En uke med krøllebølle, og litt til..

Det tar ikke lang tid før dyrene her i huset får nye navn, så Leah går herved under navnet krøllebølle. Ikke nødvendigvis fordi hun er så bøllete, men hun er så frempå og selvstendig at det skjer fort at hun gjør ting hun ikke får lov til. Som f.eks å gå i trappa..

Og jo, det er litt hysterisk av meg, men hun er så bitteliten at jeg syns hun bør være litt mindre frempå på akkurat det punktet her 😛 Hun går ikke ned da, mest fordi hun ikke er spesielt hypp på å være med inn – det er mye mer gøy å være ute, jakte på blader, gå på tur i naboens hage og sånne ting. For (og ja, vi visste det, vi har sett på filmene til Malin) Leah syns at gjerder og stengsler er en menneskeskapt uting man ikke trenger å ta hensyn til – naboens hage er vår hage, mener hun. Jeg er ganske sikker på at naboen ikke er enig, de er ikke spesielt begeistret for hunder (ikke engang valper), så vi prøver å holde henne på vår side av hekken 😉

Jeg tror ikke hun egentlig mener å være bøllete, hun er litt Emil, det er ikke meningen å gjøre «slemme» ting, det bare blir sånn. Hun er f.eks ram på å stjele ting, sånn bortsett fra at hun neppe ser på det som stjeling. Ligger det tilgjengelig, kan det lekes med. Til Noras store fortvilelse, hun har jo aldri bodd sammen med noen som på daglig basis stjeler lekene hennes *flir* Så Nora må lære seg at man kan dele, og Leah må lære seg at man ikke trenger å dele leker Nora alt har i munnen – den lille krøllebølla har ikke all verdens av respekt for Noras tordenvær i magen nemlig, det er visst bare en del av leken det 😀

Her har hun stjålet «sendeplata» (den er jo knøtteliten den og) til Nora, og da er det selvsagt fest 😉

Og her har hun tatt ballen til Norris – og baller betyr litt mer for Nora enn sendeplater gjør, så her var Nora ganske fortvila. Nora har ikke helt den finessen Dina hadde når det kommer til det å få ting valper har stjålet, der Dina gikk inn med litt lokking og luring for å få det hun ville ha, har Nora en litt mer direkte håndtering av sånt – hun prøver bare å ta det hun. En diger terv (ja, for Nora har plutselig blitt kjempestor.. Vokst veldig den siste uka hun 😮 ) som stuper mot en liten puddel for å ta det puddelen har i munn er en uting, så Nora får veldig, VELDIG mye trening på selvbeherskelse om dagen 😉

Men Leah er ikke spesielt kresen på hva hun leker med, kan det stjeles, bæres og løpes med, kan det lekes med, enkelt og greit:

Her har hun stjålet en bæsjepose, med bæsj i.. Skarpe valpetenner og bæsjeposer med bæsj i er ingen spesiell god kombinasjon, og det gjorde selvsagt hele leken mye mer morsom *ler* Vi må jobbe «litt» med bytting, for Leah er veldig for at finner’n vinner’n 😉

Yndlingsleka til Leah er Nora, uten tvil.

Nora er gøy (bare sjekk det uttrykket på krøllebølla, der hun jakter terve-bukser), og når Leah er sliten, er Nora seng/pute. Og Nora er fortsatt mye snillere eller tolerant enn jeg har gitt henne kreditt for, hun leker gjerne med Leah, og hun sover gjerne sammen med Leah. Enn så lenge kommer ikke Leah opp i sofaen for egen maskin (og det skal ikke stå på forsøkene, hun tror nok at hun er litt større enn hun faktisk er, den lille sorte.. hehe), så enn så lenge er sofaen et fristed for Nora – minus de gangene Camilla forbarmer seg over Leah og lar henne komme oppi da, selvsagt.. Hvilket skjer ganske ofte, noen er ganske soft for valpen sin 😉

Vann er også ganske morsomt, syns Leah. Heldigvis er hun ikke belgervalp, så hun svømmer ikke i vannskåla, men hun har ingen problemer med f.eks vannslanger:

Nora syns ikke vannslanger er noe morsomt, bare så det er sagt. Nora syns heller ikke støvsugere er noe gøy, de støyer for mye. Leah syns ikke det. Leah syns støvsuger er morsomt – hvilket er en bra ting, i og med at hun skal utsettes for ting som bråker med jevne mellomrom resten av sitt liv, sånn som barbermaskiner og fønere (ja, støvsuger også, men det var ikke først og fremst det jeg tenkte på nå 😛 ). Merkelig nok så sliter ikke Nora så veldig med barbermaskin – jeg måtte jo teste den Camilla kjøpte på Nora, så hun har en barbert fot *flir*

Leah er jevnt over en trygg valp, jeg skreiv vel det i forrige blogg også, men det har ikke skjedd noe denne uka som har gjort at jeg har ombestemt meg 😛 Når vi går tur, så er alle vi møter kjente vi har savnet, selv om vi aldri har sett de før – hvilket er litt slitsomt for ei som er så lite sosial som jeg er, JEG er jo ikke spesielt glad for at alle sier «ntaaaaaaw, så søøøøøøt» og vil hilse på lille krøllebølla. Jeg kan jo ikke skylde på bikkja, for hun er jo nesten overlykkelig over at folk setter seg ned til henne, og logrer og hilser med hele seg *ler*

Bare for å ta med litt om andre ting enn vidunderet Leah, så var Nora og jeg på trening på torsdag. Leah var ikke med, for jeg får som sagt ikke låne valpen av Camilla 😛 Sikkert greit for Nora å ha litt barnefri også.. hehe 😉

Skal ikke skryte av at vi var spesielt effektive på treninga, jeg var egentlig ikke motivert til å trene, og når treninga starta med skyting, så var ikke Nora spesielt motivert for å trene heller. Hun forbinder jo steder med redsler, tervesaken, så når det var 2 skytinga på like mange treninger der nå denne våren, så fikk hun det for seg at de kom sikkert til å skyte mer der, hvilket resulterte i at hun oppførte seg akkurat så paranoid som en kørka belger kan være (og før noen har lyst til å si noe om det, det er MIN kørka belger, så det er bare JEG som har lov å kalle henne det). Jeg syns det er rart hun reagerte så sterkt, vanligvis så blir hun ikke så berørt når hun ligger i bilen når det skytes, men hun er litt edgy om dagen, så det er kanskje ikke så rart allikevel. Men hvis det er normalen fremover, så er hun pensjonert som brukshund ihvertfall, jeg gidder ikke å kjøre avgårde under skuddene på brukskonkurranser bare for at hun skal funke i appellen senere. Da får vi heller la være å konkurrere i bruks 🙂

Jeg var på sykehuset på onsdag og fikk ny mabthera-behandling, og håper at det har samme effekt som forrige gang. Denne våren har vært skikkelig slitsom, jeg er stadig i minus på energi, og det skal ingenting til før jeg føler meg helt tom. Legg på at magen er skikkelig kranglete for tiden, og at jeg sover altfor lite, så blir det så artig atte. Fastlegen mener at jeg kanskje mangler noen vitaminer siden jeg er så tom for energi, en slags vårdepresjon, og det kan hende at det er riktig – det skal jo være en første gang for alt, liksom. Det irriterer meg da, for jeg pleier å ha en opptur på våren jeg, når det blir varmere i været og snøen blir borte, så pleier jeg å bli i bedre form nesten samme hvor dårlig form jeg har vært i om vinteren, så at det skal skje akkurat nå, som jeg er under arbeidsutprøving er både irriterende, frustrerende og deprimerende. Hvilket ikke gjør saken noe bedre 😛 Men jeg tar vitaminene mine og håper på en oppsving snart, så jeg ihvertfall får fullført denne arbeidsutprøvinga, forrige gang måtte jeg jo avbryte midt i fordi betennelsene poppet frem igjen.

Sånn bortsett fra det.. Nå er det snart mai, folkens! Da er det ordentlig vår, da 😀

En sånn der blogg..

.. En sånn der «jeg veit ikke helt hva jeg skal skrive om»-blogg, en sånn der «må blogge fordi det er lenge siden sist»-blogg. De pleier å bli lange da 😛

Siden sist så har vi vært en tur på Bø, og resultatmessig var det vel så som så, vi fikk en rein rød og en grei kritikk (som jeg ikke husker nå, og jeg ikke gidder å finne *flir*), Nora og jeg. Rart det der, når jeg syns hun er pen (for det er hun nå om dagen), så får hun excellent og ikke noe mer, mens når jeg syns hun er litt sånn «grei nok, men..», så flekser hun til og får CK, plasserer seg og kanskje til og med tar et cert. Jeg veit ikke helt hvordan jeg skal tolke det, jeg har enten ikke peiling på hvordan en pen belger skal se ut, eller så har jeg ikke peiling på hvordan en pen Nora ser ut *ler* Men jeg syns hun er blitt ei pen frøken, det har skjedd mye med henne det siste året! Fine Nora ❤

Jeg måtte også (jeg liker jo egentlig ikke å stille hund 😛 ) stille en hund for Anne Grethe, Woodshine’s Inferno in Sky, eller Mulle. En fin «liten» gutt som vissnok var sååå enkel å stille, han bare løp og bare stilte seg opp han. I beg to differ – ringen var rett nok svært smal, så det var klin umulig å få en ordentlig sving med han, og han var ikke spesielt hypp på å svinge, så jeg måtte dytte han rundt med kneet, og sto gjorde han jo, selv om det ikke var like pent hele tiden 😛 Men vi klarte oss rimelig greit allikevel vi, han er en pen gutt, så vi hanka inn et BIM. Jeg var også i ringen under oppdretterklassen, da med Noras halvsøster Amaya (de har samme pappa):

Fra venstre: Anne Grete med Mali, meg med Amaya, Merete med Noah og Terje med Mulle 🙂

Det gikk forøvrig greit å være på Bø, jeg grudde meg jo til denne utstillingen, og selv om vi egentlig manglet noen, så var det greit. Jeg har forsonet meg med at jeg mangler en, tror jeg. Forsonet meg med at det var riktig å la henne slippe nå, tenker ikke så mye på «hvis»-ene.

Sånn utenom det, så har jeg vært dårlig i en periode. Såpass dårlig at jeg har vært sykemeldt, hvilket jeg syns er litt ironisk – jeg er jo på arbeids-utprøving fordi jeg er en sjukling liksom *ler* Når det er sagt, så føler jeg meg stort sett ikke syk altså, jeg er bare en revmatiker, liksom. Men nå har jeg hatt en periode hvor jeg har følt meg syk, ikke aller mest pga ledd o.l., men jeg har sovet dårlig, vært veldig sliten, spist veldig dårlig og har hatt veldig mye problemer med magen. Så fastlegen min sykemeldte meg, først 1 uke full så en uke med halv. Jeg tenkte mye og hardt i denne perioden, og snakket med noen voksne om det (dvs mamma & pappa, fastlegen min, Carina og Merete *flir*), og har kommet frem til at jeg bør tilbake til halv stilling igjen, så det er jeg nå.

Blir litt rørete dette, men dere er jo stort sett oppegående, dere som leser bloggen min, så dere skjønner vel hva jeg prøver å si 😛 Jeg har forøvrig vært på kontroll på Rikshospitalet igjen, og heldigvis var revmatologen der enig med meg i at jeg har høyere sykdomsaktivitet igjen, så vi har søkt om en ny runde med Mabthera, siden den hadde så god effekt sist. Jeg er veldig takknemlig (ja, det er faktisk det rette ordet for det, merkelig nok) for at han var enig med meg, for man tenker jo så mye rart når man er kroniker. Blir mye sykdomsprat nå, men det er en ting som opptar meg litt om dagen, så dere får bare leve med det 😛

For, selv om jeg føler selv at jeg ikke er spesielt sutrete, selv om jeg føler selv at jeg har høy smerteterskel, selv om jeg føler selv at jeg takler både sykdom og smerter bra, så VEIT jeg jo ikke om det er tilfellet, sant? Jeg prøver å la være å sutre – eller, jeg prøver å ikke leve meg inn i sykdommen min, eller hvordan jeg skal forklare det. Jeg veit jeg ikke kan forvente å hele tiden være smertefri, jeg veit at det å klage ikke hjelper noe når det er vondt, og jeg veit at det å fokusere på at det gjør vondt, ikke gjør det mindre vondt. Dessuten er jeg sabla flink til å fortrenge ubehagelige ting, og symptomene kommer så gradvis at jeg omstiller meg til å leve med de, om det ble forståelig? Jeg tenker ikke så mye på at ting er verre nå enn før, selv om folk kommenterer det (folk: Carina og Merete 😉 ). Men igår så publiserte Merete et bilde på facebook-veggen min, tatt i april i fjor:

Og selv om Nora går en nydelig fvf, så var det ikke det som var poenget - jeg har et forholdsvis fritt og ledig bevegelsesmønster her..

Det gjorde hun aller mest fordi jeg la ut bilder fra lydighetstreningen fra mandag:

Litt mer bundet og forknytt her, kanskje? Jeg veit ikke om folk ser forskjellen jeg 🙂

Det teite er jo at jeg veit jo at jeg begynner å bli dårligere, jeg kjenner det jo, jeg bare prøver å fortrenge det. Som sagt, dette blir rørete.. Jeg har vært redd for dette helt siden jeg fikk vidunderkuren Mabthera. Jeg har vært redd for dette siden jeg begynte på arbeidsutprøvingen. Ikke fordi jeg er redd for å ha vondt, men fordi det var så inderlig godt å ikke ha det, om dere skjønner? Så fremfor å ta signalene alvorlig, og kanskje heller roe ned litt, så har jeg kjørt på kanskje tidligere enn jeg var klar for, fordi jeg trives på jobben, fordi jeg vil vite om jeg kan begynne å søke på jobber, fordi det er slitsomt å være kronisk blakk og det hadde vært kjekt å ha en ordentlig jobb med ordentlig lønning, og fordi både jeg, jobb og NAV presser på for å prøve ut hvor mye jeg kan jobbe.

Tilbake til disse bildene. Det er kanskje ikke så markant forskjell på de som jeg føler at det er, men med tanke på at jeg på det øverste bildet er på en konkurranse (uoffisiell, men allikevel) og derfor er mer fokusert og konsentrert enn jeg er på det nederste bildet, hvor jeg «bare» er på trening for å finne ut hvor mye vi egentlig må trene på før vi starter igjen i år (dvs ikke noe spesielt press/fokus/kall det hva du vil).. Nei, jeg veit ikke. Som jeg begynte på et par avsnitt over her – selv om jeg tror at jeg ikke er spesielt sutrete, selv om jeg mener selv at jeg har en forholdsvis høy smerteterskel (jeg driver jo stadig vekk og brenner meg med rettetanga, fordi jeg ikke kjenner at jeg brenner meg, liksom *himle*), så VEIT jeg ikke. Det kan hende jeg bare er skikkelig pysete, at det ikke er så ubehagelig (for vondt blir kanskje litt drøyt å kalle det, det er jo mer ubehagelig enn vondt med låste ledd 😛 ) som jeg tror. Og sånn går det rundt, om igjen og om igjen – nå begynner jeg å bli dårlig, kanskje jeg ikke er så dårlig som jeg tror, nei, nå begynner jeg å bli dårligere, men kanskje det ikke er så ille som jeg tror osv.. Derav takknemlighet når man er hos revmatolog (og fastlege, forsåvidt), som gir deg en i utgangspunktet nedslående beskjed: «Du har høyere sykdomsaktivitet enn før». Da får man bekrefta at man ikke innbiller seg ting, at man ikke bare føler for mye på dette med sykdommen, eller at man bare er lat og leiter etter en unnskyldning til å ikke jobbe (joda, vi tenker alle sånn om folk med kroniske sykdommer som ikke jobber. Selv om det selvsagt ikke gjelder meg 😛 ).

Nok om det! Som nevnt, så var vi og trente på mandag. Egentlig hadde Carina og jeg tenkt til å gå spor, men det var for mye snø dit vi dro, så fremfor å kjøre halve Romerike rundt for å finne et sted vi kunne gå spor på, så gikk vi en tur før vi dro til Kløfta å trene lydighet i stedet 😉 Både Carina og jeg hadde med oss kamera på turen, så det ble noen bilder:

Norris og Idapida poserer og ser veldig oppmerksomme ut 😉

Og etter at de fikk "værsågod", så skjønte vi jo hvorfor, det kom en mann ut av skogen bak oss, noe Carina og jeg ikke fikk med oss - det gjorde Ida og Nora for å si det sånn, og dere ser jo reaksjonen på frikommandoen? *kremt* Den ble kjapt etterfulgt av et rungende "NEI!" *ler*

På treninga hadde jeg (som vanlig) egentlig ikke noe klart mål. Vi har jo trent svært sporadisk i vinter, og til tross for en nesten inspirert blogg for en måneds tid siden, så har det ikke blitt noe særlig med trening siden da 😛 Så som vanlig dro jeg på trening for å «se hvordan vi ligger an» – jeg er best på den slags trening jeg 😀

Jeg er forsåvidt fornøyd med det vi gjorde, for Norris er helt klart klar for å trene litt igjen (og igjen, og igjen.. hehe), og hun gjør jo stort sett en grei jobb. Vi har et par(ogtjue) slurvefeil, men jeg antar at under litt nazi-trening med gode treningsvenner, så får vi plukka av oss det igjen 😉 Hun trenger litt treningskondis, hun blir lett ukonsentrert nå som vi har hatt pause så lenge, så det må jeg passe på – å ikke belønne i hytt og pine bare fordi hun er søt når hun prøver (det er jeg også flink til.. hehe). Fri ved foten så ihvertfall sånn ut, sånn ca:

Hun har en fin posisjon når hun gjør det hun skal 😉

Ser fokusert og konsentrert ut her, ihvertfall 🙂

Flinke jenter får belønning 😀 Evt prøver å finne belønning i lomma? hehe

Apportbukker er litt for morsomt for vårt eget beste, så vi syns det er greit å gå litt fvf over sånt 😉

hehe.. Det er godt hun er søt 😉

Flatdekk er som vanlig VELDIG vanskelig *ler* Men hun prøver, hun skal ha for det 😛

Så har vi begynt å trene på å kunne hoppe selv om man har noe i munn, for det hender det jo er litt vanskelig 😉 Og ja, jeg veit at bildet er uklart, men dere ser hunden, hinderet og apportbukken 😛

Sånn utenom det, så har vi gjort ikke-hunderelaterte ting også, eller dvs, Camilla har gjort, jeg har bare vært heiagjeng jeg 😀 I helgen var Camilla og Karoline (de er BFF og sånt, de 😛 ) på UKM (Ungdommens Kultur Mønstring, så slipper dere å google det), og det er det jo selvsagt videoer av:

Jeg syns de er kjempetøffe jeg, ikke bare fordi de melder seg på et så stort arrangement (det var 400 publikummere der), men også fordi de tør å synge DEN sangen. Ikke bare fordi den er vanskelig å synge, ikke bare fordi at Dolores O’Riordan har en spesiell stemme, men fordi at det er en forholdsvis gammel sang – den ble sluppet i 1994, det er hhv 3 og 4 år før disse jentene ble født det – som ikke er spesielt kjent for publikummet deres (dessverre). Jeg må si at jeg er stolt av at de valgte nettopp den, når det stort sett går i Adele og Demi Lovato. Fine jentene! 😀 De gikk dessverre ikke videre, men hey – de turte, og de syns det var gøy, det er det viktigste av alt! 😀

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive litt om Leah også nå, men jeg begynner alt å nærme meg 2000 ord – «en sånn blogg» pleier jo som sagt å bli ganske lang *ler* Vi veit fortsatt ikke hvem av disse jentene fra kennel Se Upp som blir Leah, men det er en av disse to:

Flinke Malin trener de på å stå allerede 😉

Hodebilder må man jo også ha 😉

De er veldig søte begge to

Vi skal og se på de på lørdag, og forhåpentligvis veit vi litt mer om hvem av de som får flytte til Kløfta etter det. Det skal bli veldig hyggelig å hilse på både Malin, Manta, bebisene og de andre dyrene, vi gleder oss alle sammen! 😀 Og hvis noen av dere skulle ha lyst på en liten krøllert selv, så er det vel igjen en gutt eller to hos Malin 😀

Obduksjonsrapport

Vakre, vakre Dinamor ❤

I dag har vært en sånn dag hvor ting har vært veldig tomt igjen. Jeg går ut fra at det har noe med at vi skal på NKK Bø i morgen å gjøre, det har som sagt vært en tradisjon for Dinamor og meg siden første året jeg fikk henne, og hun har jevnt over gjort det bra der (et par cacib og noen BIR-plasseringer er jevnt over bra 😛 ). I tillegg var det 4 uker siden på onsdag, og jeg hadde begynt å vente på obduksjonsrapporten. I dag trengte jeg ikke å vente lenger, i dag ringte de fra veterinærhøyskolen.

Jeg er litt ambivalent til obduksjonsrapporten, for «heldigvis» så fant de «noe». Jeg har vært bekymra for det, hva hvis de ikke fant noe? Dette noe var begynnende nyresvikt, en del av nyrene hennes var ødelagte. Hvilket fører til mer «hva hvis?». Det var ikke så store skader enda, så hva hvis hun hadde gått på skånefôr? Hva hvis jeg kunne fått et år til med henne? Hva hvis jeg kunne fått to år til med henne? For selv om det bare var et spørsmål om tid, så var det akkurat det jeg føler jeg ikke fikk nok av – tid.. På den andre siden, jeg veit ikke om jeg noen gang hadde følt at jeg hadde fått «nok tid».

Jeg prøver å ikke tenke sånn, fordi det var ikke først og fremst pga det fysiske jeg valgte å avlive henne, det var pga de mentale forandringene. Hun var blitt engstelig, nervøs, sannsynligvis fordi hun ikke var helt i form, og det fortjente hun ikke, min Dina er trygg og sunn og frisk. Sånn sett mistet jeg vel henne før den 18. januar. Men hva hvis skånefôret hadde gjort henne mer seg selv igjen? Håpløst å tenke sånn, særlig nå, for ikke all verdens «hva hvis» kan forandre på det at hun er borte. Hun er død. Men hva hvis..

Det er en trist dag, og det blir enda tristere av å vite at om hun fortsatt hadde vært her, så er det hun som hadde kommet og lagt seg inntil meg, som hadde bare vært der til jeg ikke var trist lenger.

And I miss you when you’re gone
That is what I do
And it’s going to carry on
That is what I do 

Og sånn går nå dagene..

Bare for å starte med det først, jeg kommer ikke til å lage noen oppsummering av 2011, mest fordi at vi ikke har gjort noe spennende siden oppsummeringa av sommeren, og vi gjorde vel ikke så mye spennende før det heller 😛 Vi har vel heller ingen kjempefaste planer fremover heller, sånn bortsett fra at vi skal til Bø den 18 februar (oh, det er jo bare en liten uke til det, kom jeg på!). Jeg gruer meg til Bø, det blir første gangen jeg er på Bø uten Dinamor, og det har liksom vært den ene årlige faste utstillinga hun og jeg har vært på (bortsett fra i 2008, for da hadde hun valper). Vi hår håpe at Nora gjør en så strålende innsats der at gleden overskygger alt annet.

Det var ikke meninga å starte bloggen sånn, altså. Egentlig så går det forholdsvis bra her, selv om jeg sørger mer enn jeg trodde jeg ville gjøre. Jeg har jo egentlig en ganske kynisk holdning til dette med å miste hunder, det ligger jo i kortene at vi ikke får beholde de så lenge som vi ønsker, det er en del av kaka, det. Men det har vært litt spesielt denne vinteren. Det har vært et litt for stort frafall i svartinger her på Kløfta.

For jeg regner Cane litt som min selv om han var veldig Carina sin. De har bodd her i lengre perioder flere ganger, vi har vært på flere turer sammen, og vi har trent noen timer sammen. Cane var en hund det var lett å bli glad i, og det er helt meningsløst at han skulle bli borte nå i høst, bare 4.5 år gammel. Det er et stort tap, ikke bare for Carina og oss andre som fikk bli kjent med han, men også for belgerverden. Han var virkelig en spesiell gutt.

Carina & Cane, NM i bruks 2011

Så måtte jeg jo la Dinamor, Dronningen av Kløfta, pelsterapien min, støttekontakt, sugar and spice and all things nice, slippe nå den 18 januar. Det er fortsatt ubegripelig trist. Det er fortsatt rart at en hund som egentlig bare var der, kan etterlate et sånt stort tomrom etter seg. Men det var det hun var best på, å være der. Og nå er hun ikke det lenger.

And I miss you when you're gone, that is what I do..

Til sist, så måtte Carina og jeg ta den tunge avgjørelsen om å la Nik slippe nå den 1 februar. Jeg har ikke skrevet så mye om Nik i bloggen min, aller mest fordi hun var så ung, og litt fordi at dette med henne, kom midt opp i alt det andre.
Nik ble bare drøye 10 mnd, og i løpet av de 10 mnd har hun vært halt og hatt vondt i minst halvparten av dem. Hun begynte å halte i begynnelsen av oktober, og Carina og jeg prøvde å slå oss til ro med at hun bare hadde voksesmerter. Det tok dog ikke så lang tid før det ble tydelig at det var noe mer alvorlig enn som så. I november var vi hos veterinær og røntget albuene hennes, og resultatet ble middels grad AA – i en alder av 8 mnd. Det suger.. Det suger så mye at jeg ikke kan forklare hvor mye det suger engang!

Jeg har pleid å tulle med at jeg bare eier Nik på papiret, fordi Nik var veldig Carina sin hund (hun og), men vi har tatt avgjørelsene om henne sammen. Vi valgte henne sammen, vi valgte hvordan hun skulle behandles sammen, og vi valgte å la henne slippe sammen. Vi har begge hatt drømmer og planer for Nik, og vi har begge sørget over ikke bare det at en så ung og så flott groenendael-frøken skal være så plaget når hun er så ung, men også over de drømmene og planene vi har hatt for henne.

Belastninga har helt klart vært størst for Carina, som har levd sammen med Nik hele tiden, og sett hvor vondt Nik har hatt, som har måtte balansere «nok aktivitet» med «nok ro» – og det har ikke vært lett, for Nik var ei frøken som ikke syns hun trengte så mye ro i det hele tatt, selv om hun tydelig har hatt vondt. Spare seg var ikke et tema for denne frøkna, det var stort sett full guffe så fort hun hadde mulighet til det. Det er usigelig trist at en så ung og lovende frøken skal plages så mye i så ung alder, og beslutningen om å la henne slippe, var tung, men riktig. Hun var ikke skapt for å holdes i ro.

Nik, det lille vakre trollet vårt..

Sånn, det var den triste delen, jeg håper det blir lenge til neste gang jeg må oppsummere så mye sorg og tristhet.

Livet går videre, merkelig nok. Det er feil å si at vi ikke har noen planer for 2012, for det har vi egentlig, men ting er litt vagt for øyeblikket. For tiden leiter jeg etter en puddelvalp – og folk kan nok kanskje finne på å hviske litt om å bytte ut en hund med en annen, og til det vil jeg si: Dette er ikke en impulsgreie. Det har vært planlagt i noen år allerede. Og valpen er ikke til MEG, den er til Camilla, som har ønsket seg egen hund siden gudene veit når. Grunnen til at det ikke har skjedd før, er nettopp pga Dina, og hennes variable form, og at hun ble så purkete de siste årene. Ja, jeg føler faktisk at jeg må presisere det. Folk spekulerer i så mye rart, så det er greit å si fra med en gang, liksom.

Grunnen til at det blir puddel – mellompuddel, for å være helt eksakt – er aller mest fordi at Camilla ønsker seg det. Hun har vært svært fascinert av pudler siden vi lånte Stinamor en sommer for snart 2 år siden. Grunnen til at den kommer nå, er som før nevnt dette med Dina, samt at Camilla skal konfirmere seg nå i mai – det er vel en passende presang for ei hundeinteressert frøken? Pappaen hennes og jeg syns ihvertfall det (jepp, det er et samarbeidsprosjekt 😛 ).

Stinamor i farta 🙂

Jeg har rett nok vært begeistret for pudler i mange år alt (det var den rasen jeg vurderte en gang for mange år siden, da jeg skulle ha noe lettere å trene med enn alaska husky), men dette er Camilla sitt valg, og hun har tenkt på dette lenge, vurdert flere raser, og havnet på puddel gang på gang. Kanskje farget av sin mors syn på krølledyrene, men allikevel – det var hennes valg. Grunnen til at vi vil ha mellompuddel og ikke en av de andre størrelsene, er at de er hverken for små eller for store, de er bare akkurat passe. Akkurat passe stor for en tenåring å håndtere selv, akkurat passe stor til å leke med Nora og Teo (hunden hos pappaen til Camilla), akkurat passe stor til å ligge på fanget selv om man leser bok eller ser på tv, akkurat passe stor til det aller meste 🙂

Camilla har hatt ganske mange meninger om hva slags hund hun skal ha. Hun har vært veldig tydelig på at hun skal ha en sort eller brun puddel (ikke spør meg hvorfor, jeg ville ha hvit, jeg *ler*). Hun har bestemt at den skal hete Leah, som i Thea, men med L. Leah skal brukes til agility og utstilling først og fremst, men Camilla vil visst være med å trene lydighet og spor også, og selvsagt skal Leah gå MH etterhvert (jepp, mammahjertet svulmer over av stolthet!). Hun skal gå kurs med Leah, og Leah skal være HENNES hund – og det presiserer hun så ofte at jeg mistenker henne for å tro at jeg har tenkt å stjele Leah fra henne 😉

Det har vært interessant å orientere seg i et forholdsvis ukjent rasemiljø. Det er mye fine pudler der ute, og overraskende mange har ymse meritter å vise til – viltsporchampionater, AG-championater, lydighetschampionater, gjennomførte MH’er, sånn i tillegg til utstillingschampionater. Det er ganske imponerende for en rase som i utgangspunktet er en selskapshund, syns jeg – og joda, jeg veit at puddelen opprinnelig var jakthund, men det er noen generasjoner siden de ble avlet for sånt, selv om en og annen puddel brukes til det fortsatt 🙂

Vi har et par alternativer vi kikker på (og ja, Camilla har vært med og bestemt det også – noe guidet av mammaen sin, men hun er med i prosessen, liksom). Et par av de er allerede født, og ett alternativ ventes nå i helgen, så det er ganske spennende om dagen. Jeg håper vi får avklart hvor lille Leah kommer fra ganske snart, jeg veit at Camilla gleder seg ihvertfall. Og jeg gleder meg, både på Camillas vegne og egne, jeg får liksom det beste her, syns jeg. En poodledoodle i huset, uten at det er min hund. Det siste der tror jeg ikke at jeg er helt klar for enda, nemlig (og jada, jeg veit at pappaen hennes og jeg har det overordna ansvaret).

Neida, jeg har ikke glemt Norris 😉 Nora takler livet som enehund bra. Hun har fått være med både pappaen min og meg på jobben, hun er tross alt ikke vant til å være alene-alene hjemme (dvs uten Dina), så vi har en gradvis innlæring av det. Hun ønsker seg fortsatt litt mer trening, stakkar, men det er ikke jeg helt klar for om dagen, så hun må nok bare fortsette å ønske seg det litt til.

Når det er sagt, så har vi faktisk gått på kurs i vinter, jeg tror ikke jeg har nevnt det før? Vi har gått kurs hos Kruttlappen hundeskole,  for Line Torp, som garanterte oss at Nora kom til å ligge i fellesdekk etter endt kurs! Og det verste er at jeg faktisk tror henne – det vi har lært inn på kurset ser ut til å funke, så om jeg bare er flink og fortsetter å trene på det, så tror jeg faktisk at det er håp! 😀 Nora har nemlig begynt å bruke «dekk» som default-øvelsen sin. Er hun litt usikker på hva hun skal gjøre, så er det sikkert ikke feil å dekke, sier Norris – og det liker jeg! 😀

Vi har noen løse planer om å konkurrere i 2012 også (litt for løse, om dere spør Carina *ler*), vi bør jo få opprykk til kl.3 i løpet av året, og helst C bruks (gjerne litt mer også, men jeg har lært fra tidligere år, i år blir lista lagt på et mer realistisk nivå.. hehe). Det fordrer jo at vi gidder å dra ut og trene, men som vanlig når det er vinter, så er jeg ikke spesielt hypp på det. Ikke noe mer enn litt løselig trening på stuegulvet eller på tur, ihvertfall 🙂 Mye bruk av løs her, ser jeg, men for øyeblikket så orker jeg ikke å konkretisere det – selv om det sikkert er akkurat det jeg burde, sånn at vi kommer i gang igjen. Det er bare en enorm manko på energi til sånt for tiden 😛

Jeg har tenkt at vi skal gå en FA i løpet av våren også (før den 25 juni, for å være eksakt, og da bør jeg vel kanskje melde oss på et sted snart da), for selv om jeg veit at vi må stå over skuddene, så syns jeg resten av FA’en er interessant også. Jeg er nysgjerrig på hvordan Nora går nå, i forhold til da vi gikk MH, jeg syns jo det er morsomt å skremme disse dyrene litt *ler*

Arkivfoto: Norris i dekk 😛

Sånn utenom det, så er jeg fortsatt i praksis, og jeg trives med det selv om det som før nevnt er lite energi igjen til så mye annet. Jeg håper fortsatt at det vil gå over når kroppen min bare blir vant til aktivitet igjen, og jeg vil helst ikke tenke på hvor lenge jeg skal vente på det 😛 Men jeg har slitt med både søvn (og det hjelper ikke stort med disse pillene jeg får mot det heller) og matlyst, og magen har vært veldig kranglete denne vinteren, så det blir spennende å se hva de sier på Rikshospitalet når jeg skal dit neste gang 🙂

Og nå har jeg blogget 2061 ord, så nå tror jeg ikke at jeg gidder mer. Så skal jeg prøve å blogge litt mer i 2012 enn jeg gjorde i 2011 *kremt* 😀

But I miss you when you’re gone, that is what I do..

Nå har det gått 1 uke og 1 dag siden jeg mistet deg, og fortsatt er det vanskelig å skrive denne bloggen. Det har vært en veldig dårlig dag i dag, uten at jeg helt kan sette fingeren på hvorfor, kanskje det endelig begynner å gå opp for meg at jeg ikke bare har lånt deg bort, og at du ikke kommer til å komme tilbake. Den tanken er så trist at jeg fortsatt ikke helt orker å ta den inn over meg.

Jeg veit ikke hvorfor jeg skriver denne bloggen, jeg har bare behov for å si det, for å snakke med deg, selv om jeg veit at du ikke kan høre meg lenger. Forklare alle hvorfor du ble så betydningsfull. Jeg antar det er vanskelig for folk å forstå hvorfor du betydde så mye for meg, du var jo ikke akkurat min type hund, tror jeg, så jeg tenkte jeg skulle prøve å forklare.

Du kom til meg på tampen av et langt og vondt år. Det begynte alt i januar, da det ble slutt mellom meg og han som hadde vært kjærsten min de siste 4 årene. Så ble alle håp og drømmer for Hero knust den dagen i februar da han fant ut at siden knurring ikke funker, så biter vi i stedet. I mars var det på tide å la Tommy slippe, han var blitt en gammel og sliten mann, stakkar. Som erstatning for Hero, fikk jeg Zar, som var en utrolig søt valp, om enn litt drøyt paranoid i forhold til andre hunder. Han og jeg flytta til Trøndelag for at jeg skulle gå på skole, i håp om å få livet mitt tilbake, og pga mitt valg av skole, flyttet Fredrik og Camilla til faren sin.
Jeg trivdes ikke i Trøndelag, jeg hadde konstant hjemlengsel. I desember beit Zar en av romkameratene mine fordi han freaka helt ut pga en løshund som fløy på den andre romkameraten min sin hund. Det var da jeg bestemte meg for at Merete kunne få ha Zar på trening, jeg fiksa han jo ikke. Og Merete sa at du måtte være hos meg i mens, Merete sa at jeg kom til å ville beholde deg, og jeg sa nei. Jeg skulle ikke ha noen Dina. Merete kjente deg bedre enn jeg gjorde, Merete visste at du sniker deg inn i hjertene til folk.

Jeg visste jo hvem du var fra før av, jeg hadde jo sett deg både på utstillinger og hjemme hos Merete, og jeg syns du var pen, men dum.. Kjedelig.. Ikke sånn type hund jeg ville ha. Jeg var helt overbevist om at jeg kom til å levere deg tilbake igjen, det var ikke snakk om at jeg skulle ha en hund som var bare pen.

Folk flest husker Tommy som den gamle, rolige gubben han ble, men jeg husker også kurs på kurs på kurs hvor vi sto og venta på at han skulle ta kontakt. Jeg husker Tommy som klipte seler og bånd i frustrasjon og stress. Jeg husker Tommy som aldri noen gang klarte å gå pent i bånd. Jeg husker Hero som brøla av forventning hver gang vi møtte noen. Jeg husker Hero som mente så mye om mangt, spesielt om regel og konsekvenser. Også Zar da, som var så redd andre hunder at han aldri glemte hvor han hadde møtt en. Som kunne legge seg ned og invitere til lek, bare for å brøle og glefse når den andre hunden kom for nære. Det var litt av noen gutter, det der..

Så kom du. Pen, men litt dum, tenkte jeg. Kjedelig. Uten personlighet. Jeg tok feil.

Året i Trøndelag var vel det året jeg var som verst med tanke på revmatismen, det var ikke uvanlig at store-Camilla måtte hjelpe meg med å kneppe igjen buksene mine, f.eks. Rart å tenke på i dag.. Det var mye som var tungt det året. Savnet av Fredrik og Camilla, mamma og pappa, venninner, ja – hjemme, rett og slett. Kjærlighetssorg som aldri fikk gå over fordi jeg var dum nok til å prøve bare litt til. Sorgen over Hero og Tommy. Fortvilelsen over Zar. Skuffelsen over Zar. Vondt i kroppen. Mistrivsel. Dette var starten på vårt forhold, Dinamor.

Det var en befrielse å få deg inn i livet mitt. Du var så enkel og grei å ha med å gjøre. Gikk pent i bånd, var forholdsvis lydig, fantes ikke kranglete, hadde ingen diller, rett og slett. Jeg kunne ha deg med overalt, hvis jeg ba deg om å legge deg, så la du deg og ble der. Og du bare var der. Alltid. Når ting ble tungt og vanskelig, så kom du bare og la deg inntil meg, med hodet ditt på brystet mitt, og bare var der. Jeg trengte ikke å si noe, du følte når jeg trengte deg.

Så sa Merete at nå kunne jeg levere deg igjen. Jeg kunne ikke det. Bare tanken på at du skulle være hos noen andre enn meg, var latterlig. Så du ble hos meg. Eller jeg hos deg, jeg er sikker på at du valgte meg mer enn jeg valgte deg. Jeg er takknemlig for det, Dinamor. Du var langt fra så dum som jeg trodde før jeg ble kjent med deg ❤

Rett før vi flytta fra Trøndelag var du på besøk hos en herremann. Merete skulle ha et kull på deg – det Merete ikke visste, var at hun fikk med meg på kjøpet. Jeg var ikke spesielt interessert i at du skulle være «alene» i Askim i 8 uker, så når du dro, da dro jeg og.

Jeg husker fødselen. Du syns usigelig synd på deg selv, lille dramaqueenen til mammaen sin. Det var sååå vondt, påsto du, og du fant ikke roen før du fikk ligge mellom beina mine, med hodet på magen min – da kunne du føde. Og det gjorde du, det kom 6 forholdsvis store sorte, bløte klumper på 2 timer eller noe sånt. Jeg syns selvsagt du var kjempeflink, og du var like selvsagt helt enig 😉 Helt på tampen av «fødselspermisjonen» din bråbestemte jeg meg for å ta med meg en av døtrene dine hjem, Emma. Emma skulle bli min treningshund, du var jo pensjonert.

Du ble pensjonert ganske mange ganger du. Lydighet var ikke din favorittsyssel, du kunne godt gjøre triks og sånt for godbiter, men krav og presisjon var heller unødvendig, syns du. Så jeg prøvde i en periode, og pensjonerte deg. Så prøvde jeg en periode igjen, og pensjonerte deg igjen. Ikke helt din sterke side det der, søta. Det var vel omtrent da du ble en Dronning, og Dronninger har lov til å ha nykker 😀

Så var du på et nytt herrebesøk, og fikk kull nr 2 vinteren 2008. Jeg tok ikke med meg noen fra det kullet hjem, ikke permanent ihvertfall. Det året var ikke så godt for Merete, så vi hjalp henne litt, først ved å ha Stitchepitchen her i en måned, så var Elle-pell her i noen måneder. Den sommeren ble også Emma pensjonert, og fikk flytte til en familie i Trøndelag som bare ville ha en snill, grei og enkel hund.

Vi var og henta Nora den høsten, og jeg er litt usikker på om du syns det var veldig nødvendig med et tervetroll i hus. Men som alt annet jeg har bestemt, så godtok du det og uten noe om og men. Og du var selvsagt pensjonert igjen. Utover vårparten igjen begynte jeg å bli litt bekymra for deg, jeg syns liksom at du aldri henta deg helt inn igjen etter kullet du hadde hatt, pelsen ble aldri ordentlig ordentlig igjen, og du begynte å bli skvetten.

Siden da har vi vært hos veterinær med ujevne mellomrom. Bortsett fra nedsatt nyrefunksjon en stund, noe som kanskje kunne være begynnende forkalkninger i ryggen og begynnende katarakt, så har du vært «frisk». Turene til veterinær har vært mange, nye blodprøver hver gang, ingen svar noen gang, og foran øynene på meg har du forandret deg fra å være en trygg og stødig (om enn kjedelig *ler*) hund, til å være nervøs, engstelig, usikker. Vekten din har gått opp og ned, formen har vært varierende, pelskvaliteten har vært alt fra matt, ullen og myk til passe stri og glansfull. Du har hatt et par episoder hvor du har reagert kraftig på folk du kjenner og liker, og jeg har bekymret meg det ene øyeblikket, for så glede meg over at formen er på vei opp igjen det andre øyeblikket.

Det har vært vanskelig å forholde seg til hvordan det utviklet seg. Du var jo i følge prøver og undersøkelser frisk. Din tilstand har vært diskutert med mange, i utallige timer. Ingen ble noe klokere, ingen hadde noen råd som virket, ingen hadde noen løsning.

Denne vinteren har vært hard. Jeg tror jeg har visst det en stund at jeg ikke fikk beholde deg særlig lenger. Å avgjøre at du skulle få slippe nå, er det vanskeligste jeg har gjort i hele mitt hunde-liv (og det begynner å bli ganske langt det, nå). Det er fortsatt vanskelig, mye vanskeligere enn jeg hadde trodd. Jeg pleier å være flink til å godta at «sånn er det å ha hund», det er prisen vi betaler for å få ha dere i livet vårt, at dere lever så mye kortere enn oss. Men det var overraskende hardt å la deg slippe, Dinamor. Det er overraskende vanskelig å godta at du er borte. Det er overraskende tomt.

Det er en overraskende lang blogg, med overraskende mye kliss og føleri. Men jeg veit ikke hva jeg skal gjøre, du har vært det ene stabile i livet mitt i mange år nå, gjennom mange harde tak, du har vært der, bare vært der.. Og nå, nå er du borte, og savnet er så stort. Hvem skal være pelsterapien min nå, som pelsterapien min er borte? 😦

Da er det høst, gitt..

Tradisjonen tro har vi holdt bloggingen til et minimum i sommer, og jeg kan vel neppe skylde på det fine været som har vært heller, for det har ikke akkurat invitert til utendørsaktiviteter. Ikke for meg ihvertfall, det eneste jeg ønsker meg er en solskinns dag, skyfri himmel, en problemfri time i gode venners lag osv 😛 Men for å prøve å oppdatere resten av verden på det vi har gjort i sommer, så får vi vel kanskje starte sånn omtrent der vi avslutta sist, i juni.. hehe

Vi gikk LP-konkurranse igjen i juni (den 26) hos Schäferklubben i Oslo. Det gikk så dårlig at jeg ikke har lyst til å fortelle om det engang *ler* Med 0 på fellesdekk, ruta og hinderet, samt 5 på avstandskommando og helhet, så endte vi opp med imponerende 97.5 poeng! Wow, sant? Men for å ta det positive da, så fikk vi 8.5 på apportering, hvilket jeg er fornøyd med etter et par konkurranser med 7 pga dårlig fart inn og kjeksing i apportbukken.

Den 28 juni dro Camilla og jeg på Hove-festivalen i Arendal for å se Linkin Park. Vi er jo sånn passe store fans begge to, kan man si, og Camilla har hatt nedtelling i 200 dager eller noe sånt *ler* Konserten var selvsagt storveis, og vi har selvsagt noen mobilbilder av variabel kvalitet fra eventen:

Vi spanderte på oss hver vår t-skjorte 😉

Og Camilla fikk en midlertidig tattoo 😀

Vi fikk også se All Time Low, som vi også likte 😀

Det var bare oss og en håndfull til der, liksom *flir*

Chester Bennington on stage ❤

I slutten av juli dro Anne Grethe, Una, Merete, Camilla og jeg til Danmark for å stille hund (Vejen) og overnatte i telt – det har jeg ikke gjort siden jeg var ungdom en gang i forrige årtusen 😛 Jeg hadde meldt på mine på hver sin dag, Merete hadde meldt på Noah et par dager, Anne Grethe hadde meldt på et par hunder en dag her og en dag der *ler* I tillegg fant vi Siri og Jeanette i vårt nærmeste nabolag på campingen. En kveld kom også Per-Erik (valpekjøper av Anne Grethe) med sin Milo (Woodshine’s B-Rude), og Per-Erik hadde med seg gitaren sin, så vi hadde en koselig grillkveld (Siri hadde selvsagt med seg grill, Siri og Jeanette hadde med seg imponerende mye stæsj på telttur *ler*) med gitar og sang helt frem til ei dame kom strendende bort og befalte «NO MORE MUSIC».. hehehe

Stemningsbilde 😉

Nora var først ute i ilden av mine, hun ble stilt fredag den 29 juli for Tamas Jakkel (det var et par dommerbytter den dagen, vi meldte egentlig på for en irsk dommer, som ble byttet til en ungarsk dommer, og som på utstillingsdagen igjen ble byttet til Tamas Jakkel). Det gikk sånn tålelig greit, vi fikk excellent, men ikke CK. Kritikken var som følger:

Feminin head, a bit light in type, upright shoulders, short body, well angulated hind quarters, good coat quality, moved well.

Merete hadde selvsagt med seg kamera, så det ble selvsagt tatt noen bilder, om enn ikke de vanlige oppstillingsbildene, vi fant nemlig en fin stubbedings bikkjene måtte posere på *ler*

Fine Norrisen 😉

 

Nora skuer utover sitt kongerike, eller noe 😉

På lørdag var det Dinamor sin tur, vi håpet veldig på et cacib så hun kan bli internasjonal champion, men dommer Harry Tast var ikke overdrevent imponert over belgerene han fikk se den dagen, av 15 stilte belgere i 3 forskjellige varianter, var det en som fikk excellent og CK.. hehe 😉 Jeg tror vi så alle fargevarianter på sløyfene den dagen, inkludert et par jeg ikke hadde sett før – og da er jeg egentlig fornøyd med en blåsløyfe 😀 Kritikken er som følger:

Kraftig tæve med lang rektangulær krop, hovedet kunne være mere feminint og have mer paralelle linjer, store højt ansatte øron, rejalig hals, god vinkling, stram ryg, bra sommerpels, effektive bevegelser. 

Og vi tok selvsagt et bilde eller to av henne også:

Dinamor i sin vakre sommerpels 😉

Hun måtte selvsagt posere på stubbesaken hun også 😉

Dinamor syns rotta vi kjøpte på stevnet var veldig veldig fin 😀

Dina og Noah poserer mer eller mindre villig *ler*

De er virkelig vakre, disse to ❤

Syns jeg må ta med hvilken belger som fikk excellent den dagen også da, for det var skjønne Amaya, som ikke bare er halvsøster til Nora (samme far), men som også bor på Kløfta – det visste jeg faktisk ikke.. hehe

Amaya - Woodshine's Amaya Arzuaga

Og det ble selvsagt noen søster-bilder:

Amaya og Nora

Fortsatt Amaya og Nora 😛

Og selvsagt måtte de også posere på stubbesaken 😉

Så har jeg vært en tur i Stavanger i sommer, jeg var hang-around når Carina & Cane skulle delta i NM i NBF-rundering, Line & Rikke og Jeanette & Talli skulle delta i NM i NBF-spor 😀 Vi dro ned en uke før for litt oppkjøring til mesterskapet, så det ble litt trening av egen hund også. Nora fikk prøve seg på rundering bl.a, hvilket gikk «så der», hun var visst ikke så hypp på å gå helt inn til Bernt (figuranten) for å få belønning. Vi fikk også gått et forholdsvis vanskelig feltsøk, det var mye artig vind der, men jeg syns hun jobbet bra, jeg. Hun gir seg liksom ikke, selv om hun blir sendt ut igjen og igjen ❤ Vi gikk også et spor Bernt gikk ut til oss, og der også jobber hun helt utmerket, det eneste som var å utsette på det, var som vanlig hundeføreren, som stadig fikk beskjed om å bremse dyret litt *ler* Jeg tar det til etterretning 😉 Jeg var også figurant sjøl, hvilket er morsomt, jeg har jo ikke rare erfaringa med rundering sjøl. Jeg endte opp med å se sånn ut da:

Det var sånn passe vondt 😛

Det ble selvsagt tatt noen bilder der nede (borte?) også, og jeg gidder ikke å publisere alle, det er nok bilder i bloggen her allikevel, men et par skal vi ha med:

Woodshine's Nike - Nik har blitt ei fin jente ❤

Marthe sin Action (Lindjax Introducing Action) - fine malleballebabyen ❤

Nik jobber med å myke opp Bernt, han trenger en svarting 😉

Nik's søster Nemi (Woodshine's Nemisis) 🙂

Så noen bilder fra selve NM:

Carina og Cane går fvf - ganske konsentrerte begge to 😉

Cane avleverer metallapporten 🙂

Jeanette & Talli under springmarsj 🙂

Kelpiekryp er imponerende lavt!

Sånn etter det, har det egentlig ikke skjedd noe særlig på hundefronten, delvis fordi motivasjonen døde og ble begravet 6 fot under bakken etter sist LP-stevne, delvis fordi jeg har vært på kurs. Den 29 august begynte jeg på arbeidsavklaringskurs, fordi jeg – som tittelen insinuerer – vil ha avklart hvor arbeidsfør jeg er. Nå har halve kurset gått, og jeg har hatt det morsomt til nå, tro det eller ei *ler* Jeg trives tydeligvis bedre i menneskegrupper enn jeg trodde 😛 Nå blir det forhåpentligvis enda mer morsomt, for fra nå av skal jeg ut i praksis. Veit ikke helt hvor jeg skal eller hvor lenge jeg blir der, men jeg gleder meg! Jah, vi lærer å være positive på dette avklaringskurset *flir*

Sånn, da har jeg blogget ca 1200 ord og et ukjent antall bilder fra sommeren, da er det på tide å gi seg, kanskje? Ja, det syns jeg! 😛

En gang til i mai?

Det å blogge etter forrige blogg, har jeg kviet meg  litt til, siden den fikk så stor oppmerksomhet – over 1700 treff hadde CM-bloggen min 😮 Det overrasket meg, jeg syns egentlig ikke det var så interessant, hverken mannen eller hva jeg mener om han, så alt oppstusset tok meg litt på senga. Tipper at disse vanlige treningsbloggene ikke har helt den samme tiltrekningsevnen – hvilket er helt greit, så viktig er ikke det jeg har å si at jeg trenger så mye oppmerksomhet, syns jeg *ler*

Så hva har jeg gjort i mai da, bortsett fra å se CM i Spektrum? Jeg har vært mye ute i skogen og skremt bikkjer, jeg har vært figurant/testleder samtlige helger i mai, for 4 forskjellige raseklubber – det syns jeg er ganske bra, om jeg får si det sjøl 😛 Jeg har også hjulpet til på et par lp-stevner, selv om det bare var litt rigging og anskaffelse av neseprøver på det ene, og skriver på et annet, og vi har til og med rukket en og annen trening av egne hunder også – så mai kan vel sies å ha vært en hundemåned?

På treningsfronten, for å ta det siste først, så har vi vært på Trandum i dag og gått bruksapell-cup. Kjempefint initiativ av klubben å ha sånt syns jeg, det gir oss en feeling på hvordan vi ligger an, selv om våre dommere kanskje er litt snillere enn de som dømmer offisielle konkurranser er.. hehe 😉 Snille dommere eller ei, vi er fornøyde med dagens innsats vi:

Fellesdekk 3 min, synlig fører – 10 poeng (koff. 5 = 50 poeng)
Jeg liker ikke fellesdekk med synlig fører jeg, jeg foretrekker å slippe å se Norrisens lange hals og vibrerende nese, men vi overlevde i dag og.. hehe

Lineføring 9.5 poeng (koff. 4 = 38 poeng)
Vi trener aldri med  lina på lenger, men til tross for at leiebåndet er 2.10 m og jeg måtte surre det opp noen runder, så hadde ikke det så mye å si 😛 Syns hun gikk fint jeg, vi hadde en liten oppmerksomhetsglipp i siste vending (selvsagt), resten var bra – vi hadde ikke engang et hopp på starten av springmarsjen, så her er jeg veldig fornøyd! 😀

Gå foran i line 6 poeng (koff. 2 = 12 poeng)
Vel, dette er fortsatt en øvelse jeg ikke har gidda å trene på, men jeg tenkte jeg skulle prøve samme kommandoen nå som når hun klenger på tur, og det funka sånn halvveis 😛 Hun skal jo ikke gå som om vi er på tur, liksom.. hehe – Men litt jobbing med denne *sukk* så kan det jo være at den blir sånn passe bra 😉

Dekk under marsj 10(!!!) poeng! (koff. 2 = 20 poeng)
Weeee! Albuene var tydeligvis nede i bakken 😛 Og hun lå selv når jeg snudde meg, og hun ble liggende til hun fikk beskjed om å sette seg! Fine Nora! 😀 😀 😀

Innkalling 9.5 poeng (koff. 2 = 19 poeng)
Vi trekkes som vanlig for støting.. hehe – Ikke det at det var støting, men hun kom så fort og det så ut som hun sikta på knærne mine, så jeg stålsatte meg VELDIG, og  da ser det ut som støting.. I don’t care.. hehe

Apportering (treapport) 8.5 poeng (koff. 4 = 34 poeng)
Tja.. Vi må vel jobbe litt med opptaket, kanskje *kremt* Vi har jo et lite problem med at hun sklir inn i apportbukken, kan man vel si.. hehe

Arkivfoto: Apportbukker skal sklitakles!

Fremmad hopp med sitt 9.5 poeng (koff. 4 = 38 poeng)
Stadig litt treg på sitten, men ellers var det veldig bra! 😀

Alt i alt fikk vi 211 poeng av 230 mulige, og førsteplass! Det var veldig morsomt, vi havner ikke så ofte der vi.. hehe

Nå har det vært litt hardt for Nora å trene LP i det siste, for ikke får hun lov til å løpe rundt og belønne seg selv lenger, og ikke får hun lov til å slurve. Sist vi trente lekte både Marthe og Carina forstyrrelser først, så var det visst krig i Trandumskogen etterpå (det smalt noe inni granskauen – pun intended), så det var litt slitsomt for henne. Hun fikk ikke lov til å rømme inn i bilen heller når det begynte å smelle, hun måtte faktisk ligge i dekk, og tro det eller ei – hun lå fint hun! Så kanskje er det håp om å kunne lære fellesdekk med skudd også (men da må man visst møte opp på treninger med skyting, vi har vel vært på 2 sånne i løpet av Noras liv, tror jeg? hehe). Vi får se hvordan reaksjonen hennes er når det blir ett og ett skudd med pistol fremfor noe som høres ut som en middels stor nyttårsfeiring først 🙂 Vi har bare godt av å bli pressa litt, både hun og jeg, men hun blir som nevnt litt sliten i hodet sitt av sånn trening.. hehe

Vi har også prøvd rundering siden sist blogg, og det var veldig morsomt! 😀 Hun er jo litt rar, Nora, så hun har null problemer med å løpe ut fra meg for å finne folk, hun bare veit ikke helt hva hun skal gjøre med de når hun finner de, naturlig nok. Når de da inviterer til lek, ble hun tydeligvis litt usikker, så hun trengte at jeg kom etter henne for å ville leke med de – men når jeg først var i nærheten, DA var det morsomt å leke!
På det ene slaget (høres så mye mer proft ut enn «utsendinga», sant? hehe) løp hun forbi figuranten før hun oppdaget han, og skvatt tydeligvis av han «plutselig» var der, så da spratt hun forover mens hun kom med et bjeff, før hun kasta seg tilbake for å leke.. Igjen, hun er litt rar – å leke langt unna mor er litt skummelt, så sant vi ikke skremmer henne først da, da er det greit *ler* Figuranten var helt sikker på at hun ikke ville komme bort fordi hun skvatt, han trodde at «alt» var ødelagt han, så han fikk seg en liten overraskelse der *ler* Nei, jeg skjønner henne ikke alltid jeg heller 😉  Hun fikk finne Carina helt til sist da, bare for å avslutte med en figurant hun er helt trygg på, og jeg tror nok at Nora syns at rundering er noe vi burde gjøre mer av 😀

Dinamor er i forholdsvis fin form om dagen – hun har forøvrig hatt bursdag siden sist! Hun ble jo hele 8 år på 17.mai hun 😀

Arkivfoto: Dronning Dina av Kløfta, 8 år gammel ❤

Pelsen hennes er motbydelig da, og jeg skal prøve å huske det til neste røyting at det er overdrevent optimistisk å tro at hun ikke kan ha mer underull igjen, for det kan hun.. ALLTID! Jeg veit jo at hun har MYE pels, men allikevel så tenker jeg at det er helt absurde mengder jeg drar av henne HVER gang hun røyter. Det ser jo bra ut når hun er i full pels, men jeg må ærlig innrømme at jeg foretrekker Nora sin pels, hun røyter ikke av seg hele bikkjer når hun røyter hun 😛 Men det er ikke det at hun røyter (og aldri blir ferdig 😛 )som er greia om dagen, hun virker feit og møkkete i pelsen, til tross for at hun badet for bare en måneds tid siden (nei, belgere bades ikke så ofte de, det pleier ikke å være nødvendig). Jeg veit ikke helt hva som har skjedd med pelsen hennes jeg, den har liksom ikke vært som skal de siste årene.

Men utenom det, så er hun i forholdsvis fin form. Litt sart og følsom innimellom fortsatt, men stort sett så er hun hormonell og blid 😛 Jaktlysta er ganske høy om dagen også, noe som resulterer i at jeg må snakke litt til henne – og det syns hun er unødvendig strengt *flir* Vi var på badetur for litt siden, noe hun ikke er så imponert over, hun vil ikke svømme hun, så da blir hun stort sett bundet på stranda (og der står hun og jakter de som svømmer), men så hadde de som hadde vært der før oss «mista» en halv pakke med grillpølser i vannet, så jeg tenkte jeg skulle teste om hun gadd å bli bløt for mat – og det gadd hun! Teite bikkja, svømme vil hun ikke, men stikke huet og de digre ørene sine under vannet for å finne mat, det er helt greit *ler* Det er godt hun er søt! 😀

Jeg har lånt Nik en dag også (jeg ser henne jo med ganske jevne mellomrom, men allikevel), og jeg må si jeg er svært begeistret for lille frøkna! Jeg tror ikke jeg har sett noe ved henne jeg ikke liker enda, hun er bare kul 😀 Nå har begge ørene reist seg og beina begynt å vokse, så nå kommer hun straks i den perioden hvor de ser mer snåle enn søte ut, men vi har meldt henne på på spesialutstilling (i babyklasse) allikevel vi, en skal tidlig krøkes osv vet dere.. hehe 😀 Har stjålet et mobilbilde Marthe har tatt av henne, bare for å ha med et bilde av henne også:

Nik, 11 uker ❤

Det er fortsatt igjen en søster og en bror i de dype skoger, de har helt sikkert lyst på en aktiv eier som vil gjøre litt med de *pushe valper* 😀

Frøken Cerise og Herr Grønn 😀

Litt om alt

Ja, da har det gått noen uker siden forrige blogg igjen da, så da er det vel på tide å oppdatere litt. Skal vi se om vi husker noe fra de siste 3 ukene da? *kremt*

For å ta det først, så har Nora fått løpetid. Jeg syns hun er svært sympatisk som bare har løpetid hver 9 mnd, det er greit det med en hund man skal konkurrere med.. hehe 😛 Jeg er litt usikker på om det var hormonene eller bare en litt intensiv treningsperiode som påvirket henne, antageligvis en kombinasjon av begge, for plutselig var det en lydighetstrening hvor hun ikke «virka» helt som hun pleier. Litt ukonsentrert og tilsynelatende uforstående til hvorfor jeg kasta leker og litt sånn.. Lost in space, rett og slett.. hehe 😉

Men, helgen i månedsskifte var Letohallen-helg, og da ble det like gjerne en fotoshoot på NordbytjernET (ser dere, Siri og Merete? 😛 ). Jeg ble tilkalt som holdehjelp, og i bytte fikk jeg bilder av mine frøkner 😀 Siden Dinasøsteren Fuzzy og Dinadatteren Whiskey også kom, så ble det ekstra morsomt, da har vi tre dansende groenendael-frøkner på ett brett:

Størst først, som vi sier i trafikken: Chac Mool's Sundown Dancer, Dronning Dina av Kløfta 🙂

Dette er rett før hun begynte å røyte, btw 😛

Dronningen og Prinsessen, Chac Mool's Sundown Dancer - Dina - & Imagecopy Dancing Ermine - Whiskey

Dina til venstre, Whiskey til høyre – og ja, dere ser det kanskje her, men hvem er dette?

Nei, det er ikke Dina, det er Whiskey 😛

Hun er bare så vidt det er litt lik mammaen sin, kan man si *flir*

Og til sist (av de sorte), men ikke minst:

Chac Mool's Fuzzy Dancer - Fuzzy 🙂

Det var veldig morsomt å se disse tre damene samtidig, og sammenligne litt. Whiskey er litt mindre enn moren sin, og Fuzzy er litt høyere/smalere enn søsteren sin (og 2nsk blir det at Dinamor er litt mer solid enn datter/søster *ler*).

Norrisen er ikke så god på å bare se pen ut alltid, så vi tok ikke så mange sånne bilder av henne, men ett ble det:

Det er ikke så lett å stå rolig alltid, liksom 😛

Men morsom, det er hun.. Norris kan posere på stubbe, hun 😉

Som nevnt over her, så har jo Dinamor begynt å røyte, det begynte hun med 2 dager etter at jeg meldte henne på på utstilling i Danmark *himle* Ja ja, like greit å ta det nå, utstillinga i Danmark er ikke før i slutten av juli, og da er hun forhåpentligvis på vei opp igjen i pels.. Ikke for det, hun er ikke akkurat naken nå heller:

Dronning Dina av Kløfta, nå også uten underull, liksom 😉

Og joda, jeg har børsta av henne omtrent en groenendael:

Resultatet av en kvelds arbeid.. hehe

Når man sitter sånn og børster hund, så får man jo tenkt litt – som at det er litt mindre Dina enn det ser ut til under all pelsen, hun var visst ikke så tjukk når jeg fikk av henne underulla, hun var faktisk litt for tynn (igjen). Og hvorfor har hun så mye pels? Det slår meg som unødvendig! Går det an å veksle den inn i tervpels til Nora? Det er forøvrig ikke anbefalt å ha på seg linbukse når man børster hund, da blir buksa ganske lodden 😛

Formen til Dina er forøvrig uforandret. Hun virker litt hormonell, og nå er det kanskje ikke helt feil lenger, hun skal vel ha løpetid i juni en gang. Greia denne gangen er jo at det ikke har vært noe opphold i den der hormonellaen hennes, hun hadde løpetid i januar, var innbilt i mars/april (husker ikke helt jeg, det står vel i bloggen), og i mellomtiden har hun vært litt fjollete – både veldig veldig glad og gira (ikke bare sett i Dina-skala, faktisk 😛 ) og til tider veldig sart og følsom og redd. I forskjell til ifjor, så er hun stort sett blid nå, og mer tolerant ovenfor andre hunder igjen, men istedet har jeg jo fått denne overreaksjonen på enkelte folk. Rare bikkja.. Og jeg aner fortsatt ikke hvorfor hun er sånn, jeg tror ikke jeg kommer til å finne det ut heller, så jeg får vel bare være fornøyd med at hun for det meste er blid og glad 🙂

Carina og jeg har også vært og hentet valp hos Anne Grethe på kennel Woodshine. Det var et vanskelig valg, for kullet er jevnt og fint, men det ble til slutt denne her:

Woodshine's Nike - Nik 🙂

Arbeidstittelen på valpen var Nea (som på hebraisk betyr «begynnelse»), men siden temaet for kullet er guder på N, så fant vi ut at hun kan hete Nike, som jo er seiersgudinnen i gresk mytologi. Er ikke helt feil det 😉 Til daglig kalles hun Nik, og hun bor enn så lenge hos Carina 🙂 Av det vi har sett av henne til nå, så er hun en veldig artig liten frøken, hun er trygg, har kamplyst og lekelyst, og innimellom litt sterke meninger om hva hun vil og ikke vil gjøre – og sånt liker vi! hehe 😉 Litt flere bilder av vidunderet:

Nik og meg i dyp samtale om god helse, alle tenner, fortsette å være kul som nå og sånne ting 😉

Begynt innlæring av å stå pent - og jada, jeg veit at hun ikke skal stå sånn, vi jobber med saken 😛

Ball er gøy!

Men å stokke bein, det er vanskelig *ler*

Men det ække no stress, kan ligge her litt og hun 😉

Hun er en vakker liten sak, syns jeg ❤

Så en kort video av Nik og meg som leker:

Fine lille trollet ❤ Og det er Carina som er overlykkelig på slutten der, ikke meg! hehe 😛

I helgen arrangerte NBFK avd Oslo/Akershus en av de to årlige MH’ene på Hauerseter, og der var jeg jo selvsagt 😉 Veldig morsomt for oss geekene det der! Til helgen igjen skal jeg være testleder på FA, det gleder jeg meg også til! Det er litt sånne ting fremover, jeg skal figurere på MH søndagen etter det igjen, og siste helgen i mai er det jammen meg både FA og MH – veldig gøy!

At man takker ja til å bli med på sånt, går jo litt utover egne hunder da, jeg hadde jo planlagt å gå noen stevner med Nora denne sesongen, både i LP og bruks. Nå fikk hun løpetid og for sikkerhets skyld (jeg veit jo ikke helt hvordan hun fungerer når hun har løpetid enda, dette er hennes tredje liksom, og det er først nå hun ikke er pubertetslus i tillegg) så meldte jeg ikke på noe før jeg veit at hun er ferdig. Jeg tror egentlig ikke at det har så mye å si for henne (og jada, LP-folket, det er visst lov å starte i bruks med løpetisper, men da går vi selvsagt sist). Planen pr i dag er å starte i kl.2 igjen på spesialen i pinsa, og debutere i bruks NOHKs D-sporstevne den 22 juni. Har vurdert å melde på på Lillehammer sitt sporstevne også, men er litt usikker enda, det er jo bare 4 dager før NOHK sitt, liksom.. På den andre siden så har vi vel ikke hatt noen umiddelbar suksess i debutene våre, så kanskje jeg burde helgardere litt? *ler* Mange vanskelige problemstillinger her, altså 😛

Vi var og trente på Trandum med Jeanette og kelpiene i går, kl.2 øvelser, minus fellesdekk (det har vi trent en hel gang siden siste bloggen 😛 ). Vi er på Trandum med ujevne mellomrom altså, samt på grusbanen her på Kløfta nå og da, så igjen – bloggfrekvensen sier ikke nødvendigvis noe om hvor mye vi trener (selv om vi har vært bittelitt slække der i det siste – jeg skylder på bikkja jeg, men om vi spør henne, så er hun antageligvis uenig.. hehe). Det gikk vel sånn tålelig greit? På fvf har jeg begynt å belønne henne bak på høyre side, for å se om det går an å dra henne litt tilbake og forhåpentligvis litt tettere i holdtene, og det føles som at hun går mer riktig nå enn før. Jeg krysser fingrene for det, hun har jo i teorien en veldig bra fvf, det er bare det at i praksis så har vi latt den skli ut litt *flir*

Stå under marsj er fortsatt veldig vanskelig 😛 Hun bare MÅ trippe litt hun, og jeg er litt usikker på om jeg gidder å bry meg sånn innmari mye om det, så lenge hun ikke har fremdrift i trippinga si – problemet er jo at hun fort har det 😛  Dekk under marsj var vel forholdsvis fin i dag, hun siger litt helt på slutten, men hun hadde begge albuer i bakken og forble nede med begge albuer i bakken, så da kan vi jo håpe på at siget forsvinner etterhvert? *ler* Stå under innkalling er veldig bra, hun får neppe stoppa noe fortere når hun har så høy fart som hun har. Det største problemet der er vel at jeg stort sett er litt tregt ute med kommandoen, så hun er sjeldent på høyde med hva det nå enn er hun skal være på høyde med når hun stopper. Det er en rein førerfeil, jeg skylder på dårlig dybdesyn jeg.. hehe

På apporten har vi støting eller «sliding» inn på apportbukken, det er litt variabelt hvilken av de to variantene hun tar. Siden hun innimellom faktisk bare plukker den opp, er akkurat så teit at hun gidder å løpe ut og hente apportbukken igjen og igjen og igjen, så lurte jeg faktisk på om jeg bare skulle kjøre på med repetisjoner til hun slutta å støte i den. Faren med det er jo at hun har det med å skru seg opp (apportbukk er så gøy at det nesten er mer gøy enn å få kong eller ball), og gjør hun det, så vil jeg neppe få mindre mishandling av apportbukk, liksom 😛 Vi får teste ut litt fremover 🙂

Hinderet er stort sett greit. Vi hadde vel en gang her hvor hun landet skeivt og gikk rundt hinderet på vei tilbake i stedet for å hoppe, så nå driver vi og jobber med at «hopp» faktisk betyr at man skal hoppe over hinderet samme hvor skeiv hun er. Når hun sitter skeivt til venstre (for meg) så er det stort sett ikke noe problem, men når hun sitter skeivt på høyre side, da blir det visst veldig vanskelig *himle* Nå lander hun stort sett sånn at hun setter seg på venstre side, men jeg kan banne på at OM vi ikke trener på at det skal være sånn på høyre side også, så lander hun skeivt på høyre side neste gang vi starter 😛 Og nå mens jeg skreiv dette, ble jeg litt usikker på hvorfor jeg jobber sånt med det, for det største problemet vårt er vel egentlig ikke skeive landinger, men det at hun setter seg tregt og har skeiv innsitt når hun kommer inn igjen.. Greit å blogge litt så man finner ut sånt, liksom.. hehe

Ruta, der må vi jobbe litt med å løpe inn på riktig side, hun har en tendens til å ville løpe inn fra siden, og ikke rett inn. Vi har også jobba med at «ruta» betyr å løpe inn i ruta selv om det skulle ligge noe i nærheten av den som hun mener at hun bør sjekke ut – det er rett og slett bare ikke lov! Så bør vi vel begynne å trene litt på det å holde posisjonen der ute, for selv om øvelsen teknisk sett er over når hunden står i ruta i kl.2, så er den ikke det i kl.3, og vi har jo tenkt oss dit og vi.. hehe – Og nei, jeg skal IKKE begynne å trene på dekk-momentet i ruta enda, for jeg har en hund som er veldig flink til å gjette hva hun skal, selv om jeg prøver å lære henne å ikke tenke så mye på egenhånd 😛

Avstandskommandoer er vanskelig igjen *himle* Det ble ikke noe enklere i går av at det styrta et modellfly 5 meter bak henne – både hun og «dommer» Jeanette skvatt *ler* Sånt gjorde vondt i kontrollfreaken i Nora, så vi måtte snu oss så hun kunne se hva modellflyet og mannen dreiv med.. hehe
Men, «sitt» er tydeligvis et vanskelig konsept på denne øvelsen, så i går hadde vi både trege oppsitter og nesten-stå’er. Det var dette med at hun driver og gjetter på hva hun skal da – hvor vanskelig kan det egentlig være å høre etter, liksom? Veldig vanskelig, sier Norris.. Da er det godt at hun er søt, sier Tone 😛

Sånn bortsett fra det, så har vi trent på noen bruksøvelser også, dvs budføring (forangående i line er fortsatt veldig veldig kjedelig). Budføring er kjempemorsomt – særlig når man løper ut til figurant! Å komme tilbake igjen på plass derimot er ikke så viktig 😛 Jeg tror jeg har hatt det problemet med alle mine belgere jeg, så det er jo tydeligvis noe jeg gjør i denne øvelsen som ikke blir helt riktig 😛 Men jeg antar at vi får kontroll på det etterhvert, kanskje når det ikke bare er kule tanter som er figuranter? hehe

Og med det så tror jeg at jeg er ferdig med dagens blogg, jeg? Er litt enten eller tydeligvis, enten så blogger man ikke, eller så skriver man en halv roman.. Godt at de skrudde søvnvanene kan brukes til noe fornuftig, liksom 😛 hehe

Spor, spor, litt lydighet og felt

Jada, vi er litt enten eller, enten så trener vi ikke i det hele tatt, eller så trener vi masse – sånn er det bare. Jeg burde dog muligens begynne å bli litt bekymra snart, for jeg har lest på et hundeforum (nevner ingen navn 😛 ) at man bare skal trene spor en gang i uka, sånn at hunden ikke blir lei, og vi har trent spor 4 dager denne uka! 😮 Norris har dog ikke hørt om at hun snart burde bli lei av spor, men hun er jo litt teit, så hva veit vel hun om hundetrening? 😉 *ler*

Ihvertfall, vi har gått spor på onsdag, torsdag og i dag, vi. På onsdag var Carina og jeg på Hauerseter igjen og eksperimenterte litt 😉 Vi hadde lyst til å teste parallellspor med krysninger vi, så med freidig mot vandret vi inn i skogen og krysset hverandre og sånne artige ting 😉 Mens vi ventet på at sporene skulle ligge lenge nok, tok vi en tur til Nordkisa Idrettspark (hvilket er et optimistisk navn på en liten fotballstadion, syns jeg 😛 ) og trente litt lydighet. Nora fikk en liten runde med fvf (hvor jeg belønner fra høyre hånd bak meg bare for å være avansert *ler*), stå under marsj og dekk under marsj med belønning bak. Dette med at belønninga kommer bak fra høyre hånd er visst tidvis veldig vanskelig, vi har jo en godt innarbeidet rutine med godbit i venstre hånd, så det hender hun prøver å dytte litt på den før hun går bak, men jeg tror det går seg til forholdsvis raskt. Poenget er å minske framdriften hun har på fvf, og forhåpentligvis så får vi en tettere innsitt som bivirkning. Det er planen min ihvertfall, så får vi se hva Nora sier om den.. hehe

Stå under marsj med belønning bak var veldig vanskelig, da måtte hun faktisk snu seg istedet for å gå et skritt eller tre fremover *himle* Nå er rett nok poenget å få bort fremdriften (der og, hun er litt driftig hun *flir*), men vi vil ikke ha noe av at hun snur seg i stedet, så det snakket hun og jeg litt om. Jeg tipper vi blir enige der etterhvert, jeg 😉
Dekk under marsj blir bare bedre og bedre den og, så det er jo helt klart at det har noe for seg dette med å ha belønninga bak henne 🙂 Noe mer rakk vi ikke før vi skulle gå sporene våre (Carina trente jo litt med sine to også 😉 ), men vi får vel fortsette å jobbe litt med å få kontrollen på tervefaenskapet (det sies med kjærleik i stemmen, altså 😉 ).

Sporet var greit nok.. hehe – Det var litt ukontrollert dette med hvor det var krysninger, hvor vi hadde «bare» gått nære, hvor pinnene lå hen og sånne ting, så etter første pinnen (av 4, tror jeg?) dro jeg henne av sporet fordi jeg trodde hun gikk etter Carina og Cane istedetfor å gå spor. Jeg er dog ikke så sikker på om jeg hadde rett der, men det får jeg ikke gjort så mye med nå 😛 Jeg lot henne søke etter sporet hennes sånn ca der vi burde ha funnet det igjen, og hun jobber og jobber og slår innimellom på «noe», men antageligvis ikke sporet sitt (jaaaa, jeg gjetter, jeg 😛 ). I noe jeg tror var litt frustrasjon drar hun avgårde på noe som antageligvis er et ferskere spor enn vårt (tenk, folk går TUR i sporene våre 😮 ), men da hadde hun prøvd å finne sporet vårt en stund, så jeg er ikke nevneverdig bekymret for det. Fikk satt henne på et sted vi var 100 % sikre på at sporet vårt gikk, og da feis hun avgårde som et lite lokomotiv, og jeg fikk ikke med meg at vi hadde enda en kryssing på sporet vårt da jeg, hun bare strena over den uten å bry seg stort – hun skulle ikke miste sporet sitt igjen! *ler* Stakkars Nora ❤  Vi kom inn igjen med 3 pinner, hvorav de to siste var etter påsettet, så jeg antar at vi ikke dreiv med vranglære, tross alt *ler* Vi konkluderte med at dette var gøy, men at vi muligens burde ha bedre kontroll på hvor sporene gikk og hvor vi hadde krysset hen om vi skulle prøve dette senere 😉

På torsdag (eller i går, som man også kan si) møtte vi Siri og briardene på Trandum for å trene litt, og vi startet med å legge ut hvert vårt spor til hver vår hund. Ikke så lurt 😛 Jeg klarer ikke å gå ut effektivt spor til egen hund (jeg har jo lagt ut spor til andre, uten at de har klaget 😛 ), så det ble kortere enn jeg hadde tenkt, mest fordi jeg stadig tror at jeg er i nærheten av der jeg har gått før hele tiden. Jeg hadde ikke det, så vi på GPS’n til Siri etterpå 😉 Men jeg la ut et spor på 366 meter (ifølge GPS’n) med 4 pinner, husker ikke antall vinkler (det er ikke så nøye heller), og vi kom inn igjen med 4 pinner – da er jeg fornøyd jeg! 😀

Siri har det med å gjette og huske litt mye når hun går spor med sine hunder (og jeg syns det er litt morsomt, for hun har gitt meg mye kjeft for å gjøre det med mine hunder.. hehe 😛 ), så vi bestemte oss for at vi skulle gå ut spor for hverandre, hver av de på 5-600 meter, med 5 pinner pluss slutt. Dette fikk ligge en times tid mens Siri og jeg – som seg hør og bør på brukstrening – skravla en masse skit 😉 Hadde et ørlite oppsøk som jeg syns Norrisen fiksa fint, og til tross for at Nora var sliten på slutten (hun har jo ikke sporkondis, stakkar), så kom vi inn med alle pinnene! Flinke lille tervefaenskapet til mor, det ❤

I dag var vi ville og gærne og dro til Sessvoll for å gå spor. Vi camperte ved Aurtjern, og kloke av skade så gikk vi ut spor for hverandre. I dag ville jeg ha et spor med mye vinkler, for Nora har det med å ringe i vinklene – hvilket er greit nok, hun må få sjekke ut litt, men med litt trening og erfaring så håper jeg hun ikke har like store sirkler når hun sjekker. I og med at poenget i dag var vinklene, ble det ca 300 meter med 2 pinner pluss slutt (pinne det og, altså 3 pinner 😛 ). Sporet gikk strålande, hun sleit vel ikke nevneverdig med noe egentlig, og jeg trooooor at jeg kan se en viss forbedring i vinklene.. Vi kom inn igjen med 3 pinner, og i følge Siri går hun i kjernen der Siri husker hvor hun har gått, og da kan man jo ikke være annet enn fornøyd da? Jeg gjentar meg selv her, men Nora ER flink hun! Jeg digger den hunden, jeg 😉

Dinamor har også få gå spor i dag, ikke så langt, det var mest for at hun skulle få lov til å gjøre noe i dag hun og. Det var vel kanskje 200 meter langt, med en pinne og 2 vinkler. Pinnen dro hun rett over, til tross for at jeg hadde juksa og lagt en frolic under (hun er jo ikke interessert i pinner, hun), så den plukka jeg selv 😛 Vinklene er dog ikke noe stort problem, hun sjekker litt nå og da hun også, men hun har stort sett kontroll på hva hun driver med 😉 Hun syns ikke ball var noen grunn til å slutte å spore heller, så hun fikk faktisk lov til å spore helt tilbake til bilen.. hehe – Morsomt for både Dina og meg det 😀

Siri og jeg ville trene felt i dag også, så vi tråkka en liten «korridor» på ca 10-20 X 45 meter – helt korridor var den ikke, i og med at den ble litt «bølgete» og videre bak enn i front, men sånt er jo bagateller 😉 Vi la ut to gjenstander, og siden Willy var første hund ut, så introduserte vi 2 nye ting i dag – det å måtte gå etter en hund, og å leite etter feltgjenstander, ikke baller. Feltgjenstandene var en skinnhanske og en «lommebok» (eller noe) i ull (eller noe 😛 ). Det var null stress 😀 Hun løper ut i full fart og er mer en dyp nok, og hun har null problemer med å plukke gjenstander, så DET er vi fornøyd med! Det vi derimot må jobbe litt med, er innkomst med gjenstander, hun har det med å spytte de ut «litt» før hun kommer inn.. Jeg anser ikke det som et stort problem da, vi har tross alt ikke trent felt så mye, og det er noe vi kan trene inn utenfor feltet, så jeg tipper det blir bra jeg 😀

Dinamor fikk også forsøke seg på feltsøk i dag, men hun var ikke så hypp på det egentlig, hun syns bare det var morsomt å rase rundt i hundreoghelvete og være så gæern som bare Dinamor kan ❤ Søte Dinamor! 😀 Jeanette og kelpiene kom midt i «treninga» hennes, og da ble det jo litt skravling med de, før vi bestemte oss for å gå en runde rundt Aurtjern som avslutning på dagen. I bånd, det er tross alt båndtvang! 😛 Begge fikk på sele, Nora ble festa i beltet, så fikk hun leke trekkhund, så da fikk hun trimma kroppen sin i tillegg til hodet sitt i dag også. Dina og forsåvidt, hun «trekker» jo litt hun og.. hehe

Tusen takk for hyggelige dager, Carina, Siri og Jeanette! Det er godt å ha noen å leke ute med når været er så fantastisk godt 😀

Oppdatering *kremt*

Ja, da har det gått noen uker siden forrige blogg da, så da får man vel tvangsblogge litt igjen 😛 For å ta det viktigste først, så har jeg jo blitt mor til en 17 åring siden sist. Neida, jeg har ikke adoptert noen, det er guttebarnet som begynner å bli så stor – og akkurat nå ble jeg litt usikker på om jeg kan kalle han guttebarnet lenger? Han er vel strengt tatt ikke det? Dagen foreløp uten de helt store begivenhetene, jeg tror ikke stakkaren fikk kake engang jeg 😮 Stakkars ungen! *ler*

Men, nok om mine bedregelige morsinstinkter 😛 Vi trener forholdsvis jevnt og trutt om dagen! Carina og jeg var til og med så glupe at vi fant ut at vi skulle skrive opp hva vi skulle trene på før vi dro på trening, og hva vi hadde trent på etter trening her for litt siden! Kjempelurt sant? Jada, jeg veit at det ikke er noen ny idé på noen måte 😛 Jeg veit ikke hvordan det har fungert for Carina da, men jeg tror jeg huska å gjøre det på en trening, så så mye for glupe ideer, liksom.. hehe 😀 Men det vi trener på om dagen er selvsagt LP kl.2-program, og jeg syns ikke det ser så verst ut jeg (men det gjør jeg vel egentlig aldri *flir*).  Skal jeg prøve å ta det øvelse for øvelse da?

Fellesdekk trener vi ikke så ofte på, sikkert fordi jeg ikke syns det er noe stress lenger nå som jeg ikke trenger å stå og se på at hun marker seg litt 😛 Vi har dog trent EN gang på enkeltdekk, hvor Carina kommenterte at hun er litt høy på den ene albuen. Jeg er litt usikker på hvor imponert hun ble over at jeg ikke brydde meg så veldig om det – vi er fornøyd så lenge hun har EN albue i bakken vi, da har hun i det minste ikke reist seg eller satt seg opp *ler*

Men som et ledd i å prøve å få bort luftige albuer, så har vi begynt å trene på flatdekk, og det er ganske morsomt! Vi har jo shapet inn det å legge ned hodet, og jeg har – som vanlig, antageligvis 😛 – vært flink til å belønne det å legge seg ned, men ikke så flink til å belønne det å faktisk bli liggende. Det er ikke bare bikkja som syns den slags trening er kjedelig.. hehe 😉 Men, hun legger seg ned i flatdekk stort sett hver gang jeg ber henne dekke nå, enten det er fellesdekk/flatdekk vi trener på, eller f.eks avstandskommandoer. Problemet er jo at hun er vant til å få belønning for å legge ned hodet, så om det ikke funker på sånn passe lang Norris-tid (dvs toppen 20 sek), så flytter hun litt på seg bare for å legge ned hodet igjen – «HALLO, følg med, jeg ligger jo i fladekk», liksom *ler* Så nå trener vi på at det IKKE er det å legge ned hodet som er poenget, men å bli liggende i flatdekk.. Så får vi se hvordan det går! Hun er jævlig søt da, kan ikke annet enn å le av henne heller ❤ Men krypen hennes burde bli bra da, hun kan krype i flatdekk og hun 😛

Fri ved foten trener vi jevnt og trutt. Hun har jo lyst til å gå litt fortere enn jeg gjør stort sett, så jeg tror hun ligger hakket for langt foran hele veien. Men hun ligger «der» jevnt, så da skal man vel ikke klage så altfor høyt? *kremt* Vi sliter også litt med overgangen til springmarsj, det er innimellom litt i overkant morsomt, og må feires med hopp og sprett.. Ligner jo ikke Norrisen det? hehe 😀

Illustrasjonsfoto av hund som går for langt foran på fvf 😛 Og snart er det sånne treningsforhold igjen! 😀

Dekk under marsj er fortsatt vanskelig pga de før nevnte luftige albuene. Vi jobber nå med å ha belønning foran henne/oss for å få fokuset og forventningene bort fra meg, og jeg TROR det går bedre og bedre. Hun kommer jo litt i konflikt når det ligger en leke foran oss og hun må følge med på meg samtidig (det er jo en fvf-etappe av dekk under marsj og, liksom), så det er VELDIG vanskelig, syns hun, så det hender vi må ta oss noen runder før hun er der hun skal være.. Men jeg tror som sagt det fungerer, vi trenger bare litt tid på oss til å komme helt i mål på den øvelsen 😉

Innkalling fra sitt med stå er jævlig bra, om jeg får si det selv, hun har fin fart både ut til, og fra stå-momentet, og hun stopper så fort hun kan – hvilket er forholdsvis fort med en turbo som Nora – så jeg tror ikke jeg har noe å klage over på den. Jeg har ikke peiling på hvordan den har blitt så bra da, men jeg klager ikke! hehe

Stå under marsj derimot, da er det ikke så lett å stoppe i fart plutselig *himle* Carina kom med en litt små-sarkastisk kommentar om at det muligens hadde noe med innlæringa av øvelsen å gjøre, jeg aner selvsagt ikke hva hun snakker om der *plystre* Men hun har innimellom litt tripping som vi gjerne skulle hatt bort, så det jobber vi med her. I tillegg så glemmer hun nå og da at hun IKKE skal snu seg etter meg, så akkurat på denne øvelsen så veit vi tydeligvis ikke helt at STÅ betyr at alle fire beina skal være i bakken helt til hun får en annen beskjed.. Får vel gå litt tilbake i treninga her og prøve å fikse på vranglæra 😉

Fremadsending med stå, der veit vi vel heller ikke helt hva STÅ betyr, men det er ikke først og fremst det vi har jobbet med i det siste heller. Der veit jeg jo at jeg har vært jævlig kjapp med å belønne etter at jeg har gitt henne kommandoen, så der er forventningene høye der og. Det vi har jobbet med, er å få henne lenger inn i ruta, og at ikke fravær av belønning/kommando betyr at hun skal spurte tilbake til meg – at hun kan dirigeres, rett og slett. Jeg tror vi begynner å bli ganske flinke der og nå, på dirigeringa altså, så nå har vi «bare» igjen å trene på at hun skal bli stående DER til jeg har hentet henne. Går sikkert lett som en plett det! *flir*

Apportering er også en øvelse som er litt i overkant morsom for lille Norrisen, så der hender det det koker litt. Farta ut er høy, det hender en gang i blant at man må drepe apportbukken litt ved at man må hoppe på den, og innimellom så gjør hun teite ting som å slippe apportbukken når hun kommer inn på plass, eller reise seg når jeg sier takk. Nå tviler jeg på at jeg kan (eller vil, stryk det som ikke passer) gjøre apportering til en kjedelig øvelse for Nora, så vi får heller jobbe litt med å utføre den riktig.

Ja, jeg må jo bare fortelle at vi var skikkelig slemme med henne her om dagen da! Det lå en ball ikke så altfor langt unna der jeg kasta apportbukken (det var i første omgang ikke med overlegg fra min side 😛 ), og da sleit hun litt – hun løp mer enn gjerne ut og plukket opp apportbukken, men så hadde hun sååå lyst på ballen istedet, så da byttet hun, hun. Det ække lov å bytte, og apport er ikke å hente ball, så da måtte man jo gi en ørliten beskjed om at det ikke er lov det der! Nytt forsøk, fortsatt like vanskelig, og da blir det et tredje forsøk da – man skal ikke bytte apportbukk mot ball annet enn hos meg, faktisk 😛 På tredje forsøket var hun på vei til å bytte apporten med ball igjen, men så tror jeg at polletten ramla ned, for etter et par meter så snudde hun og kom inn med apportbukken! DA fikk hun ball (av meg 😛 ) og jubel og applaus og hele pakka, flinke jenta! Det er slitsomt å tenke så mye, syns Norrisen, jeg tror hun sov resten av den dagen jeg.. *ler*

Fritt hopp over hinder med sitt trener vi altfor sjeldent på, og det er teit, for hun har det med å sette seg skeivt, og da hender det at det ikke går an å hoppe tilbake igjen *himle* Det lille vi har trent på det, har derfor vært at «hopp» faktisk betyr at man skal hoppe, selv om man ikke er rett ovenfor hinderet. Det er også vanskelig syns Nora, hun får litt hodepine av å måtte tenke så masse hun 😉

Kontroll over hund på avstand har jeg en tendens til å glemme. Vi har jo slitt litt med å huske hva de forskjellige kommandoene betyr første gangen jeg sier de, først så var det vanskelig å sitte opp på første «sitt», og når det ordna seg, ble det vanskelig å legge seg på første «dekk», så akkurat nå er jeg litt usikker på hvordan den øvelsen ser ut – har jeg flaks, så husker hun både sitt og dekk, har jeg uflaks så trenger hun to beskjeder på begge momentene 😛

Helhet trener vi ikke på, vi er bare så bedårende og sjarmerende som bare vi kan *ler*

I helgen som var var forøvrig Carina og jeg og kikket på valpene hos Anne Grethe 😀 En av de er jo lille Nea, som fortsatt skal ut til forvert 😛 Nå (eller da, heter det kanskje) er/var de 3 uker gamle, og begynner å bli ordentlig valper og ikke bare rotter! Carina hadde med kamera, så vi hadde en ørliten fotoshoot:

De tre tispene

De tre hannene

Skjønne små trollene ❤

Må kline litt også! ❤

En av tispene 🙂

Og jeg er dypt uenig i at terv-valper er penere enn sorte valper, for det er de ikke! Og det er fullt mulig å se forskjell på dem 😛

Men, vi leiter fortsatt etter en forvert til frøkna, så om du har lyst på en liten sort frøken er det bare å ta kontakt! Selv om vi blir veldig glade om noen har lyst til å jobbe med lille Nea, så er det ikke et krav. Hva vi ønsker av deg som forvert kan man finne på Carinas side om forvert (link) 🙂

Sånn bortsett fra det, så har jeg vært hos lege igjen denne uka, fastlege denne gangen. Arbeidsavklaringspengene jeg får går jo ut i juni, så da må vi finne ut hva neste skritt blir. Jeg har bedt om å få prøve å jobbe igjen, så blir det litt opp til NAV og fastlege hvordan det skal foregå. Formen har jo vært bra i vinter til tross for kulde og mye snø, så da kan vi jo håpe og anta at vidunderkur nr 3 faktisk er en vidunderkur! Skal vel inn på Riksen for en vurdering av de også snart, men jeg antar at de er enige med oss (fastlegen og meg), så sommeren kommer til å bli spennende, om ikke noe annet (og da kom jeg på at jeg kanskje ikke bør legge altfor mange planer om hva jeg skal gjøre i sommer, sånn i tilfelle rottefelle *flir*) 😉

Dinamor må jeg jo også si litt om. Hun har jo vært hormonell eller noe i 4 uker nå, hvilket er uvanlig til henne å være, ihvertfall å være hormonell (eller noe!) på denne måten. Hun hadde for det første denne «valpen» sin lenger enn hun pleier:

Dina og "valpen" - som seg hør og bør har store ører 😛

Vanligvis så har hun «valp» i 2-3 dager, så er hun ferdig med den, men denne gangen hadde hun «valp» i en uke. I tillegg så er hun jo tydeligvis hormonell (eller noe), hun er veldig av alt om dagen, og til Dina å være, så er det svært uvanlig. Hun er veldig glad når hun er glad (og det er selvsagt bra!), men hun er også tilsvarende veldig vaktsom, veldig redd og i det hele tatt veldig skrullete.

Nå høres det sikkert verre ut enn det er, hun går ikke rundt og er redd alt, altså! Men det har vært et par episoder som gjør meg (som vanlig) bekymret, begge episodene har vært på Trandum, hvor hun først har vært VELDIG glad for at vi er der (det er vanlig, Trandum er et artig sted), men hvor hun senere på kvelden har vært engstelig når jeg har tatt henne ut av bilen. Første gangen var hun redd Siri, og Siri har vi jo bare kjent i 5 år nå, så det er jo logisk. Andre gangen var hun redd både Siri og Jeanette (som vi også kjenner ganske godt), samt alle de andre som var på trening – de var noe av det skumleste vi har møtt på jævlig lang tid, tydeligvis. Nå er hun rett nok ikke den mest sosiale hunden jeg veit om, men hun KJENNER Siri og Jeanette, vi har kjent de i flere år nå, de pleier å være kjempekule tantene (de var og det tidligere på kvelden, begge to), så hvorfor hun oppfører seg som om de er selvmordsbombere med hånda på detoneringsknappen er totalt uforståelig for meg.

Nå er jeg helt sikker på at det ikke har noe med stedet å gjøre, for som sagt – Trandum var et artig sted når vi kom, som vanlig. Det kan selvsagt være at hun begynner å se dårlig i halvmørket/mørket, hun har katarakt, så det kan være en forklaring, men da burde hun ha slappet av når hun oppdaget at det er folk hun kjenner, hun har vanligvis god avreagering. Så jeg bekymrer meg igjen, og har vurdert alt fra at katarakten har utvikla seg (hun er jo diagnostisert med mild bakre polkatarakt for under et år siden), til hjernesvultst og det som verre er.

Ja, for å ta litt om det og! Det var jo et menneske på treninga som ikke kjenner oss (eller vi henne), som kommenterte at de belgerene hun hadde sett, stort sett oppførte seg sånn som Dina gjorde den kvelden. Jeg veit ikke hva slags belgere hun har sett, så det veit jeg fint lite om, men jeg VEIT at det ikke er normalt for Dina. Selv om hun ikke er overbegeistret for folk (selv om hun er veldig begeistret for kos og godbiter de kan gi henne), så pleier hun å være veldig glad i de vi kjenner, og jeg tør påstå at vi kjenner Siri og Jeanette godt. Så jeg blir sur av sånne kommentarer, kjenner jeg.. Ikke kødd med Dinamor, liksom.. Det får jaggu holde med at hun er belgerlight med sin manglende drifter, men hun har aldri hatt problemer med miljø!

Nå er – for jeg må vel presisere det – hun ikke sånn hele tiden, men akkurat de to episodene der bekymrer meg. Vi har en avtale om at hun skal bli 30 år vi, da kan hun ikke være sånn 😦