Helsemessige utfordringer

Jeg har vært veldig usikker på om jeg skal blogge om dette, både fordi at det er en vanskelig ting å være offentlig om, og fordi at jeg er litt sånn «hva skal man si, egentlig?». Hvilket er en variant av reaksjonene jeg får når jeg forteller, for det er ikke så lett å vite hva man skal si når noen gir deg dårlige nyheter, ikke engang når de er om dem selv. Dessuten er problemet en anelse intimt, og selv om jeg strengt tatt ikke har noen problemer med å være åpen om sånt, så hender det jo at folk har litt problemer med åpenhet om sånt 😛 Men i hvert fall, min siste helsemessige utfordring er at vi (dvs legene) har oppdaget at jeg har en svulst i endetarmen. Sånn, der har jeg sagt det. Så kan vi ta runden med «nei, så kjipt» og «det kommer til å gå bra» 😉

For å ta litt historikk da, så startet det i mars med en infeksjon i skjeden, som til tross for 3 antibiotikakurer fortsatte å være infisert. Så fikk jeg en hemoroide.. Jeg veit hva dere tenker nå.. Oh, så sexy! Men det blir verre 😛 I mai ble infeksjonen en fistel (dvs en åpning der det ikke skal være en åpning) der man aller helst ikke vil ha den (i den grad man vil ha fistel, liksom), mellom endetarm og skjeden. Og ja, det er akkurat så ekkelt som det høres ut som. Verre faktisk. Jeg har lært mye om meg selv og hvor kresen og fintfølende jeg er, for å si det sånn *flir* Gynokolog i mai fant ingen fistel, så fastlege henviste meg til AHus, og jeg fikk brev av AHus i slutten av juni om denne 3mnd garantien deres. Jeg er jo positiv av natur (hehe), så jeg ringte AHus og fortalte at jeg kan komme på veldig kort varsel, uten at det imponerte dama i skranken noe større, jeg måtte nok vente til slutten av september allikevel, det var lite sannsynlig at de kunne ta meg inn før. Ja ja, jeg er jo en tålmodig sjel jeg, og venter på min tur uten å stresse noe større 😉

Den 28 juli ringte jeg igjen, ikke for å mase, men for å få noen tips om hvordan man steller elendigheten, for jeg ble jo lekk (jepp, dere får vite mer enn dere trenger), og med lekkasje følger sårhet. Da ble jeg satt over fra en avdeling til en annen (og ventet tålmodig i 10 minutter på at en tredje skulle ta telefonen, før den tredje kunne opplyse meg om at jeg hadde brukt hele min tilmålte tid på telefonsvareren *kremt* Sikkert en interessant beskjed å høre på.. hehe), før jeg endelig fikk tak i noen som kunne svare. Vedkommende der syns ikke jeg skulle ha så store plager (hvilket jeg er 100 % enig i!), så jeg fikk en øyeblikkelig hjelp-time på gastropoliklinisk avdeling tirsdag den 29 juli.

Jeg skal ikke gå inn på noen detaljer om hvordan den undersøkelsen var, utover at det var svært ubehagelig (igjen, svært sårt og ømt down there). Legen på gastro sendte meg rett til gynokologisk poliklinikk, så vi fikk sjekket ut den siden av problemet samme dag, og jeg fikk kjøre hjem igjen med en litt anstrengt måte å sitte på 😛

På fredag 1 august ringer legen fra gastro-pol meg og spør om jeg kan komme inn 2 timer senere. Han ville ikke fortelle meg hvorfor jeg måtte komme inn, men vi måtte ha en prat. Hvilket er en ganske grei indikasjon på at de har funnet noe de ikke liker på prøvene dine.. Dette ble illustrert til fulle da jeg var på vei inn til AHus, for da ringte gynekologen for å fortelle meg at prøvene så fine ut. Gode nyheter får du over telefon, dårlige nyheter må du møte til time for å få 🙂

Samtalen gikk greit. Jeg veit at folk jeg har snakket med lurer på om jeg virkelig syns det er greit, men jeg har vært plaget der nede i en stund nå, jeg har googlet (de anbefaler forøvrig å la det være 😛 ), jeg har hatt celleforandringer i livmoren et par ganger, jeg veit at du får time for å få dårlige nyheter, jeg kom ikke totalt uforberedt. Seriøst. Det var greit.
– Jeg tror dog at lege og sykepleier syns jeg var snål, de var veldig medfølende og forståelsesfulle og lurte på hva jeg tenkte på, og jeg svarte «Jeg har ei drektig tispe hjemme, jeg vil være der når hun skal føde».

Vi veit ikke hvor mye behandling jeg kommer til å trenge. Er det bare denne svulsten i endetarmen, så blir den en operasjon, der de også reparerer hullet mellom endetarm og skjede. Jeg vil komme til å få stomi fordi svulsten sitter så langt nede som den gjør. Om jeg må ha cellegift og/eller strålebehandling kommer an på hva de fant på MR og CT (som jeg var på den 5 august). Jeg kommer til å bli operert på Radiumhospitalet og ha de første kontrollene der, før jeg overskrives til AHus igjen. Og jeg har ingen peiling i det hele tatt på hvordan dette kommer til å påvirke revmatisk artritt og MCTD. Og akkurat nå venter jeg på at Radiumhospitalet skal ta kontakt for time eller videre undersøkelser.

Og da kommer vi til den delen der jeg forteller dere hva jeg tenker og føler, ikke sant? Og det er fortsatt greit. Ikke misforstå, jeg skulle helst ha sluppet dette, men det gjorde jeg ikke, og nå får jeg bare takle det som det kommer. Jeg er ikke redd, jeg er ikke deprimert, jeg er ikke lei meg. Jeg tror ikke jeg slipper unna dette uten å være redd, deprimert og/eller lei meg, men akkurat nå så er det greit. Jeg planlegger fortsatt fremover i tid. Jeg veit ikke hvor alvorlig dette er enda, så enn så lenge så venter jeg og ser, og jeg satser på at det går bra.

Det jeg tenker er at dette kom på et skikkelig upassende tidspunkt. Ikke det at det noen gang er passende å få kreft, men seriøst. Jeg har ei tispe som skal føde om 2 uker. Et kull som har vært planlagt i mer eller mindre 8 år, på 5 forskjellige tisper. Jeg skal få oppfylt min 15 år lange drøm om puddel. Det har jeg tenkt på, hvorfor oppdaget vi ikke dette før paring i juni? Da kunne jeg utsatt dette kullet. Hvorfor kom ikke dette til neste år, da jeg var ferdig med kull. Å opplyse og håndtere dette med familie og venner gjør at jeg ikke er super-oppmerksom på kommende valpekjøpere, og det fortjener de jo, men inntil valpene kommer, så føles dette viktigere, mer nødvendig.

Jeg har dårlig samvittighet ovenfor hundene. Det har blitt lite mosjon på de, for dette har vært både vondt og sårt. Nora har blitt tjukk, Leah burde være i form til fødsel og valpekull, og jeg burde ikke ligge i senga mi store deler av dagen og synes synd på meg selv. Jeg veit det er irrasjonelt, jeg veit at jeg ikke får gjort så mye annet akkurat nå, og jeg veit at det antageligvis går bra, både med Nora og Leah, men allikevel.. Det er kjipt at det er sånn nå, mest fordi jeg vil gi Leah de beste forutsetninger for en enkel og fin fødsel.

Jeg tenker også at folk må seriøst slutte å si at jeg ikke må bli tynnere. Ja, jeg veit, jeg har gått ned 10 kg siden mars, men det er ikke akkurat sånn at jeg gjør det med vilje. Nei, jeg kommer ikke til å forsvinne, det er minst 10 kg igjen til jeg kan kalles undervektig, så jeg er ikke i nærheten av å bli borte, og fortsatt, det er ikke sånn at jeg gjør det med vilje. Det er et symptom på denne svulsten at jeg går ned i vekt, jeg er ganske sikker på at så fort den er borte og jeg er erklært «frisk», så kommer de kiloene jeg har mista tilbake igjen.. Antageligvis med forsterkninger 😛

Jeg syns det er leit at de rundt meg er bekymret for meg og hvordan dette skal gå. De er vel strengt tatt mer bekymra på mine vegne enn hva jeg er sjøl. Jeg er som sagt positiv. Jeg syns det er vanskelig at folk syns synd på meg, og jeg veit ikke hvordan jeg skal takle det når folk sier at de syns jeg har fått nok nå – jeg er ikke uenig i det, jeg syns og jeg har fått nok nå, men hva vi syns er åpenbart irrelevant 😛

Det jeg tenker om stomi, er at det er kjipt å ha bikkje som støter med to stive forbein i det området når du har pose på magen *ler* Men så tenker jeg at nå har det vært så mye sårt og ømt i det området at det er greit å stenge butikken, liksom 😛 Det finnes verre ting å leve med enn en pose på magen 🙂

Og jeg tenker at det kommer til å gå bra. Det er strengt tatt ikke et tema at det ikke skal gå bra. Det kan hende det tar lenger tid før det blir bra, det kan hende det er mer komplisert enn det ser ut pr i dag, men sluttmålet er at det går bra – og jeg har lært at det er viktig å ha et sluttmål 😉

Wazzup?

Ja, nei.. Intensjonen om å blogge minst en gang i måneden, kanskje til og med oftere, var god.. Gjennomføringa derimot, var det verre med *ler* Men herremin, det har bare gått nesten tre måneder da, det er jo ikke sååå mye?

Så, hva har skjedd siden sist? Med tanke på overskriften på forrige blogg, så kan vi jo nevne at Leah har rukket å bli 8 mnd gammel, det er faktisk bare 12 dager til hun blir 9 mnd, til og med.. hehe 😉 Vi har dog ikke rukket å bade noe mer, og med tanke på temperaturen ute akkurat nå – sju minusgrader – så blir det vel neppe mer bading i år. Ikke utendørs ihvertfall 😉

Siden vi allikevel er inne på lille krøllebølle, så er jeg fortsatt kvalmende forelsket i henne. Hun vokser opp til å bli ei artig lita frøken, og per i dag så er min eneste bekymring at jeg egentlig ikke har noe å bekymre meg for *ler* Vi var en snartur i Letohallen i helgen for å kikke, og i stedet for å finne opp kruttet på nytt, så siterer jeg hva jeg skreiv på et hundeforum når vi kom hjem derfra:

.. Er vi hjemme fra en snartur i Letohallen, planen var delvis å slite ut krøllebølla, og delvis fordi jeg er nysgjerrig på hvordan hun er i sånt miljø. Jeg er jo litt belger, jeg liker å overanalysere ting, og selv om hun stort sett ikke har så mange problemer i hverdagen, så kan trykket i en sånn hall bli litt stort, og det ville jeg ikke at skulle komme overraskende på oss når vi skal til Lillestrøm om noen uker. Jeg kunne spart meg for overanalysen, for det eneste problemet krøllebølla hadde i Letohallen i dag, var at det var så mange hun burde hilst på, og så liten tid å gjøre det på. Ja, og at hun ikke kan gå i bånd da.. Men så er ikke det et så stort problem heller, hun veier jo bare 8-9 kg, liksom  

Fy søren for en fin liten krøllebølle vi har i hus  Jeg er nesten overrasket selv over hvor innmari blind jeg er for hennes negative sider, for hun er bare skjønn, selv når hun ikke er det. Jeg føler at jeg må ha gått glipp av en eller annen vesentlig brist hos henne (igjen – overanalysering), for jeg pleier å være nesten urimelig kritisk til egne hunder, men med henne så er alt bare bra. Selv ting jeg egentlig ikke syns jeg trenger i en hund (selvstendighet og stahet  ) er bare søtt og morsomt med henne. En eller annen gang må vel den kvalmende forelskelsen gå over? Hun kan da umulig være så bra som jeg syns hun er? *ler*

Og det er ganske greit oppsummert hva for slags inntrykk jeg har av henne – hun er ei frøken som ikke har store problemer i verden, rett og slett 🙂 Vi har meldt på frøkna til Dogs4All nå i november, da debuterer hun i de voksnes rekker, og vi gleder oss til å vise henne frem 😀

Vi har selvsagt litt å si om Norris også. For å ta det negative først, så klør hun fortsatt. Hun klør mindre i kortere perioder, men det er aldri så langt opphold at hun rekker å bli kvitt soppen ordentlig før det er i gang igjen. Men vi har kuttet ut kortisonen, den gjorde ikke noen forskjell fra eller til, og da ser jeg ikke noe poeng i å fortsette å la henne stå på det. Hun fores kun på Vom&Hundemat med kylling nå, det ser ut som at det er det som funker best for henne, og siden hun klør mindre i perioder med litt aktivitet, så antar jeg at hun har en form for matsensitivitet (hun er jo ikke testet for allergi), iblandet litt kløe som en overslagshandling. Hun trenger nok litt mer å bruke hode og kropp på enn hun har fått dette året.

Så, sånn apropos dette med å bruke hode, og for å ta det positive, så har vi vært og trent – og siden det skjer så sjeldent nå for tiden, så passet vi på å dokumentere det 😛 Videoen først:

Norris ❤ Jeg må smile når jeg ser videoen av henne, for hun er jo bare søt. Vi har så å si ikke trent på 8 mnd før denne videoen, og det er bittersøtt å se hvor glad hun blir over at vi endelig trener igjen – halen går så å si hele tiden. Det er nesten slemt at vi ikke trener mer.. Så det har vi tenkt å gjøre noe med. Planen var egentlig å starte nå i november, men siden vi ikke har trent siden 5 oktober og hukommelse er en fin bil som dessverre er satt på verksted for øyeblikket, så har vi ikke husket å melde på (unnskyld, Ann-Merethe! Vi blir selvsagt med og heier selv om vi ikke starter!). Jeg har dog tenkt å gjøre noe med det fremover, vi skal begynne å trene mer regelmessig (det bør jo ikke bli så altfor vanskelig, selv 1 trening i måneden er mer regelmessig enn hva vi har gjort i år *kremt*) og faktisk starte til neste år. Jeg lover! Dere kan få lov til å kjefte på meg hvis jeg ikke gjennomfører om et års tid!

– Skal jeg være skikkelig gæern, så kan jeg til og med prøve å huske å melde henne på utstillinger i håp om å ta det siste certet. Når hun ikke har en diger hårløs ring rundt ene øyet, så er hun jo blitt brukbart pen, syns jeg. Hun har virkelig kledd å bli voksen 😀

For hun er jo bare morsom å trene med, ihvertfall nå som vi begynner å få litt kontroll på ting – det syns kanskje på det noe selvgode gliset jeg har med ujevne mellomrom på videoen *ler* Vi er som dere kan se i videoen ganske rustne, med litt sperring på fvf, samt litt tripping og skeive innsitter i holdtene, men med tanke på hvordan hun er (med stress og arbeidslyst) og hvor lite vi har trent, så tenker jeg at det er ganske bra, tross alt. De tingene vi har slitt med, er jo dette med albuer i bakken, og selv om hun blir litt «lett» når jeg går inntil igjen, så er nå i det minste albuene i bakken før det. Ruta er ikke så gal som den har vært heller, hun kan jo dirigeres nå, det har vært veldig vanskelig før (hun mener jo at alle kommandoer hun ikke skjønner, egentlig betyr at hun skal komme inn til meg igjen.. hehe), og avstandskommandoene, der må jeg gjøre noe med fremdriften (det syns ikke så godt på videoen, men den er et problem) og ønsket om å stå, men jeg tipper at det også kan bli bra med litt mer jevnlig og målrettet trening.

Sånn utenom det, så har Merete og jeg vært på en liten «turne» 😉 Vi var først og kikket på en av Noah-sønnene, før vi dro for å kikke på Dina-sønnen Tjukken. Det er godvondt å hilse på Tjukken, han er så lik mammaen sin at det er litt sårt. At han er en morsom liten godgutt, gjør det egentlig ikke noe bedre.
Tjukken fikk leke med Nora og «lillegutt» Jäger, og det har Merete fanget opp med kamera sitt:

Nora, Tjukken og Jäger

hehe.. Norris er ikke så imponert over at Tjukken fikk tak i ballen 😛

Nora i front, Jäger bak 🙂

 

Norris syns brått at Jäger var for nære *ler*

Norris må være veskehund, selv om jeg ikke har veske ❤

Grunnen til at Norris ikke er meldt på noen utstillinger – den ringen rundt øyet er ganske skjemmende.. Hun har begynt å få igjen pelsen nå da! 😀

Nora og Noah, to fine tervetotter ❤

Og fine tervetotter og gode fotografer gir sånne bilder ❤

Og siden vi førstes er inne i en bildesteam, så tåler dere noen jeg har tatt også 😉

Leah er hellig overbevist om at størrelse ikke er noen hindring 😉

Sprett-puddel 😉

 

Det er tydeligvis ikke alltid krøllebøller kan se så lure ut heller 😉

Krøllebølla liker fotball, hun. Liten hund, store baller, bokstavelig talt 😉

 

Som nevnt.. Størrelse ingen hindring, liten hund, stor ball osv 😉

Liten hund, stor pels.. 😛

Dette bildet ble tatt bare for å vise hvor mye pels den der krøllebølla har, for jeg kunne godt tenkt meg å klippe henne litt, så jeg måtte spørre Malin om hvor god ide hun syns det var. Malin syns det var en god ide hun, men det syns ikke eieren til krøllebølla, så hun er fortsatt ganske hårete.. Krøllebølla altså, ikke eieren 😛

Bare fordi de er søte 😀

Sånn utenom det, så er jeg i praksis igjen, denne gangen som assistent i en 2.klasse på barneskole. Ja, jeg veit, det kom overraskende på meg og *ler* Vi er bare på 3.dje uka nå, så jeg veit ikke helt hva jeg skal si, annet enn at det er mer interessant enn jeg hadde sett for meg 🙂

I dag (eller, strengt tatt i går) så har jeg vært på kontroll igjen, bare for å gå rett fra praksis til form – det henger jo litt sammen, liksom 😛 Denne gangen på Rikshospitalet. Det er jo tross alt en hel halvannen måned siden jeg var på Martina Hansens Hospital på kontroll, så da var det nok på tide med en ny en *ler* Legg til at jeg har vært på kontroll hos fastlegen også mellom MHH og riksen, så skjønner vi at jeg er ganske så kontrollert, sant 😛

Bare for at det skal bli forståelig, så må jeg vel gjenta litt om formen min de siste årene. Jeg fikk Mabthera-behandling i august 2010, og den fungerte umiddelbart og utrolig godt. For første gang på mange år (sånn ca 10, om man skal pirke) så var jeg smerte- og symptomfri, and all was well 😉 Så begynte jeg på arbeidsavklaring, og formen ble gradvis dårligere. Ikke så dårlig som jeg har vært, for strengt tatt så har hverken MCTD’en eller RA’en vært hovedproblemet nå, problemet har vært utmattelse og kranglete mage. Mage-problemet har vi konkludert med at er pga Irritert mage/tarm-syndrom, dvs at ved stress, enten det er fysisk eller psykisk, så reagerer magen med å være kranglete. Stort sett om nettene, selvsagt, for søvn er oppskrytte greier. Søvn, eller mangel på sådan har vært et annet problem, for jeg sover rett og slett ikke nok, hvilket går bra når man er frisk eller ikke i aktivitet, men nå er jeg jo ikke helt frisk, og jeg er i aktivitet, så resultatet er at jeg har vært dritsliten i hele år, hvilket gjør at magen krangler mer, revmatismen krangler mer, og jeg blir mer sliten. Fine, lille sirkelen 😉

Formen er jo en av grunnene til at Nora ikke trenes mer, det var egentlig det som var poenget med å skrive så mye om den nå. Men, etter kontrollen i dag, så våger jeg å være litt optimistisk, for selv om jeg har hatt disse symptomene en stund nå (i hele år), selv om jeg har nevnt det for fastlege og revmatolog på MHH, så var det ikke før i dag at jeg fikk en respons utover litt nikking og litt «mmm»-ing. Revmatologen på Rikshospitalet er tydeligvis en driftig mann, for han har henvist meg til MR (pga bekkenet, det er visst ikke vanlig å ha bekkenløsning 15 år etter at man fødte sitt yngste barn), røntgen av hender og skulder (jaaa, for jeg har visst forandringer i hendene og forkalkning i skulderen – utrolig hva man lærer etter 8-9 år med en sykdom altså!), fysioterapi (for jeg trenger visst å komme i bedre form *kremt*), samt en ny medisin som skal gjøre søvnen min dypere, sånn at jeg forhåpentligvis både sover mer og sammenhengende, og derfor blir mindre sliten og mindre utsatt for betennelser. Han rekvirerte også ikke mindre enn 4 sider med blodprøver han ville ha av meg, sånt får jo jeg nesten litt noia av, jeg liker fortsatt ikke nåler jeg *ler* Men det var heldigvis bare 8 glass, ikke 19, som jeg så for meg.. Og bare ett stikk 😉 Så som nevnt, jeg våger å være litt optimistisk nå.. Håpet kan jo ingen ta i fra meg, jeg håper jo at jeg får litt overskudd etterhvert 😀

Sånn utenom det, så har jeg begynt å strikke, i den grad man kan si at man har begynt med noe når man ikke har fullført noe prosjekt enda *ler* Prosjektet er veldig simpelt, jeg strikker skjerf, mest for å komme i gang. Det er sånn ca 65 cm langt pr i dag, og bør bli nesten tre ganger så langt før jeg sier meg fornøyd.
Nå har jo strikking (og hekling, som jeg tenkte jeg skulle prøve meg på senere.. hehe) blitt en motegreie, det er kult å strikke, så selvsagt hang jeg meg på det – jeg er jo litt sånn, mainstream og sånt *ler* Neida, jeg er jo glad i strikkajakker og ullsokker, og jeg er frossen av meg, så da tenkte jeg at det var lurt å lære seg å lage sånt sjøl, det er jo så mye kult man kan lage 🙂 Men først så må jeg bli ferdig med skjerfet mitt 😉

Bare for å ha gjort det en gang i mai

Ja, det er en sånn «jeg har egentlig ikke lyst til å blogge»-blogg igjen, så da kan dere vel egentlig forvente en lang blogg 😛 Og siden jeg ikke husker helt hva jeg skreiv om sist, så gjør sikkert ikke dere det heller, så da tåler vi eventuelle gjentagelser 😉

Bare for å ta det kjedelige først, så er formen fortsatt litt «så der». Jeg er litt usikker på hvorfor det tar så lang tid å ta seg opp igjen, men det gjør det tydeligvis, så da får jeg vel bare være tålmodig. Jeg er ikke så god på det 😛 Magen har jo som før nevnt vært veldig kranglete i vinter, og det har den fortsatt med denne våren, så nå er jeg under utredning for cøliaki eller irritert mage/tarm-syndrom. Jeg er forholdsvis sikker på at det ikke er noe sånt da, det er begrensa hvor mye kroniske sykdommer et menneske kan ha, så jeg tipper at det er mange års bruk av smertestillende som er problemet. Det er jo kjempelett å fikse, det er jo bare å ikke ta smertestillende, så bør jo det reparere seg selv? *kremt*

Så over til det morsomme – hund og sånt 😉 Det har jo vært litt aktivitet i hundelivet, selv om ikke alt nødvendigvis har vært med egen hund. I slutten av april arrangerte lokalavdelingen i belgerklubben MH igjen, og som vanlig var det et vel gjennomført arrangement. Jeg har også vært testleder for Eurasierklubben en dag, og det var morsomt. Det er jo litt miljøforskjeller, eller hva man skal kalle det, de vil ikke ha helt det samme i eurasieren som vi vil ha i belgeren 😉 Men det er veldig lærerikt å se andre raser enn hva man har selv, syns jeg, så jeg har sagt ja til å være testleder på et par MH’er for rottweiler-klubben i løpet av sommeren, samt figurant på en FA.

Lokalavdelingen i belgerklubben har også arrangert et lydighetsstevne, og der var jeg jo der og *ler* Nok et vel gjennomført stevne, vi er ganske gode på sånt, om jeg får si det selv 😀 Jeg var skriver i klasse 1-ringen, hvor det var påmeldt alt fra kanindachs og beagle til border collie, og det er også interessant (du veit du er hundenerd når, liksom 😉 ).

Det har skjedd litt som ikke er direkte hunderelatert også 😛 Camilla har jo konfirmert seg, bl.a, hvilket har vært litt stress, for frøkna har hatt veldig klare meninger om hvordan ting skal være *ler* Jeg lovet henne og meg selv dyrt og hellig at den dagen hun planlegger bryllup skal jeg holde meg langt unna, for jeg har en mistanke om at hun kan bli en skikkelig Bridezilla – så da håper jeg at jeg husker det når den dagen kommer. Det er forhåpentligvis en stund til, så jeg ser ikke bort fra at jeg glemmer det da 😛

Merete var jo her og tok et par minnekort med bilder i forbindelse med konfirmasjonen, og jeg må bare si det her også – tusen tak for all hjelp, Merete, og tusen takk for de fine bildene! Du stiller alltid opp og hjelper til, og det setter jeg umåtelig stor pris på, selv om jeg kanskje ikke er så flink til å si det når vi står midt oppe i det ❤

Bildene har selvsagt blitt publisert på facebook, men noen av de må jo i bloggen for det. Først litt fra selve konfirmasjonen:

Ved kirkeruinene i Nes.

Jeg har en pen datter, syns jeg ❤

Måtte jo ha bilde av konfirmanten og krøllebølla også 😉

Bordet er ferdig pyntet 🙂

Maten 🙂 Vi hadde koldtbord, mye deilig mat 😀

Vi gjorde et tappert forsøk på å ta et familiebilde av oss i penklær – det skjer ikke så ofte at vi er pynta alle tre, nemlig 😉

Fredrik er ikke så verst å se på han heller, syns en helt objektiv mamma, selvsagt 😉

Vi var ute en liten tur på lørdagen også og tok noen bilder, sånn i tilfelle det ikke var fotovær på søndag (mai har jo vært litt ustabil i årstidene sine i år 😛 ), og her er et par av de fineste fra den fotoshooten:

To pene jenter ❤

Camilla liker ikke å vise tenner, men det trenger ikke jeg å bry meg noe om. Du har et fint smil, Camilla ❤

Jeg liker dette bildet, for Camilla ser så tankefull ut, og Leah ser så våken ut.. hehe

Sermonien på Nes Kulturhus var veldig fin, og Camilla hadde en liten opptreden der sammen med pappaen sin og onkler. De spilte Zombie med The Cranberries, og det var så vakkert at Merete og jeg sippa som to gamle tanter (det er kanskje det vi er? Næææh). Litt dårlige lysforhold inne i salen, men det ble et bilde allikevel:

Camilla og pappa Jan. Det er fra han de har arvet disse musikalske genene sine 😉

Camilla syns forøvrig det var litt flaut at mamma sippa og grein *ler*

Vi gjorde ikke bare konfirmasjons-ting den helgen, hunder må ha litt stell og oppmerksomhet selv om det planlegges festligheter, så Merete og jeg tok oss en tur rundt Nordbytjernet på lørdag mens Camilla var og øvde på sangnummeret sitt. Kamera var selvsagt med, og Merete er veldig for kontraster eller noe, så det ble mye bilder av Leah og Hermine *ler*

«Vi er to små fiiiine damer, hatt og veske har vi jo
Ingen andre fiiiine damer har papir i sine sko» *flir*

Leah syns at Hermine var kjempekul 😀

Jeg er ikke så sikker på om Leah er spesielt interessert i pinnen sånn egentlig, men hun er spesielt interessert i ting som beveger seg 😉

Den ser ikke helt tam ut bestandig, den der krøllebølla 😉

Norris måtte være pen jente, henne.. ❤

Noah og Nora, to fine tervetroll ❤

Trekløveret til Merete og meg ❤

Leah måtte også være litt pen, og ikke bare krøllebølle 😉

Og jeg syns jo at hun er ganske pen, når det passer henne sånn 😉

Det er forøvrig sånn vi lærer hundene våre «stå og se pen ut» – Merete med et kamera i trynet, og jeg med en haug med godbiter i hånda 😉

Sånn, da er vi ferdige med å være pen 😛

Fine blikk på disse to, syns jeg, Hermine ser mer vill enn tam ut, og Leah er veldig i jaktmodus *ler*

Må ta med dette bildet også, bare fordi at Merete har blitt så liten det siste året 😉

Bare for å ha skrevet litt mer, så er jeg fortsatt håpløst forelsket i puddelen. Det er virkelig en skjønn valp som takler det aller meste på strak arm. Hun er selvstendig og egenrådig og vil aller helst bestemme ting selv, så vi diskuterer litt hvorvidt det er nødvendig med pelsstell eller ikke, men heldigvis så lar hun seg stort sett overtale til at det er nødvendig *ler* Hun er flink med andre hunder, hvilket jeg var litt spent på, for hun er slem med Nora når hun er i det humøret, men hun er språksikker og smart, så hun har klart seg veldig bra med alle vi har utsatt henne for. Eller, alle som har vært utsatt for henne, alt ettersom hvordan man ser det *ler*

Neste helg skal Camilla og Leah på valpekurs, det tror jeg Camilla gleder seg til. Leah også, vil jeg tro, hun jobber gjerne for mat og lek hun 😉 Hun har forøvrig en fin lek, syns jeg, til nå så har hun lekt med hva som helst og med hvem som helst. Her er hun sammen med mallen Vixen, og hun syns helt klart ikke at standardiserte MH-filler er for stort:

Vixen og Leah ❤

Veit ikke om dere får sett videoen Heidi la ut av Leah og Camilla jeg, men dere får link til den allikevel 😛 Heidi og jeg er skjønt enige om at den videoen skal vi vise til alle som påstår at hundene deres ikke leker på MH fordi at filla er for stor *flir*

Norris er bare familiehund om dagen, vi har gjort noen halvhjerta forsøk på å trene, men motivasjonen mangler, så vi har stort sett holdt oss til fri ved fot-trening. Den er ikke så verst da, om jeg får si det selv, og konsentrasjonen er ikke så ille den heller, til tross for lang treningstørke. På sist fellestrening med NOHK, så var Jeanette og jeg slemme med Talli og Nora, og gikk fvf rundt hverandre, og Nora var overraskende konsentrert og på. Og hver gang tenker jeg at jeg burde jo trene mer med den stakkars bikkja, men så var det dette med laber form og manglende motivasjon da 😛 Til helga, kanskje? *flir*

En uke med krøllebølle, og litt til..

Det tar ikke lang tid før dyrene her i huset får nye navn, så Leah går herved under navnet krøllebølle. Ikke nødvendigvis fordi hun er så bøllete, men hun er så frempå og selvstendig at det skjer fort at hun gjør ting hun ikke får lov til. Som f.eks å gå i trappa..

Og jo, det er litt hysterisk av meg, men hun er så bitteliten at jeg syns hun bør være litt mindre frempå på akkurat det punktet her 😛 Hun går ikke ned da, mest fordi hun ikke er spesielt hypp på å være med inn – det er mye mer gøy å være ute, jakte på blader, gå på tur i naboens hage og sånne ting. For (og ja, vi visste det, vi har sett på filmene til Malin) Leah syns at gjerder og stengsler er en menneskeskapt uting man ikke trenger å ta hensyn til – naboens hage er vår hage, mener hun. Jeg er ganske sikker på at naboen ikke er enig, de er ikke spesielt begeistret for hunder (ikke engang valper), så vi prøver å holde henne på vår side av hekken 😉

Jeg tror ikke hun egentlig mener å være bøllete, hun er litt Emil, det er ikke meningen å gjøre «slemme» ting, det bare blir sånn. Hun er f.eks ram på å stjele ting, sånn bortsett fra at hun neppe ser på det som stjeling. Ligger det tilgjengelig, kan det lekes med. Til Noras store fortvilelse, hun har jo aldri bodd sammen med noen som på daglig basis stjeler lekene hennes *flir* Så Nora må lære seg at man kan dele, og Leah må lære seg at man ikke trenger å dele leker Nora alt har i munnen – den lille krøllebølla har ikke all verdens av respekt for Noras tordenvær i magen nemlig, det er visst bare en del av leken det 😀

Her har hun stjålet «sendeplata» (den er jo knøtteliten den og) til Nora, og da er det selvsagt fest 😉

Og her har hun tatt ballen til Norris – og baller betyr litt mer for Nora enn sendeplater gjør, så her var Nora ganske fortvila. Nora har ikke helt den finessen Dina hadde når det kommer til det å få ting valper har stjålet, der Dina gikk inn med litt lokking og luring for å få det hun ville ha, har Nora en litt mer direkte håndtering av sånt – hun prøver bare å ta det hun. En diger terv (ja, for Nora har plutselig blitt kjempestor.. Vokst veldig den siste uka hun 😮 ) som stuper mot en liten puddel for å ta det puddelen har i munn er en uting, så Nora får veldig, VELDIG mye trening på selvbeherskelse om dagen 😉

Men Leah er ikke spesielt kresen på hva hun leker med, kan det stjeles, bæres og løpes med, kan det lekes med, enkelt og greit:

Her har hun stjålet en bæsjepose, med bæsj i.. Skarpe valpetenner og bæsjeposer med bæsj i er ingen spesiell god kombinasjon, og det gjorde selvsagt hele leken mye mer morsom *ler* Vi må jobbe «litt» med bytting, for Leah er veldig for at finner’n vinner’n 😉

Yndlingsleka til Leah er Nora, uten tvil.

Nora er gøy (bare sjekk det uttrykket på krøllebølla, der hun jakter terve-bukser), og når Leah er sliten, er Nora seng/pute. Og Nora er fortsatt mye snillere eller tolerant enn jeg har gitt henne kreditt for, hun leker gjerne med Leah, og hun sover gjerne sammen med Leah. Enn så lenge kommer ikke Leah opp i sofaen for egen maskin (og det skal ikke stå på forsøkene, hun tror nok at hun er litt større enn hun faktisk er, den lille sorte.. hehe), så enn så lenge er sofaen et fristed for Nora – minus de gangene Camilla forbarmer seg over Leah og lar henne komme oppi da, selvsagt.. Hvilket skjer ganske ofte, noen er ganske soft for valpen sin 😉

Vann er også ganske morsomt, syns Leah. Heldigvis er hun ikke belgervalp, så hun svømmer ikke i vannskåla, men hun har ingen problemer med f.eks vannslanger:

Nora syns ikke vannslanger er noe morsomt, bare så det er sagt. Nora syns heller ikke støvsugere er noe gøy, de støyer for mye. Leah syns ikke det. Leah syns støvsuger er morsomt – hvilket er en bra ting, i og med at hun skal utsettes for ting som bråker med jevne mellomrom resten av sitt liv, sånn som barbermaskiner og fønere (ja, støvsuger også, men det var ikke først og fremst det jeg tenkte på nå 😛 ). Merkelig nok så sliter ikke Nora så veldig med barbermaskin – jeg måtte jo teste den Camilla kjøpte på Nora, så hun har en barbert fot *flir*

Leah er jevnt over en trygg valp, jeg skreiv vel det i forrige blogg også, men det har ikke skjedd noe denne uka som har gjort at jeg har ombestemt meg 😛 Når vi går tur, så er alle vi møter kjente vi har savnet, selv om vi aldri har sett de før – hvilket er litt slitsomt for ei som er så lite sosial som jeg er, JEG er jo ikke spesielt glad for at alle sier «ntaaaaaaw, så søøøøøøt» og vil hilse på lille krøllebølla. Jeg kan jo ikke skylde på bikkja, for hun er jo nesten overlykkelig over at folk setter seg ned til henne, og logrer og hilser med hele seg *ler*

Bare for å ta med litt om andre ting enn vidunderet Leah, så var Nora og jeg på trening på torsdag. Leah var ikke med, for jeg får som sagt ikke låne valpen av Camilla 😛 Sikkert greit for Nora å ha litt barnefri også.. hehe 😉

Skal ikke skryte av at vi var spesielt effektive på treninga, jeg var egentlig ikke motivert til å trene, og når treninga starta med skyting, så var ikke Nora spesielt motivert for å trene heller. Hun forbinder jo steder med redsler, tervesaken, så når det var 2 skytinga på like mange treninger der nå denne våren, så fikk hun det for seg at de kom sikkert til å skyte mer der, hvilket resulterte i at hun oppførte seg akkurat så paranoid som en kørka belger kan være (og før noen har lyst til å si noe om det, det er MIN kørka belger, så det er bare JEG som har lov å kalle henne det). Jeg syns det er rart hun reagerte så sterkt, vanligvis så blir hun ikke så berørt når hun ligger i bilen når det skytes, men hun er litt edgy om dagen, så det er kanskje ikke så rart allikevel. Men hvis det er normalen fremover, så er hun pensjonert som brukshund ihvertfall, jeg gidder ikke å kjøre avgårde under skuddene på brukskonkurranser bare for at hun skal funke i appellen senere. Da får vi heller la være å konkurrere i bruks 🙂

Jeg var på sykehuset på onsdag og fikk ny mabthera-behandling, og håper at det har samme effekt som forrige gang. Denne våren har vært skikkelig slitsom, jeg er stadig i minus på energi, og det skal ingenting til før jeg føler meg helt tom. Legg på at magen er skikkelig kranglete for tiden, og at jeg sover altfor lite, så blir det så artig atte. Fastlegen mener at jeg kanskje mangler noen vitaminer siden jeg er så tom for energi, en slags vårdepresjon, og det kan hende at det er riktig – det skal jo være en første gang for alt, liksom. Det irriterer meg da, for jeg pleier å ha en opptur på våren jeg, når det blir varmere i været og snøen blir borte, så pleier jeg å bli i bedre form nesten samme hvor dårlig form jeg har vært i om vinteren, så at det skal skje akkurat nå, som jeg er under arbeidsutprøving er både irriterende, frustrerende og deprimerende. Hvilket ikke gjør saken noe bedre 😛 Men jeg tar vitaminene mine og håper på en oppsving snart, så jeg ihvertfall får fullført denne arbeidsutprøvinga, forrige gang måtte jeg jo avbryte midt i fordi betennelsene poppet frem igjen.

Sånn bortsett fra det.. Nå er det snart mai, folkens! Da er det ordentlig vår, da 😀

En sånn der blogg..

.. En sånn der «jeg veit ikke helt hva jeg skal skrive om»-blogg, en sånn der «må blogge fordi det er lenge siden sist»-blogg. De pleier å bli lange da 😛

Siden sist så har vi vært en tur på Bø, og resultatmessig var det vel så som så, vi fikk en rein rød og en grei kritikk (som jeg ikke husker nå, og jeg ikke gidder å finne *flir*), Nora og jeg. Rart det der, når jeg syns hun er pen (for det er hun nå om dagen), så får hun excellent og ikke noe mer, mens når jeg syns hun er litt sånn «grei nok, men..», så flekser hun til og får CK, plasserer seg og kanskje til og med tar et cert. Jeg veit ikke helt hvordan jeg skal tolke det, jeg har enten ikke peiling på hvordan en pen belger skal se ut, eller så har jeg ikke peiling på hvordan en pen Nora ser ut *ler* Men jeg syns hun er blitt ei pen frøken, det har skjedd mye med henne det siste året! Fine Nora ❤

Jeg måtte også (jeg liker jo egentlig ikke å stille hund 😛 ) stille en hund for Anne Grethe, Woodshine’s Inferno in Sky, eller Mulle. En fin «liten» gutt som vissnok var sååå enkel å stille, han bare løp og bare stilte seg opp han. I beg to differ – ringen var rett nok svært smal, så det var klin umulig å få en ordentlig sving med han, og han var ikke spesielt hypp på å svinge, så jeg måtte dytte han rundt med kneet, og sto gjorde han jo, selv om det ikke var like pent hele tiden 😛 Men vi klarte oss rimelig greit allikevel vi, han er en pen gutt, så vi hanka inn et BIM. Jeg var også i ringen under oppdretterklassen, da med Noras halvsøster Amaya (de har samme pappa):

Fra venstre: Anne Grete med Mali, meg med Amaya, Merete med Noah og Terje med Mulle 🙂

Det gikk forøvrig greit å være på Bø, jeg grudde meg jo til denne utstillingen, og selv om vi egentlig manglet noen, så var det greit. Jeg har forsonet meg med at jeg mangler en, tror jeg. Forsonet meg med at det var riktig å la henne slippe nå, tenker ikke så mye på «hvis»-ene.

Sånn utenom det, så har jeg vært dårlig i en periode. Såpass dårlig at jeg har vært sykemeldt, hvilket jeg syns er litt ironisk – jeg er jo på arbeids-utprøving fordi jeg er en sjukling liksom *ler* Når det er sagt, så føler jeg meg stort sett ikke syk altså, jeg er bare en revmatiker, liksom. Men nå har jeg hatt en periode hvor jeg har følt meg syk, ikke aller mest pga ledd o.l., men jeg har sovet dårlig, vært veldig sliten, spist veldig dårlig og har hatt veldig mye problemer med magen. Så fastlegen min sykemeldte meg, først 1 uke full så en uke med halv. Jeg tenkte mye og hardt i denne perioden, og snakket med noen voksne om det (dvs mamma & pappa, fastlegen min, Carina og Merete *flir*), og har kommet frem til at jeg bør tilbake til halv stilling igjen, så det er jeg nå.

Blir litt rørete dette, men dere er jo stort sett oppegående, dere som leser bloggen min, så dere skjønner vel hva jeg prøver å si 😛 Jeg har forøvrig vært på kontroll på Rikshospitalet igjen, og heldigvis var revmatologen der enig med meg i at jeg har høyere sykdomsaktivitet igjen, så vi har søkt om en ny runde med Mabthera, siden den hadde så god effekt sist. Jeg er veldig takknemlig (ja, det er faktisk det rette ordet for det, merkelig nok) for at han var enig med meg, for man tenker jo så mye rart når man er kroniker. Blir mye sykdomsprat nå, men det er en ting som opptar meg litt om dagen, så dere får bare leve med det 😛

For, selv om jeg føler selv at jeg ikke er spesielt sutrete, selv om jeg føler selv at jeg har høy smerteterskel, selv om jeg føler selv at jeg takler både sykdom og smerter bra, så VEIT jeg jo ikke om det er tilfellet, sant? Jeg prøver å la være å sutre – eller, jeg prøver å ikke leve meg inn i sykdommen min, eller hvordan jeg skal forklare det. Jeg veit jeg ikke kan forvente å hele tiden være smertefri, jeg veit at det å klage ikke hjelper noe når det er vondt, og jeg veit at det å fokusere på at det gjør vondt, ikke gjør det mindre vondt. Dessuten er jeg sabla flink til å fortrenge ubehagelige ting, og symptomene kommer så gradvis at jeg omstiller meg til å leve med de, om det ble forståelig? Jeg tenker ikke så mye på at ting er verre nå enn før, selv om folk kommenterer det (folk: Carina og Merete 😉 ). Men igår så publiserte Merete et bilde på facebook-veggen min, tatt i april i fjor:

Og selv om Nora går en nydelig fvf, så var det ikke det som var poenget - jeg har et forholdsvis fritt og ledig bevegelsesmønster her..

Det gjorde hun aller mest fordi jeg la ut bilder fra lydighetstreningen fra mandag:

Litt mer bundet og forknytt her, kanskje? Jeg veit ikke om folk ser forskjellen jeg 🙂

Det teite er jo at jeg veit jo at jeg begynner å bli dårligere, jeg kjenner det jo, jeg bare prøver å fortrenge det. Som sagt, dette blir rørete.. Jeg har vært redd for dette helt siden jeg fikk vidunderkuren Mabthera. Jeg har vært redd for dette siden jeg begynte på arbeidsutprøvingen. Ikke fordi jeg er redd for å ha vondt, men fordi det var så inderlig godt å ikke ha det, om dere skjønner? Så fremfor å ta signalene alvorlig, og kanskje heller roe ned litt, så har jeg kjørt på kanskje tidligere enn jeg var klar for, fordi jeg trives på jobben, fordi jeg vil vite om jeg kan begynne å søke på jobber, fordi det er slitsomt å være kronisk blakk og det hadde vært kjekt å ha en ordentlig jobb med ordentlig lønning, og fordi både jeg, jobb og NAV presser på for å prøve ut hvor mye jeg kan jobbe.

Tilbake til disse bildene. Det er kanskje ikke så markant forskjell på de som jeg føler at det er, men med tanke på at jeg på det øverste bildet er på en konkurranse (uoffisiell, men allikevel) og derfor er mer fokusert og konsentrert enn jeg er på det nederste bildet, hvor jeg «bare» er på trening for å finne ut hvor mye vi egentlig må trene på før vi starter igjen i år (dvs ikke noe spesielt press/fokus/kall det hva du vil).. Nei, jeg veit ikke. Som jeg begynte på et par avsnitt over her – selv om jeg tror at jeg ikke er spesielt sutrete, selv om jeg mener selv at jeg har en forholdsvis høy smerteterskel (jeg driver jo stadig vekk og brenner meg med rettetanga, fordi jeg ikke kjenner at jeg brenner meg, liksom *himle*), så VEIT jeg ikke. Det kan hende jeg bare er skikkelig pysete, at det ikke er så ubehagelig (for vondt blir kanskje litt drøyt å kalle det, det er jo mer ubehagelig enn vondt med låste ledd 😛 ) som jeg tror. Og sånn går det rundt, om igjen og om igjen – nå begynner jeg å bli dårlig, kanskje jeg ikke er så dårlig som jeg tror, nei, nå begynner jeg å bli dårligere, men kanskje det ikke er så ille som jeg tror osv.. Derav takknemlighet når man er hos revmatolog (og fastlege, forsåvidt), som gir deg en i utgangspunktet nedslående beskjed: «Du har høyere sykdomsaktivitet enn før». Da får man bekrefta at man ikke innbiller seg ting, at man ikke bare føler for mye på dette med sykdommen, eller at man bare er lat og leiter etter en unnskyldning til å ikke jobbe (joda, vi tenker alle sånn om folk med kroniske sykdommer som ikke jobber. Selv om det selvsagt ikke gjelder meg 😛 ).

Nok om det! Som nevnt, så var vi og trente på mandag. Egentlig hadde Carina og jeg tenkt til å gå spor, men det var for mye snø dit vi dro, så fremfor å kjøre halve Romerike rundt for å finne et sted vi kunne gå spor på, så gikk vi en tur før vi dro til Kløfta å trene lydighet i stedet 😉 Både Carina og jeg hadde med oss kamera på turen, så det ble noen bilder:

Norris og Idapida poserer og ser veldig oppmerksomme ut 😉

Og etter at de fikk "værsågod", så skjønte vi jo hvorfor, det kom en mann ut av skogen bak oss, noe Carina og jeg ikke fikk med oss - det gjorde Ida og Nora for å si det sånn, og dere ser jo reaksjonen på frikommandoen? *kremt* Den ble kjapt etterfulgt av et rungende "NEI!" *ler*

På treninga hadde jeg (som vanlig) egentlig ikke noe klart mål. Vi har jo trent svært sporadisk i vinter, og til tross for en nesten inspirert blogg for en måneds tid siden, så har det ikke blitt noe særlig med trening siden da 😛 Så som vanlig dro jeg på trening for å «se hvordan vi ligger an» – jeg er best på den slags trening jeg 😀

Jeg er forsåvidt fornøyd med det vi gjorde, for Norris er helt klart klar for å trene litt igjen (og igjen, og igjen.. hehe), og hun gjør jo stort sett en grei jobb. Vi har et par(ogtjue) slurvefeil, men jeg antar at under litt nazi-trening med gode treningsvenner, så får vi plukka av oss det igjen 😉 Hun trenger litt treningskondis, hun blir lett ukonsentrert nå som vi har hatt pause så lenge, så det må jeg passe på – å ikke belønne i hytt og pine bare fordi hun er søt når hun prøver (det er jeg også flink til.. hehe). Fri ved foten så ihvertfall sånn ut, sånn ca:

Hun har en fin posisjon når hun gjør det hun skal 😉

Ser fokusert og konsentrert ut her, ihvertfall 🙂

Flinke jenter får belønning 😀 Evt prøver å finne belønning i lomma? hehe

Apportbukker er litt for morsomt for vårt eget beste, så vi syns det er greit å gå litt fvf over sånt 😉

hehe.. Det er godt hun er søt 😉

Flatdekk er som vanlig VELDIG vanskelig *ler* Men hun prøver, hun skal ha for det 😛

Så har vi begynt å trene på å kunne hoppe selv om man har noe i munn, for det hender det jo er litt vanskelig 😉 Og ja, jeg veit at bildet er uklart, men dere ser hunden, hinderet og apportbukken 😛

Sånn utenom det, så har vi gjort ikke-hunderelaterte ting også, eller dvs, Camilla har gjort, jeg har bare vært heiagjeng jeg 😀 I helgen var Camilla og Karoline (de er BFF og sånt, de 😛 ) på UKM (Ungdommens Kultur Mønstring, så slipper dere å google det), og det er det jo selvsagt videoer av:

Jeg syns de er kjempetøffe jeg, ikke bare fordi de melder seg på et så stort arrangement (det var 400 publikummere der), men også fordi de tør å synge DEN sangen. Ikke bare fordi den er vanskelig å synge, ikke bare fordi at Dolores O’Riordan har en spesiell stemme, men fordi at det er en forholdsvis gammel sang – den ble sluppet i 1994, det er hhv 3 og 4 år før disse jentene ble født det – som ikke er spesielt kjent for publikummet deres (dessverre). Jeg må si at jeg er stolt av at de valgte nettopp den, når det stort sett går i Adele og Demi Lovato. Fine jentene! 😀 De gikk dessverre ikke videre, men hey – de turte, og de syns det var gøy, det er det viktigste av alt! 😀

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive litt om Leah også nå, men jeg begynner alt å nærme meg 2000 ord – «en sånn blogg» pleier jo som sagt å bli ganske lang *ler* Vi veit fortsatt ikke hvem av disse jentene fra kennel Se Upp som blir Leah, men det er en av disse to:

Flinke Malin trener de på å stå allerede 😉

Hodebilder må man jo også ha 😉

De er veldig søte begge to

Vi skal og se på de på lørdag, og forhåpentligvis veit vi litt mer om hvem av de som får flytte til Kløfta etter det. Det skal bli veldig hyggelig å hilse på både Malin, Manta, bebisene og de andre dyrene, vi gleder oss alle sammen! 😀 Og hvis noen av dere skulle ha lyst på en liten krøllert selv, så er det vel igjen en gutt eller to hos Malin 😀

Oppdatering *kremt*

Ja, da har det gått noen uker siden forrige blogg da, så da får man vel tvangsblogge litt igjen 😛 For å ta det viktigste først, så har jeg jo blitt mor til en 17 åring siden sist. Neida, jeg har ikke adoptert noen, det er guttebarnet som begynner å bli så stor – og akkurat nå ble jeg litt usikker på om jeg kan kalle han guttebarnet lenger? Han er vel strengt tatt ikke det? Dagen foreløp uten de helt store begivenhetene, jeg tror ikke stakkaren fikk kake engang jeg 😮 Stakkars ungen! *ler*

Men, nok om mine bedregelige morsinstinkter 😛 Vi trener forholdsvis jevnt og trutt om dagen! Carina og jeg var til og med så glupe at vi fant ut at vi skulle skrive opp hva vi skulle trene på før vi dro på trening, og hva vi hadde trent på etter trening her for litt siden! Kjempelurt sant? Jada, jeg veit at det ikke er noen ny idé på noen måte 😛 Jeg veit ikke hvordan det har fungert for Carina da, men jeg tror jeg huska å gjøre det på en trening, så så mye for glupe ideer, liksom.. hehe 😀 Men det vi trener på om dagen er selvsagt LP kl.2-program, og jeg syns ikke det ser så verst ut jeg (men det gjør jeg vel egentlig aldri *flir*).  Skal jeg prøve å ta det øvelse for øvelse da?

Fellesdekk trener vi ikke så ofte på, sikkert fordi jeg ikke syns det er noe stress lenger nå som jeg ikke trenger å stå og se på at hun marker seg litt 😛 Vi har dog trent EN gang på enkeltdekk, hvor Carina kommenterte at hun er litt høy på den ene albuen. Jeg er litt usikker på hvor imponert hun ble over at jeg ikke brydde meg så veldig om det – vi er fornøyd så lenge hun har EN albue i bakken vi, da har hun i det minste ikke reist seg eller satt seg opp *ler*

Men som et ledd i å prøve å få bort luftige albuer, så har vi begynt å trene på flatdekk, og det er ganske morsomt! Vi har jo shapet inn det å legge ned hodet, og jeg har – som vanlig, antageligvis 😛 – vært flink til å belønne det å legge seg ned, men ikke så flink til å belønne det å faktisk bli liggende. Det er ikke bare bikkja som syns den slags trening er kjedelig.. hehe 😉 Men, hun legger seg ned i flatdekk stort sett hver gang jeg ber henne dekke nå, enten det er fellesdekk/flatdekk vi trener på, eller f.eks avstandskommandoer. Problemet er jo at hun er vant til å få belønning for å legge ned hodet, så om det ikke funker på sånn passe lang Norris-tid (dvs toppen 20 sek), så flytter hun litt på seg bare for å legge ned hodet igjen – «HALLO, følg med, jeg ligger jo i fladekk», liksom *ler* Så nå trener vi på at det IKKE er det å legge ned hodet som er poenget, men å bli liggende i flatdekk.. Så får vi se hvordan det går! Hun er jævlig søt da, kan ikke annet enn å le av henne heller ❤ Men krypen hennes burde bli bra da, hun kan krype i flatdekk og hun 😛

Fri ved foten trener vi jevnt og trutt. Hun har jo lyst til å gå litt fortere enn jeg gjør stort sett, så jeg tror hun ligger hakket for langt foran hele veien. Men hun ligger «der» jevnt, så da skal man vel ikke klage så altfor høyt? *kremt* Vi sliter også litt med overgangen til springmarsj, det er innimellom litt i overkant morsomt, og må feires med hopp og sprett.. Ligner jo ikke Norrisen det? hehe 😀

Illustrasjonsfoto av hund som går for langt foran på fvf 😛 Og snart er det sånne treningsforhold igjen! 😀

Dekk under marsj er fortsatt vanskelig pga de før nevnte luftige albuene. Vi jobber nå med å ha belønning foran henne/oss for å få fokuset og forventningene bort fra meg, og jeg TROR det går bedre og bedre. Hun kommer jo litt i konflikt når det ligger en leke foran oss og hun må følge med på meg samtidig (det er jo en fvf-etappe av dekk under marsj og, liksom), så det er VELDIG vanskelig, syns hun, så det hender vi må ta oss noen runder før hun er der hun skal være.. Men jeg tror som sagt det fungerer, vi trenger bare litt tid på oss til å komme helt i mål på den øvelsen 😉

Innkalling fra sitt med stå er jævlig bra, om jeg får si det selv, hun har fin fart både ut til, og fra stå-momentet, og hun stopper så fort hun kan – hvilket er forholdsvis fort med en turbo som Nora – så jeg tror ikke jeg har noe å klage over på den. Jeg har ikke peiling på hvordan den har blitt så bra da, men jeg klager ikke! hehe

Stå under marsj derimot, da er det ikke så lett å stoppe i fart plutselig *himle* Carina kom med en litt små-sarkastisk kommentar om at det muligens hadde noe med innlæringa av øvelsen å gjøre, jeg aner selvsagt ikke hva hun snakker om der *plystre* Men hun har innimellom litt tripping som vi gjerne skulle hatt bort, så det jobber vi med her. I tillegg så glemmer hun nå og da at hun IKKE skal snu seg etter meg, så akkurat på denne øvelsen så veit vi tydeligvis ikke helt at STÅ betyr at alle fire beina skal være i bakken helt til hun får en annen beskjed.. Får vel gå litt tilbake i treninga her og prøve å fikse på vranglæra 😉

Fremadsending med stå, der veit vi vel heller ikke helt hva STÅ betyr, men det er ikke først og fremst det vi har jobbet med i det siste heller. Der veit jeg jo at jeg har vært jævlig kjapp med å belønne etter at jeg har gitt henne kommandoen, så der er forventningene høye der og. Det vi har jobbet med, er å få henne lenger inn i ruta, og at ikke fravær av belønning/kommando betyr at hun skal spurte tilbake til meg – at hun kan dirigeres, rett og slett. Jeg tror vi begynner å bli ganske flinke der og nå, på dirigeringa altså, så nå har vi «bare» igjen å trene på at hun skal bli stående DER til jeg har hentet henne. Går sikkert lett som en plett det! *flir*

Apportering er også en øvelse som er litt i overkant morsom for lille Norrisen, så der hender det det koker litt. Farta ut er høy, det hender en gang i blant at man må drepe apportbukken litt ved at man må hoppe på den, og innimellom så gjør hun teite ting som å slippe apportbukken når hun kommer inn på plass, eller reise seg når jeg sier takk. Nå tviler jeg på at jeg kan (eller vil, stryk det som ikke passer) gjøre apportering til en kjedelig øvelse for Nora, så vi får heller jobbe litt med å utføre den riktig.

Ja, jeg må jo bare fortelle at vi var skikkelig slemme med henne her om dagen da! Det lå en ball ikke så altfor langt unna der jeg kasta apportbukken (det var i første omgang ikke med overlegg fra min side 😛 ), og da sleit hun litt – hun løp mer enn gjerne ut og plukket opp apportbukken, men så hadde hun sååå lyst på ballen istedet, så da byttet hun, hun. Det ække lov å bytte, og apport er ikke å hente ball, så da måtte man jo gi en ørliten beskjed om at det ikke er lov det der! Nytt forsøk, fortsatt like vanskelig, og da blir det et tredje forsøk da – man skal ikke bytte apportbukk mot ball annet enn hos meg, faktisk 😛 På tredje forsøket var hun på vei til å bytte apporten med ball igjen, men så tror jeg at polletten ramla ned, for etter et par meter så snudde hun og kom inn med apportbukken! DA fikk hun ball (av meg 😛 ) og jubel og applaus og hele pakka, flinke jenta! Det er slitsomt å tenke så mye, syns Norrisen, jeg tror hun sov resten av den dagen jeg.. *ler*

Fritt hopp over hinder med sitt trener vi altfor sjeldent på, og det er teit, for hun har det med å sette seg skeivt, og da hender det at det ikke går an å hoppe tilbake igjen *himle* Det lille vi har trent på det, har derfor vært at «hopp» faktisk betyr at man skal hoppe, selv om man ikke er rett ovenfor hinderet. Det er også vanskelig syns Nora, hun får litt hodepine av å måtte tenke så masse hun 😉

Kontroll over hund på avstand har jeg en tendens til å glemme. Vi har jo slitt litt med å huske hva de forskjellige kommandoene betyr første gangen jeg sier de, først så var det vanskelig å sitte opp på første «sitt», og når det ordna seg, ble det vanskelig å legge seg på første «dekk», så akkurat nå er jeg litt usikker på hvordan den øvelsen ser ut – har jeg flaks, så husker hun både sitt og dekk, har jeg uflaks så trenger hun to beskjeder på begge momentene 😛

Helhet trener vi ikke på, vi er bare så bedårende og sjarmerende som bare vi kan *ler*

I helgen som var var forøvrig Carina og jeg og kikket på valpene hos Anne Grethe 😀 En av de er jo lille Nea, som fortsatt skal ut til forvert 😛 Nå (eller da, heter det kanskje) er/var de 3 uker gamle, og begynner å bli ordentlig valper og ikke bare rotter! Carina hadde med kamera, så vi hadde en ørliten fotoshoot:

De tre tispene

De tre hannene

Skjønne små trollene ❤

Må kline litt også! ❤

En av tispene 🙂

Og jeg er dypt uenig i at terv-valper er penere enn sorte valper, for det er de ikke! Og det er fullt mulig å se forskjell på dem 😛

Men, vi leiter fortsatt etter en forvert til frøkna, så om du har lyst på en liten sort frøken er det bare å ta kontakt! Selv om vi blir veldig glade om noen har lyst til å jobbe med lille Nea, så er det ikke et krav. Hva vi ønsker av deg som forvert kan man finne på Carinas side om forvert (link) 🙂

Sånn bortsett fra det, så har jeg vært hos lege igjen denne uka, fastlege denne gangen. Arbeidsavklaringspengene jeg får går jo ut i juni, så da må vi finne ut hva neste skritt blir. Jeg har bedt om å få prøve å jobbe igjen, så blir det litt opp til NAV og fastlege hvordan det skal foregå. Formen har jo vært bra i vinter til tross for kulde og mye snø, så da kan vi jo håpe og anta at vidunderkur nr 3 faktisk er en vidunderkur! Skal vel inn på Riksen for en vurdering av de også snart, men jeg antar at de er enige med oss (fastlegen og meg), så sommeren kommer til å bli spennende, om ikke noe annet (og da kom jeg på at jeg kanskje ikke bør legge altfor mange planer om hva jeg skal gjøre i sommer, sånn i tilfelle rottefelle *flir*) 😉

Dinamor må jeg jo også si litt om. Hun har jo vært hormonell eller noe i 4 uker nå, hvilket er uvanlig til henne å være, ihvertfall å være hormonell (eller noe!) på denne måten. Hun hadde for det første denne «valpen» sin lenger enn hun pleier:

Dina og "valpen" - som seg hør og bør har store ører 😛

Vanligvis så har hun «valp» i 2-3 dager, så er hun ferdig med den, men denne gangen hadde hun «valp» i en uke. I tillegg så er hun jo tydeligvis hormonell (eller noe), hun er veldig av alt om dagen, og til Dina å være, så er det svært uvanlig. Hun er veldig glad når hun er glad (og det er selvsagt bra!), men hun er også tilsvarende veldig vaktsom, veldig redd og i det hele tatt veldig skrullete.

Nå høres det sikkert verre ut enn det er, hun går ikke rundt og er redd alt, altså! Men det har vært et par episoder som gjør meg (som vanlig) bekymret, begge episodene har vært på Trandum, hvor hun først har vært VELDIG glad for at vi er der (det er vanlig, Trandum er et artig sted), men hvor hun senere på kvelden har vært engstelig når jeg har tatt henne ut av bilen. Første gangen var hun redd Siri, og Siri har vi jo bare kjent i 5 år nå, så det er jo logisk. Andre gangen var hun redd både Siri og Jeanette (som vi også kjenner ganske godt), samt alle de andre som var på trening – de var noe av det skumleste vi har møtt på jævlig lang tid, tydeligvis. Nå er hun rett nok ikke den mest sosiale hunden jeg veit om, men hun KJENNER Siri og Jeanette, vi har kjent de i flere år nå, de pleier å være kjempekule tantene (de var og det tidligere på kvelden, begge to), så hvorfor hun oppfører seg som om de er selvmordsbombere med hånda på detoneringsknappen er totalt uforståelig for meg.

Nå er jeg helt sikker på at det ikke har noe med stedet å gjøre, for som sagt – Trandum var et artig sted når vi kom, som vanlig. Det kan selvsagt være at hun begynner å se dårlig i halvmørket/mørket, hun har katarakt, så det kan være en forklaring, men da burde hun ha slappet av når hun oppdaget at det er folk hun kjenner, hun har vanligvis god avreagering. Så jeg bekymrer meg igjen, og har vurdert alt fra at katarakten har utvikla seg (hun er jo diagnostisert med mild bakre polkatarakt for under et år siden), til hjernesvultst og det som verre er.

Ja, for å ta litt om det og! Det var jo et menneske på treninga som ikke kjenner oss (eller vi henne), som kommenterte at de belgerene hun hadde sett, stort sett oppførte seg sånn som Dina gjorde den kvelden. Jeg veit ikke hva slags belgere hun har sett, så det veit jeg fint lite om, men jeg VEIT at det ikke er normalt for Dina. Selv om hun ikke er overbegeistret for folk (selv om hun er veldig begeistret for kos og godbiter de kan gi henne), så pleier hun å være veldig glad i de vi kjenner, og jeg tør påstå at vi kjenner Siri og Jeanette godt. Så jeg blir sur av sånne kommentarer, kjenner jeg.. Ikke kødd med Dinamor, liksom.. Det får jaggu holde med at hun er belgerlight med sin manglende drifter, men hun har aldri hatt problemer med miljø!

Nå er – for jeg må vel presisere det – hun ikke sånn hele tiden, men akkurat de to episodene der bekymrer meg. Vi har en avtale om at hun skal bli 30 år vi, da kan hun ikke være sånn 😦

Hallo verden!

Tja.. Hva skal man egentlig skrive i sitt første blogginnlegg i en helt ny blogg? Grunnen til at man bytter, kanskje? Som de fleste kanskje har fått med seg, så har jo blogtown slitt en lang stund nå, og selv om man muligens ikke blogger all verden alltid, så er det allikevel irriterende at de siste innleggene forsvinner ut i den store cyberverden, det dreper den bittelille motivasjonen man har til å oppdatere verden om sin gjøren og laden ganske effektivt. En stund tenkte jeg at jeg bare skulle legge ned hele greia, men så veit jeg jo at jeg i perioder har veldig mye på hjertet jeg syns jeg må dele med verden, så da får jeg vel bare ha en blogg da? hehe

Jeg er ikke helt sikker på hva resten av verden har fått med seg av oppdateringer fra denne kanten i det siste, jeg er ikke helt sikker på om jeg husker alt selv engang, så det får bare bli litt babling dette, dere overlever å få gammelt nytt om igjen? 😉 Noen bilder blir det og, bare for å få litt bloggfyll, her.. hehe

Vi har gått på kurs, Nora og jeg, konkurransekurs hos Ann-Merethe igjen, og det er vi så fornøyd med at vi sannsynligvis kommer til å melde oss på neste kurs om hun gidder å ha ett (sannsynligvis, fordi jeg har en ørliten finanskrise på gang her i heimen.. Som vanlig.. 😛 ). Norrisen ser ikke ut til å ha tatt noen større skade av en lang sommerferie, hun er svært så motivert for å jobbe som vanlig hun, noen ganger kanskje litt i overkant. Vi trener på kl.2 programmet, og jeg føler selv at det ser ganske bra ut – så bra at vi har meldt oss på konkurranse! Målet for i år var jo opprykk til kl.3, og da er det jo nesten en forutsetning at man har startet i kl.2 minst en gang (jeg satser på at det holder med en gang i kl.2, så får vi jo se hvordan det går.. hehe). For de nysgjerrige har vi meldt oss på på collieklubbens stevne på Alna ridesenter i november, jeg regner med at dere krysser fingrene for oss, jeg 😛

Formen til Dina er man kanskje også nysgjerrig på? Vel, formen hennes er heldigvis bra – om vi ser bort fra en runde med diare på begge to, that is. Hun virker sprek og blid om dagen, og det er jeg veldig glad for! Hun har vært hormonell en periode nå, hun har jo hatt «valper», i tillegg til at hun var en anelse forvirret her når Nora hadde løpetid, da hadde hun valper, løpetid og var hannhund på en gang.

Formen min er dere kanskje ikke så nysgjerrig på, men jeg skriver litt om den allikevel, jeg. Den har stort sett vært veldig bra i sommer, overraskende bra om jeg får være ærlig, og jeg levde en stund i håpet om at vidundermedisin nr 3 kanskje faktisk var en vidundermedisin. Nå som høsten har kommet og det har blitt kjøligere og råere, så er jeg mindre optimistisk igjen, jeg er rett nok bedre enn jeg har pleid, men jeg kjenner at det mugger litt her og der, så jeg tipper at denne vinteren – om det er tilfelle at det skal bli den kaldeste i manns minne ihvertfall – kommer til å bli like bedriten som fjorvinteren var. Alle hjerter gleder seg..

Sånn utenom det, så har jeg plutselig fått et sosialt liv. Det hender (forholdsvis ofte, skal man tro noen) at jeg er ute på byen, til og med. Utrolig nok så trives jeg med å være såpass sosial, sånn til tross for at fulle folk irriterer meg.. hehe – Vi har også vært en del på konserter med bandet til guttebarnet i det siste, han spiller som kanskje kjent bass i The Favour, en flink gjeng med gutter fra omtrent her i området. Sist var vi på delfinale i Romeriksmesterskapet i rock den 6. oktober, og gutta gikk videre! Så neste konsert er nå den 23 oktober, da er det finale i Romeriksmesterskapet i rock, og vi skal selvsagt avgårde og heie og forhåpentligvis filme litt – og blir det film, får dere selvsagt gleden av å se det her (og sikkert på facebook), dere som ikke kan komme! 😀

Jeg er ikke helt sikker på hva mer jeg har på hjertet akkurat nå, så jeg avslutter dagens blogg og ser om jeg ikke får jobbet litt mer med denne hjemmesiden. Forhåpentligvis kommer det til å komme hyppigere oppdateringer nå som jeg (sannsynligvis) har en blogg som faktisk funker.. Men, ikke hold pusten mens dere venter, jeg ser ikke bort fra at motivasjonen for å blogge stadig er litt laber.. 😉