🙂 

Valpene har vokst masse mens jeg har vært borte! Heldigvis er de like perfekte og lydige som mammaen sin (som ikke fødte før mandag 25 på kvelden, da jeg kunne være hjemme og med på fødselen, flinke jenta ❤ ), så de har ventet med milepæler som å åpne øyne til jeg kom hjem! Selvsagt, noe annet forventer jeg ikke av Leah-barn.. hehe 
Vi rakk en liten fotoshoot før hundevakten og fast fotograf fikk reise hjem igjen i går, så her kommer de helt ferske bildene – jeg regner med at det er det dere er mest interessert i 😉 

Valp nr 1, Gustav, blått halsbånd: 

Gustav, 11 dag

Gustav, 11 dager

Han veier pr i går 676 gram 🙂 

Så har vi Guri, fordi «Gurimalla, så stor hun er» *ler* Hun har fått rosa halsbånd: 
Hun veide i går 696 gram 🙂 

Så har vi minstejenta Gry, som har fått lilla halsbånd: 

Gry, 11 dager

Hun veide 548 gram 🙂 

Så har vi Camillas lille gutt, Georg, han har fått grønt halsbånd: 
Han veide 678 gram 🙂 

Til sist og minst faktisk, har vi Glenn, han har fått gult halsbånd: 
Han veide igår 472 gram 🙂 

Navnene er forøvrig bare arbeidstitler fremfor å si farge hver gang, det er ikke nødvendigvis det de blir hetende i sine nye hjem, for akkurat det har jeg ikke tenkt å legge meg opp i *ler* 

Nå blir jeg hjemme de neste 3 ukene, før jeg legges inn igjen en uke for cellegiftkur igjen (stråling skal jeg ha hver dag i 5 uker til, men det er dagbehandlinger), og etter det, da skal jeg bare være hjemme! Det er viktig å se fremover 😉 

Helsemessige utfordringer

Jeg har vært veldig usikker på om jeg skal blogge om dette, både fordi at det er en vanskelig ting å være offentlig om, og fordi at jeg er litt sånn «hva skal man si, egentlig?». Hvilket er en variant av reaksjonene jeg får når jeg forteller, for det er ikke så lett å vite hva man skal si når noen gir deg dårlige nyheter, ikke engang når de er om dem selv. Dessuten er problemet en anelse intimt, og selv om jeg strengt tatt ikke har noen problemer med å være åpen om sånt, så hender det jo at folk har litt problemer med åpenhet om sånt 😛 Men i hvert fall, min siste helsemessige utfordring er at vi (dvs legene) har oppdaget at jeg har en svulst i endetarmen. Sånn, der har jeg sagt det. Så kan vi ta runden med «nei, så kjipt» og «det kommer til å gå bra» 😉

For å ta litt historikk da, så startet det i mars med en infeksjon i skjeden, som til tross for 3 antibiotikakurer fortsatte å være infisert. Så fikk jeg en hemoroide.. Jeg veit hva dere tenker nå.. Oh, så sexy! Men det blir verre 😛 I mai ble infeksjonen en fistel (dvs en åpning der det ikke skal være en åpning) der man aller helst ikke vil ha den (i den grad man vil ha fistel, liksom), mellom endetarm og skjeden. Og ja, det er akkurat så ekkelt som det høres ut som. Verre faktisk. Jeg har lært mye om meg selv og hvor kresen og fintfølende jeg er, for å si det sånn *flir* Gynokolog i mai fant ingen fistel, så fastlege henviste meg til AHus, og jeg fikk brev av AHus i slutten av juni om denne 3mnd garantien deres. Jeg er jo positiv av natur (hehe), så jeg ringte AHus og fortalte at jeg kan komme på veldig kort varsel, uten at det imponerte dama i skranken noe større, jeg måtte nok vente til slutten av september allikevel, det var lite sannsynlig at de kunne ta meg inn før. Ja ja, jeg er jo en tålmodig sjel jeg, og venter på min tur uten å stresse noe større 😉

Den 28 juli ringte jeg igjen, ikke for å mase, men for å få noen tips om hvordan man steller elendigheten, for jeg ble jo lekk (jepp, dere får vite mer enn dere trenger), og med lekkasje følger sårhet. Da ble jeg satt over fra en avdeling til en annen (og ventet tålmodig i 10 minutter på at en tredje skulle ta telefonen, før den tredje kunne opplyse meg om at jeg hadde brukt hele min tilmålte tid på telefonsvareren *kremt* Sikkert en interessant beskjed å høre på.. hehe), før jeg endelig fikk tak i noen som kunne svare. Vedkommende der syns ikke jeg skulle ha så store plager (hvilket jeg er 100 % enig i!), så jeg fikk en øyeblikkelig hjelp-time på gastropoliklinisk avdeling tirsdag den 29 juli.

Jeg skal ikke gå inn på noen detaljer om hvordan den undersøkelsen var, utover at det var svært ubehagelig (igjen, svært sårt og ømt down there). Legen på gastro sendte meg rett til gynokologisk poliklinikk, så vi fikk sjekket ut den siden av problemet samme dag, og jeg fikk kjøre hjem igjen med en litt anstrengt måte å sitte på 😛

På fredag 1 august ringer legen fra gastro-pol meg og spør om jeg kan komme inn 2 timer senere. Han ville ikke fortelle meg hvorfor jeg måtte komme inn, men vi måtte ha en prat. Hvilket er en ganske grei indikasjon på at de har funnet noe de ikke liker på prøvene dine.. Dette ble illustrert til fulle da jeg var på vei inn til AHus, for da ringte gynekologen for å fortelle meg at prøvene så fine ut. Gode nyheter får du over telefon, dårlige nyheter må du møte til time for å få 🙂

Samtalen gikk greit. Jeg veit at folk jeg har snakket med lurer på om jeg virkelig syns det er greit, men jeg har vært plaget der nede i en stund nå, jeg har googlet (de anbefaler forøvrig å la det være 😛 ), jeg har hatt celleforandringer i livmoren et par ganger, jeg veit at du får time for å få dårlige nyheter, jeg kom ikke totalt uforberedt. Seriøst. Det var greit.
– Jeg tror dog at lege og sykepleier syns jeg var snål, de var veldig medfølende og forståelsesfulle og lurte på hva jeg tenkte på, og jeg svarte «Jeg har ei drektig tispe hjemme, jeg vil være der når hun skal føde».

Vi veit ikke hvor mye behandling jeg kommer til å trenge. Er det bare denne svulsten i endetarmen, så blir den en operasjon, der de også reparerer hullet mellom endetarm og skjede. Jeg vil komme til å få stomi fordi svulsten sitter så langt nede som den gjør. Om jeg må ha cellegift og/eller strålebehandling kommer an på hva de fant på MR og CT (som jeg var på den 5 august). Jeg kommer til å bli operert på Radiumhospitalet og ha de første kontrollene der, før jeg overskrives til AHus igjen. Og jeg har ingen peiling i det hele tatt på hvordan dette kommer til å påvirke revmatisk artritt og MCTD. Og akkurat nå venter jeg på at Radiumhospitalet skal ta kontakt for time eller videre undersøkelser.

Og da kommer vi til den delen der jeg forteller dere hva jeg tenker og føler, ikke sant? Og det er fortsatt greit. Ikke misforstå, jeg skulle helst ha sluppet dette, men det gjorde jeg ikke, og nå får jeg bare takle det som det kommer. Jeg er ikke redd, jeg er ikke deprimert, jeg er ikke lei meg. Jeg tror ikke jeg slipper unna dette uten å være redd, deprimert og/eller lei meg, men akkurat nå så er det greit. Jeg planlegger fortsatt fremover i tid. Jeg veit ikke hvor alvorlig dette er enda, så enn så lenge så venter jeg og ser, og jeg satser på at det går bra.

Det jeg tenker er at dette kom på et skikkelig upassende tidspunkt. Ikke det at det noen gang er passende å få kreft, men seriøst. Jeg har ei tispe som skal føde om 2 uker. Et kull som har vært planlagt i mer eller mindre 8 år, på 5 forskjellige tisper. Jeg skal få oppfylt min 15 år lange drøm om puddel. Det har jeg tenkt på, hvorfor oppdaget vi ikke dette før paring i juni? Da kunne jeg utsatt dette kullet. Hvorfor kom ikke dette til neste år, da jeg var ferdig med kull. Å opplyse og håndtere dette med familie og venner gjør at jeg ikke er super-oppmerksom på kommende valpekjøpere, og det fortjener de jo, men inntil valpene kommer, så føles dette viktigere, mer nødvendig.

Jeg har dårlig samvittighet ovenfor hundene. Det har blitt lite mosjon på de, for dette har vært både vondt og sårt. Nora har blitt tjukk, Leah burde være i form til fødsel og valpekull, og jeg burde ikke ligge i senga mi store deler av dagen og synes synd på meg selv. Jeg veit det er irrasjonelt, jeg veit at jeg ikke får gjort så mye annet akkurat nå, og jeg veit at det antageligvis går bra, både med Nora og Leah, men allikevel.. Det er kjipt at det er sånn nå, mest fordi jeg vil gi Leah de beste forutsetninger for en enkel og fin fødsel.

Jeg tenker også at folk må seriøst slutte å si at jeg ikke må bli tynnere. Ja, jeg veit, jeg har gått ned 10 kg siden mars, men det er ikke akkurat sånn at jeg gjør det med vilje. Nei, jeg kommer ikke til å forsvinne, det er minst 10 kg igjen til jeg kan kalles undervektig, så jeg er ikke i nærheten av å bli borte, og fortsatt, det er ikke sånn at jeg gjør det med vilje. Det er et symptom på denne svulsten at jeg går ned i vekt, jeg er ganske sikker på at så fort den er borte og jeg er erklært «frisk», så kommer de kiloene jeg har mista tilbake igjen.. Antageligvis med forsterkninger 😛

Jeg syns det er leit at de rundt meg er bekymret for meg og hvordan dette skal gå. De er vel strengt tatt mer bekymra på mine vegne enn hva jeg er sjøl. Jeg er som sagt positiv. Jeg syns det er vanskelig at folk syns synd på meg, og jeg veit ikke hvordan jeg skal takle det når folk sier at de syns jeg har fått nok nå – jeg er ikke uenig i det, jeg syns og jeg har fått nok nå, men hva vi syns er åpenbart irrelevant 😛

Det jeg tenker om stomi, er at det er kjipt å ha bikkje som støter med to stive forbein i det området når du har pose på magen *ler* Men så tenker jeg at nå har det vært så mye sårt og ømt i det området at det er greit å stenge butikken, liksom 😛 Det finnes verre ting å leve med enn en pose på magen 🙂

Og jeg tenker at det kommer til å gå bra. Det er strengt tatt ikke et tema at det ikke skal gå bra. Det kan hende det tar lenger tid før det blir bra, det kan hende det er mer komplisert enn det ser ut pr i dag, men sluttmålet er at det går bra – og jeg har lært at det er viktig å ha et sluttmål 😉