2 uker aldeles straks

Jeg beklager at det har vært litt dårlig med oppdatering siden valpene ble født, men jeg har vært en del på sykehuset, først for noen undersøkelser, så har vi jo startet med cellegift og strålebehandling, og da ble jeg innlagt fra mandag (med permisjon mandag ettermiddag til tirsdag morgen *ler*) til lørdag formiddag. Det har forøvrig gått ganske greit, jeg har ikke vært spesielt kvalm og jeg har fortsatt ikke mistet noe hår.. hehe 😛 Merete har vært hundevakt sammen med resten av familien min, så hundene har vært i trygge hender 🙂 

Valpene har vokst masse mens jeg har vært borte! Heldigvis er de like perfekte og lydige som mammaen sin (som ikke fødte før mandag 25 på kvelden, da jeg kunne være hjemme og med på fødselen, flinke jenta ❤ ), så de har ventet med milepæler som å åpne øyne til jeg kom hjem! Selvsagt, noe annet forventer jeg ikke av Leah-barn.. hehe 
Vi rakk en liten fotoshoot før hundevakten og fast fotograf fikk reise hjem igjen i går, så her kommer de helt ferske bildene – jeg regner med at det er det dere er mest interessert i 😉 

Valp nr 1, Gustav, blått halsbånd: 

Gustav, 11 dag

Gustav, 11 dager

Han veier pr i går 676 gram 🙂 

Så har vi Guri, fordi «Gurimalla, så stor hun er» *ler* Hun har fått rosa halsbånd: 
Hun veide i går 696 gram 🙂 

Så har vi minstejenta Gry, som har fått lilla halsbånd: 

Gry, 11 dager

Hun veide 548 gram 🙂 

Så har vi Camillas lille gutt, Georg, han har fått grønt halsbånd: 
Han veide 678 gram 🙂 

Til sist og minst faktisk, har vi Glenn, han har fått gult halsbånd: 
Han veide igår 472 gram 🙂 

Navnene er forøvrig bare arbeidstitler fremfor å si farge hver gang, det er ikke nødvendigvis det de blir hetende i sine nye hjem, for akkurat det har jeg ikke tenkt å legge meg opp i *ler* 

Nå blir jeg hjemme de neste 3 ukene, før jeg legges inn igjen en uke for cellegiftkur igjen (stråling skal jeg ha hver dag i 5 uker til, men det er dagbehandlinger), og etter det, da skal jeg bare være hjemme! Det er viktig å se fremover 😉 

Helsemessige utfordringer

Jeg har vært veldig usikker på om jeg skal blogge om dette, både fordi at det er en vanskelig ting å være offentlig om, og fordi at jeg er litt sånn «hva skal man si, egentlig?». Hvilket er en variant av reaksjonene jeg får når jeg forteller, for det er ikke så lett å vite hva man skal si når noen gir deg dårlige nyheter, ikke engang når de er om dem selv. Dessuten er problemet en anelse intimt, og selv om jeg strengt tatt ikke har noen problemer med å være åpen om sånt, så hender det jo at folk har litt problemer med åpenhet om sånt 😛 Men i hvert fall, min siste helsemessige utfordring er at vi (dvs legene) har oppdaget at jeg har en svulst i endetarmen. Sånn, der har jeg sagt det. Så kan vi ta runden med «nei, så kjipt» og «det kommer til å gå bra» 😉

For å ta litt historikk da, så startet det i mars med en infeksjon i skjeden, som til tross for 3 antibiotikakurer fortsatte å være infisert. Så fikk jeg en hemoroide.. Jeg veit hva dere tenker nå.. Oh, så sexy! Men det blir verre 😛 I mai ble infeksjonen en fistel (dvs en åpning der det ikke skal være en åpning) der man aller helst ikke vil ha den (i den grad man vil ha fistel, liksom), mellom endetarm og skjeden. Og ja, det er akkurat så ekkelt som det høres ut som. Verre faktisk. Jeg har lært mye om meg selv og hvor kresen og fintfølende jeg er, for å si det sånn *flir* Gynokolog i mai fant ingen fistel, så fastlege henviste meg til AHus, og jeg fikk brev av AHus i slutten av juni om denne 3mnd garantien deres. Jeg er jo positiv av natur (hehe), så jeg ringte AHus og fortalte at jeg kan komme på veldig kort varsel, uten at det imponerte dama i skranken noe større, jeg måtte nok vente til slutten av september allikevel, det var lite sannsynlig at de kunne ta meg inn før. Ja ja, jeg er jo en tålmodig sjel jeg, og venter på min tur uten å stresse noe større 😉

Den 28 juli ringte jeg igjen, ikke for å mase, men for å få noen tips om hvordan man steller elendigheten, for jeg ble jo lekk (jepp, dere får vite mer enn dere trenger), og med lekkasje følger sårhet. Da ble jeg satt over fra en avdeling til en annen (og ventet tålmodig i 10 minutter på at en tredje skulle ta telefonen, før den tredje kunne opplyse meg om at jeg hadde brukt hele min tilmålte tid på telefonsvareren *kremt* Sikkert en interessant beskjed å høre på.. hehe), før jeg endelig fikk tak i noen som kunne svare. Vedkommende der syns ikke jeg skulle ha så store plager (hvilket jeg er 100 % enig i!), så jeg fikk en øyeblikkelig hjelp-time på gastropoliklinisk avdeling tirsdag den 29 juli.

Jeg skal ikke gå inn på noen detaljer om hvordan den undersøkelsen var, utover at det var svært ubehagelig (igjen, svært sårt og ømt down there). Legen på gastro sendte meg rett til gynokologisk poliklinikk, så vi fikk sjekket ut den siden av problemet samme dag, og jeg fikk kjøre hjem igjen med en litt anstrengt måte å sitte på 😛

På fredag 1 august ringer legen fra gastro-pol meg og spør om jeg kan komme inn 2 timer senere. Han ville ikke fortelle meg hvorfor jeg måtte komme inn, men vi måtte ha en prat. Hvilket er en ganske grei indikasjon på at de har funnet noe de ikke liker på prøvene dine.. Dette ble illustrert til fulle da jeg var på vei inn til AHus, for da ringte gynekologen for å fortelle meg at prøvene så fine ut. Gode nyheter får du over telefon, dårlige nyheter må du møte til time for å få 🙂

Samtalen gikk greit. Jeg veit at folk jeg har snakket med lurer på om jeg virkelig syns det er greit, men jeg har vært plaget der nede i en stund nå, jeg har googlet (de anbefaler forøvrig å la det være 😛 ), jeg har hatt celleforandringer i livmoren et par ganger, jeg veit at du får time for å få dårlige nyheter, jeg kom ikke totalt uforberedt. Seriøst. Det var greit.
– Jeg tror dog at lege og sykepleier syns jeg var snål, de var veldig medfølende og forståelsesfulle og lurte på hva jeg tenkte på, og jeg svarte «Jeg har ei drektig tispe hjemme, jeg vil være der når hun skal føde».

Vi veit ikke hvor mye behandling jeg kommer til å trenge. Er det bare denne svulsten i endetarmen, så blir den en operasjon, der de også reparerer hullet mellom endetarm og skjede. Jeg vil komme til å få stomi fordi svulsten sitter så langt nede som den gjør. Om jeg må ha cellegift og/eller strålebehandling kommer an på hva de fant på MR og CT (som jeg var på den 5 august). Jeg kommer til å bli operert på Radiumhospitalet og ha de første kontrollene der, før jeg overskrives til AHus igjen. Og jeg har ingen peiling i det hele tatt på hvordan dette kommer til å påvirke revmatisk artritt og MCTD. Og akkurat nå venter jeg på at Radiumhospitalet skal ta kontakt for time eller videre undersøkelser.

Og da kommer vi til den delen der jeg forteller dere hva jeg tenker og føler, ikke sant? Og det er fortsatt greit. Ikke misforstå, jeg skulle helst ha sluppet dette, men det gjorde jeg ikke, og nå får jeg bare takle det som det kommer. Jeg er ikke redd, jeg er ikke deprimert, jeg er ikke lei meg. Jeg tror ikke jeg slipper unna dette uten å være redd, deprimert og/eller lei meg, men akkurat nå så er det greit. Jeg planlegger fortsatt fremover i tid. Jeg veit ikke hvor alvorlig dette er enda, så enn så lenge så venter jeg og ser, og jeg satser på at det går bra.

Det jeg tenker er at dette kom på et skikkelig upassende tidspunkt. Ikke det at det noen gang er passende å få kreft, men seriøst. Jeg har ei tispe som skal føde om 2 uker. Et kull som har vært planlagt i mer eller mindre 8 år, på 5 forskjellige tisper. Jeg skal få oppfylt min 15 år lange drøm om puddel. Det har jeg tenkt på, hvorfor oppdaget vi ikke dette før paring i juni? Da kunne jeg utsatt dette kullet. Hvorfor kom ikke dette til neste år, da jeg var ferdig med kull. Å opplyse og håndtere dette med familie og venner gjør at jeg ikke er super-oppmerksom på kommende valpekjøpere, og det fortjener de jo, men inntil valpene kommer, så føles dette viktigere, mer nødvendig.

Jeg har dårlig samvittighet ovenfor hundene. Det har blitt lite mosjon på de, for dette har vært både vondt og sårt. Nora har blitt tjukk, Leah burde være i form til fødsel og valpekull, og jeg burde ikke ligge i senga mi store deler av dagen og synes synd på meg selv. Jeg veit det er irrasjonelt, jeg veit at jeg ikke får gjort så mye annet akkurat nå, og jeg veit at det antageligvis går bra, både med Nora og Leah, men allikevel.. Det er kjipt at det er sånn nå, mest fordi jeg vil gi Leah de beste forutsetninger for en enkel og fin fødsel.

Jeg tenker også at folk må seriøst slutte å si at jeg ikke må bli tynnere. Ja, jeg veit, jeg har gått ned 10 kg siden mars, men det er ikke akkurat sånn at jeg gjør det med vilje. Nei, jeg kommer ikke til å forsvinne, det er minst 10 kg igjen til jeg kan kalles undervektig, så jeg er ikke i nærheten av å bli borte, og fortsatt, det er ikke sånn at jeg gjør det med vilje. Det er et symptom på denne svulsten at jeg går ned i vekt, jeg er ganske sikker på at så fort den er borte og jeg er erklært «frisk», så kommer de kiloene jeg har mista tilbake igjen.. Antageligvis med forsterkninger 😛

Jeg syns det er leit at de rundt meg er bekymret for meg og hvordan dette skal gå. De er vel strengt tatt mer bekymra på mine vegne enn hva jeg er sjøl. Jeg er som sagt positiv. Jeg syns det er vanskelig at folk syns synd på meg, og jeg veit ikke hvordan jeg skal takle det når folk sier at de syns jeg har fått nok nå – jeg er ikke uenig i det, jeg syns og jeg har fått nok nå, men hva vi syns er åpenbart irrelevant 😛

Det jeg tenker om stomi, er at det er kjipt å ha bikkje som støter med to stive forbein i det området når du har pose på magen *ler* Men så tenker jeg at nå har det vært så mye sårt og ømt i det området at det er greit å stenge butikken, liksom 😛 Det finnes verre ting å leve med enn en pose på magen 🙂

Og jeg tenker at det kommer til å gå bra. Det er strengt tatt ikke et tema at det ikke skal gå bra. Det kan hende det tar lenger tid før det blir bra, det kan hende det er mer komplisert enn det ser ut pr i dag, men sluttmålet er at det går bra – og jeg har lært at det er viktig å ha et sluttmål 😉

Gjenopplivning av bloggen

Skal vi se, det er aldeles straks 11 mnd siden forrige blogg, så da er det vel på tide å blogge litt igjen da? Det er jo ikke sånn at det ikke har skjedd noe siden i fjor sommer, selv om det ikke er noen store banebrytende happenings *ler* Skal prøve å være litt strukturert og forholdsvis kort da 😉

Arkivfoto: Norris i dekk 😛

Vi starter med Nora:
Vel, hun er fortsatt allergisk.. Vi prøvde allergiforet i 4-5 mnd, uten at det hadde noen virkning, så vi har fastslått at hun ikke er allergisk mot noe hun spiser. Vi brukte også de grusomme våtserviettene (Malacetic) uten at det var noen mirakelkur, så vi har endt opp med Prednisolon. Det har hun stått på i et halvt års tid nå, og det fungerer, så vi fortsetter med det vi. Til tross for at jeg veit hva bivirkningene ved langtidsbruk av kortison er – livskvaliteten hennes er bedre, det er det som er viktig.

Av bivirkninger vi har sett til nå, så drikker hun mer enn før, med påfølgende økt vannlating. Hun er også sulten hele tiden, og for ei som allerede var glad i mat, så er hun nå – om vi spør henne i hvert fall – på randen av sultedød hele tiden. Vekta hennes tilsier ikke at det er tilfelle, hun har for første gang på straks 6 år vært små-tjukk, men det er bagateller, syns hun 😉

Vi har vel så vidt trent litt det siste året også, og med såvidt, så mener jeg nettopp det 😛 Vi fant ut at det var litt mer morsomt å trene nå som vi slipper å bare trene klasse 2-øvelser (hun kan jo ikke starte pga Prednisolonen) og slipper å pirke masse (jeg har jo vært veldig flink til det tidligere *ler*), så nå trener vi bare for gøy, og jeg kan atter igjen belønne bare fordi hun er søt og morsom ❤ Jeg trives med «pensjonister», jeg 😉

Leah..
Her har det jo vært litt siden sist blogg 😉 Hun har gått MH, blitt øyelyst og fått offisiell PL-attest (det er viktig at det er offisielt! 😀 ). For å starte med helseundersøkelsene, så er hun selvsagt fri på alt hun skal være fri for, dvs HD A, AA A, PL-0 og øyelyst uten anmerkninger. Fine lille bolla ❤ Ja, jeg er fortsatt håpløst forelsket i henne 😀

MH’en er jeg også fornøyd med, selvsagt 😉 Jeg husker ikke helt skjemaet (og jeg gidder ikke å leite etter det, det kommer på kennelsiden etterhvert), men hun er sosial, har god lekelyst, god avreagering og er skuddfast. Jeanette filmet oss, så vi har video:

Hun har også 3 brødre som har gått MH, filmer fra deres MH’er kan dere finne på Se Upp’s kullside 🙂

Leah fikk også prøve spor, her er en video av hennes andre spor:

Det var ganske bra, syns jeg, særlig med tanke på at idioten i den andre enden av lina (dvs meg) ikke tok hensyn til at puddelen ikke bare er helt uerfaren, men også veier halvparten så mye som terven og holdt igjen litt vel mye her og der *kremt*

D4A-klippen 😉

Hun har også vært på utstilling, først Dogs4All i november, så romjulsutstilling i Letohallen i – som du kanskje skjønte helt av deg selv – romjula. Det ble en excellent begge gangene, så nå har hun 3 av de 😉

 

 

 

Kennelnavn!
Så har jeg nå blitt medinnehaver av Kennel Imagecopy ^_^ Det er jo et kennelnavn som har blitt viktig for meg, samtlige belgere jeg har hatt har hatt tilknytning til det kennelnavnet, Hero, Zar og Emma er oppdrettet av Merete, Dina har hatt to kull hos Merete, og Nora er etter Drama fra Merete, så jeg spurte Merete om vi kunne samarbeide i et kennelnavn, det fant vi ut at vi kunne, og jeg fikk medinnehaver-status (heter det det? Dere skjønner hva jeg mener 😛 ) i bursdagsgave. Jeg er veldig fornøyd med ordningen og ser frem til å samarbeide (videre) med Merete! 😀

Nora og Leah på brygga i Eskilstuna

Roadtrips..
Det blir det jo noen av 😉 I juli var Camilla og jeg i Uppsala på «kenneltreff» og Leah-klipp, og fikk hilse på masse trivelige Se Upp’ere og deres eiere. I oktober var pappa og jeg på bobil-tur til Trøndelag for å hilse på Fredrik og se litt på folkehøyskolen han gikk på der (samt teste bobilen på vinterføre.. Den funker.. hehe). I mai var Merete og jeg i Uppsala for å kikke på valper, og i juni var Merete og jeg i Eskilstuna for pudelnational og for å hente valp 😛

Se Upp Full i Fan

 Eller Malin til hverdags har flyttet til Norge! Hun blir forhåpentligvis et tilskudd i avlen både hos Malin (jah, hun er oppkalt etter oppdretteren sin *ler* Fordi det er gøy!) og hos oss! Forhåpentligvis har hun anlegg for hvitt også, så hun kan bli mamma til min hvite mellompuddel om noen år ❤

 

Og sånn apropos avl..
Så planlegger vi stadig et kull på Leah. Vi venter løpetid hvilken dag som helst, og mer info kommer når paring er gjort! Jeg prøver å ikke jinxe noe, Leah er tispe nr 5 jeg har vurdert for avl *ler* Interesserte kan dog kontakte meg på mail tonerognstad (a) gmail.com
Vi forventer både sorte og brune valper 🙂

Imagecopy-gjengen ❤

Og det var vel det?
Jeg kommer ikke på noe mer jeg må nevne. Det blir forhåpentligvis litt jevnere oppdatering her fremover *ler*

Wazzup?

Ja, nei.. Intensjonen om å blogge minst en gang i måneden, kanskje til og med oftere, var god.. Gjennomføringa derimot, var det verre med *ler* Men herremin, det har bare gått nesten tre måneder da, det er jo ikke sååå mye?

Så, hva har skjedd siden sist? Med tanke på overskriften på forrige blogg, så kan vi jo nevne at Leah har rukket å bli 8 mnd gammel, det er faktisk bare 12 dager til hun blir 9 mnd, til og med.. hehe 😉 Vi har dog ikke rukket å bade noe mer, og med tanke på temperaturen ute akkurat nå – sju minusgrader – så blir det vel neppe mer bading i år. Ikke utendørs ihvertfall 😉

Siden vi allikevel er inne på lille krøllebølle, så er jeg fortsatt kvalmende forelsket i henne. Hun vokser opp til å bli ei artig lita frøken, og per i dag så er min eneste bekymring at jeg egentlig ikke har noe å bekymre meg for *ler* Vi var en snartur i Letohallen i helgen for å kikke, og i stedet for å finne opp kruttet på nytt, så siterer jeg hva jeg skreiv på et hundeforum når vi kom hjem derfra:

.. Er vi hjemme fra en snartur i Letohallen, planen var delvis å slite ut krøllebølla, og delvis fordi jeg er nysgjerrig på hvordan hun er i sånt miljø. Jeg er jo litt belger, jeg liker å overanalysere ting, og selv om hun stort sett ikke har så mange problemer i hverdagen, så kan trykket i en sånn hall bli litt stort, og det ville jeg ikke at skulle komme overraskende på oss når vi skal til Lillestrøm om noen uker. Jeg kunne spart meg for overanalysen, for det eneste problemet krøllebølla hadde i Letohallen i dag, var at det var så mange hun burde hilst på, og så liten tid å gjøre det på. Ja, og at hun ikke kan gå i bånd da.. Men så er ikke det et så stort problem heller, hun veier jo bare 8-9 kg, liksom  

Fy søren for en fin liten krøllebølle vi har i hus  Jeg er nesten overrasket selv over hvor innmari blind jeg er for hennes negative sider, for hun er bare skjønn, selv når hun ikke er det. Jeg føler at jeg må ha gått glipp av en eller annen vesentlig brist hos henne (igjen – overanalysering), for jeg pleier å være nesten urimelig kritisk til egne hunder, men med henne så er alt bare bra. Selv ting jeg egentlig ikke syns jeg trenger i en hund (selvstendighet og stahet  ) er bare søtt og morsomt med henne. En eller annen gang må vel den kvalmende forelskelsen gå over? Hun kan da umulig være så bra som jeg syns hun er? *ler*

Og det er ganske greit oppsummert hva for slags inntrykk jeg har av henne – hun er ei frøken som ikke har store problemer i verden, rett og slett 🙂 Vi har meldt på frøkna til Dogs4All nå i november, da debuterer hun i de voksnes rekker, og vi gleder oss til å vise henne frem 😀

Vi har selvsagt litt å si om Norris også. For å ta det negative først, så klør hun fortsatt. Hun klør mindre i kortere perioder, men det er aldri så langt opphold at hun rekker å bli kvitt soppen ordentlig før det er i gang igjen. Men vi har kuttet ut kortisonen, den gjorde ikke noen forskjell fra eller til, og da ser jeg ikke noe poeng i å fortsette å la henne stå på det. Hun fores kun på Vom&Hundemat med kylling nå, det ser ut som at det er det som funker best for henne, og siden hun klør mindre i perioder med litt aktivitet, så antar jeg at hun har en form for matsensitivitet (hun er jo ikke testet for allergi), iblandet litt kløe som en overslagshandling. Hun trenger nok litt mer å bruke hode og kropp på enn hun har fått dette året.

Så, sånn apropos dette med å bruke hode, og for å ta det positive, så har vi vært og trent – og siden det skjer så sjeldent nå for tiden, så passet vi på å dokumentere det 😛 Videoen først:

Norris ❤ Jeg må smile når jeg ser videoen av henne, for hun er jo bare søt. Vi har så å si ikke trent på 8 mnd før denne videoen, og det er bittersøtt å se hvor glad hun blir over at vi endelig trener igjen – halen går så å si hele tiden. Det er nesten slemt at vi ikke trener mer.. Så det har vi tenkt å gjøre noe med. Planen var egentlig å starte nå i november, men siden vi ikke har trent siden 5 oktober og hukommelse er en fin bil som dessverre er satt på verksted for øyeblikket, så har vi ikke husket å melde på (unnskyld, Ann-Merethe! Vi blir selvsagt med og heier selv om vi ikke starter!). Jeg har dog tenkt å gjøre noe med det fremover, vi skal begynne å trene mer regelmessig (det bør jo ikke bli så altfor vanskelig, selv 1 trening i måneden er mer regelmessig enn hva vi har gjort i år *kremt*) og faktisk starte til neste år. Jeg lover! Dere kan få lov til å kjefte på meg hvis jeg ikke gjennomfører om et års tid!

– Skal jeg være skikkelig gæern, så kan jeg til og med prøve å huske å melde henne på utstillinger i håp om å ta det siste certet. Når hun ikke har en diger hårløs ring rundt ene øyet, så er hun jo blitt brukbart pen, syns jeg. Hun har virkelig kledd å bli voksen 😀

For hun er jo bare morsom å trene med, ihvertfall nå som vi begynner å få litt kontroll på ting – det syns kanskje på det noe selvgode gliset jeg har med ujevne mellomrom på videoen *ler* Vi er som dere kan se i videoen ganske rustne, med litt sperring på fvf, samt litt tripping og skeive innsitter i holdtene, men med tanke på hvordan hun er (med stress og arbeidslyst) og hvor lite vi har trent, så tenker jeg at det er ganske bra, tross alt. De tingene vi har slitt med, er jo dette med albuer i bakken, og selv om hun blir litt «lett» når jeg går inntil igjen, så er nå i det minste albuene i bakken før det. Ruta er ikke så gal som den har vært heller, hun kan jo dirigeres nå, det har vært veldig vanskelig før (hun mener jo at alle kommandoer hun ikke skjønner, egentlig betyr at hun skal komme inn til meg igjen.. hehe), og avstandskommandoene, der må jeg gjøre noe med fremdriften (det syns ikke så godt på videoen, men den er et problem) og ønsket om å stå, men jeg tipper at det også kan bli bra med litt mer jevnlig og målrettet trening.

Sånn utenom det, så har Merete og jeg vært på en liten «turne» 😉 Vi var først og kikket på en av Noah-sønnene, før vi dro for å kikke på Dina-sønnen Tjukken. Det er godvondt å hilse på Tjukken, han er så lik mammaen sin at det er litt sårt. At han er en morsom liten godgutt, gjør det egentlig ikke noe bedre.
Tjukken fikk leke med Nora og «lillegutt» Jäger, og det har Merete fanget opp med kamera sitt:

Nora, Tjukken og Jäger

hehe.. Norris er ikke så imponert over at Tjukken fikk tak i ballen 😛

Nora i front, Jäger bak 🙂

 

Norris syns brått at Jäger var for nære *ler*

Norris må være veskehund, selv om jeg ikke har veske ❤

Grunnen til at Norris ikke er meldt på noen utstillinger – den ringen rundt øyet er ganske skjemmende.. Hun har begynt å få igjen pelsen nå da! 😀

Nora og Noah, to fine tervetotter ❤

Og fine tervetotter og gode fotografer gir sånne bilder ❤

Og siden vi førstes er inne i en bildesteam, så tåler dere noen jeg har tatt også 😉

Leah er hellig overbevist om at størrelse ikke er noen hindring 😉

Sprett-puddel 😉

 

Det er tydeligvis ikke alltid krøllebøller kan se så lure ut heller 😉

Krøllebølla liker fotball, hun. Liten hund, store baller, bokstavelig talt 😉

 

Som nevnt.. Størrelse ingen hindring, liten hund, stor ball osv 😉

Liten hund, stor pels.. 😛

Dette bildet ble tatt bare for å vise hvor mye pels den der krøllebølla har, for jeg kunne godt tenkt meg å klippe henne litt, så jeg måtte spørre Malin om hvor god ide hun syns det var. Malin syns det var en god ide hun, men det syns ikke eieren til krøllebølla, så hun er fortsatt ganske hårete.. Krøllebølla altså, ikke eieren 😛

Bare fordi de er søte 😀

Sånn utenom det, så er jeg i praksis igjen, denne gangen som assistent i en 2.klasse på barneskole. Ja, jeg veit, det kom overraskende på meg og *ler* Vi er bare på 3.dje uka nå, så jeg veit ikke helt hva jeg skal si, annet enn at det er mer interessant enn jeg hadde sett for meg 🙂

I dag (eller, strengt tatt i går) så har jeg vært på kontroll igjen, bare for å gå rett fra praksis til form – det henger jo litt sammen, liksom 😛 Denne gangen på Rikshospitalet. Det er jo tross alt en hel halvannen måned siden jeg var på Martina Hansens Hospital på kontroll, så da var det nok på tide med en ny en *ler* Legg til at jeg har vært på kontroll hos fastlegen også mellom MHH og riksen, så skjønner vi at jeg er ganske så kontrollert, sant 😛

Bare for at det skal bli forståelig, så må jeg vel gjenta litt om formen min de siste årene. Jeg fikk Mabthera-behandling i august 2010, og den fungerte umiddelbart og utrolig godt. For første gang på mange år (sånn ca 10, om man skal pirke) så var jeg smerte- og symptomfri, and all was well 😉 Så begynte jeg på arbeidsavklaring, og formen ble gradvis dårligere. Ikke så dårlig som jeg har vært, for strengt tatt så har hverken MCTD’en eller RA’en vært hovedproblemet nå, problemet har vært utmattelse og kranglete mage. Mage-problemet har vi konkludert med at er pga Irritert mage/tarm-syndrom, dvs at ved stress, enten det er fysisk eller psykisk, så reagerer magen med å være kranglete. Stort sett om nettene, selvsagt, for søvn er oppskrytte greier. Søvn, eller mangel på sådan har vært et annet problem, for jeg sover rett og slett ikke nok, hvilket går bra når man er frisk eller ikke i aktivitet, men nå er jeg jo ikke helt frisk, og jeg er i aktivitet, så resultatet er at jeg har vært dritsliten i hele år, hvilket gjør at magen krangler mer, revmatismen krangler mer, og jeg blir mer sliten. Fine, lille sirkelen 😉

Formen er jo en av grunnene til at Nora ikke trenes mer, det var egentlig det som var poenget med å skrive så mye om den nå. Men, etter kontrollen i dag, så våger jeg å være litt optimistisk, for selv om jeg har hatt disse symptomene en stund nå (i hele år), selv om jeg har nevnt det for fastlege og revmatolog på MHH, så var det ikke før i dag at jeg fikk en respons utover litt nikking og litt «mmm»-ing. Revmatologen på Rikshospitalet er tydeligvis en driftig mann, for han har henvist meg til MR (pga bekkenet, det er visst ikke vanlig å ha bekkenløsning 15 år etter at man fødte sitt yngste barn), røntgen av hender og skulder (jaaa, for jeg har visst forandringer i hendene og forkalkning i skulderen – utrolig hva man lærer etter 8-9 år med en sykdom altså!), fysioterapi (for jeg trenger visst å komme i bedre form *kremt*), samt en ny medisin som skal gjøre søvnen min dypere, sånn at jeg forhåpentligvis både sover mer og sammenhengende, og derfor blir mindre sliten og mindre utsatt for betennelser. Han rekvirerte også ikke mindre enn 4 sider med blodprøver han ville ha av meg, sånt får jo jeg nesten litt noia av, jeg liker fortsatt ikke nåler jeg *ler* Men det var heldigvis bare 8 glass, ikke 19, som jeg så for meg.. Og bare ett stikk 😉 Så som nevnt, jeg våger å være litt optimistisk nå.. Håpet kan jo ingen ta i fra meg, jeg håper jo at jeg får litt overskudd etterhvert 😀

Sånn utenom det, så har jeg begynt å strikke, i den grad man kan si at man har begynt med noe når man ikke har fullført noe prosjekt enda *ler* Prosjektet er veldig simpelt, jeg strikker skjerf, mest for å komme i gang. Det er sånn ca 65 cm langt pr i dag, og bør bli nesten tre ganger så langt før jeg sier meg fornøyd.
Nå har jo strikking (og hekling, som jeg tenkte jeg skulle prøve meg på senere.. hehe) blitt en motegreie, det er kult å strikke, så selvsagt hang jeg meg på det – jeg er jo litt sånn, mainstream og sånt *ler* Neida, jeg er jo glad i strikkajakker og ullsokker, og jeg er frossen av meg, så da tenkte jeg at det var lurt å lære seg å lage sånt sjøl, det er jo så mye kult man kan lage 🙂 Men først så må jeg bli ferdig med skjerfet mitt 😉

Syke hunder, syk bil, jentetur og sånt..

Syke hunder
For å begynne med det kjedelige først, så har vi hatt våre runder med syke hunder siden sist. Vi begynner med eldstemann først, Nora har jo gått på kortison og fått eddikvask siden forrige gang jeg blogget, uten noen synlige tegn på bedring. Jeg gikk tom for kortison forrige søndag, så Nora fikk ikke den søndagen og mandagen, og resultatet var at hun begynte å klø like mye igjen. I tillegg har Veronika, oppdretteren til Nora, snakket med ei som har ene søsteren til Nora, som viser lignende tegn (ikke så mye kløe, men mer røyting enn vanlig, samt at hun slikker seg på beina og i rompa), så jeg tror vel egentlig ikke at hovedproblemet til Nora er sopp lenger, men heller et symptom eller en bivirkning av allergi.

Folk har spurt meg hvordan jeg har det, og jeg har det bra – det er ikke jeg som klør 🙂 Det er selvsagt kjipt at Nora er plaget, men det er bare sånn, jeg kan ikke forandre det, vi kan bare lære oss å leve med det. Jeg har fått utrolig mange gode råd og tips som vi driver og igangsetter, og enn så lenge så er ikke Nora så plaget av kløen at det ikke er til å leve med. Den dagen vi ikke kan leve med det lenger, så er det bare en ting vi kan gjøre – og jeg har bestemt at det er lenge til den dagen kommer!

For sikkerhets skyld, så har det jo ikke vært bare Nora som har vært syk, Leah har hatt et par dager hun også hvor hun ikke har vært helt i form. Det begynte på onsdag, da kastet hun opp hele formiddagen. Kvelden kom, og plutselig var hun dobbelt så stor i ansiktet som hun pleier å være:

Leah onsdag kveld, litt hoven i ansiktet, kan man si..

Hun fikk en akuttdose kortison, og heldigvis gikk hevelsen stort sett ned i løpet av natta. Frøkna virket i bedre form, løp og lekte med Nora som vanlig, og vi senket skuldrene igjen og tenkte at hun var frisk igjen. Vi gledet oss for tidlig, for på torsdag kveld begynte lille krøllebølle å kaste opp igjen.. Hun var i så dårlig form i løpet av natta at jeg var oppe og sjekket henne flere ganger, så på fredag morgen ringte vi veterinær. Hos veterinæren ble det klemt og kjent og lyttet, men de fant selvsagt ingenting, så Leah ble satt på skånefôr for sikkerhets skyld, men friskmeldt (vi hadde jo planlagt jentetur, mer om den lenger ned). Hverken veterinæren eller jeg tror egentlig at opphovningen har noe med oppkastet å gjøre, for hun kastet opp på natta/morgenen, hovnet opp på kvelden, for så kaste opp kvelden og natta etter igjen. Jeg går ut fra at hun har fått seg et vepsestikk eller lignende når hun hovnet opp, hun jakter jo sånt, og at oppkastet enten kommer av at hun spiser gress eller noe.. Det er nok heller tilfeldig at vi fikk alt på en gang 🙂

Syk bil..
Er det ikke det ene, så er det det andre – heldigvis kan biler erstattes, selv om man syns de er trofaste slitere og er litt glade i de 😉 For Chrysleren er visst ikke helt frisk hun, så pappa og lillebror (også kalt Pompel og Pilt) har kikket litt på henne denne uka. Hun har fått ny olje, nytt dieselfilter, nytt oljefilter, og har visst sannsynligvis skaffet seg dieseldyr. Dieseldyr er visst ikke noe man ønsker, men hey, who can blame her? Det er koselig med kosedyr, liksom 😉 Pappa lurer også på om hun kanskje er litt slakk i registerreima si, og siden hun har gått noen mil, er litt rusten og trenger litt nye deler her og der, så er det visst bedre (dvs mer økonomisk) å la henne slippe enn å koste på henne en haug med reperasjoner. Jeg syns det er litt trist, for mange av de «noen milene» hun har gått, er sammen med meg, og hun er god å reise i, har alltid plass til ALT mikkmakket jeg vil ha med meg, og er billig i forbruket sitt (i helgen har hun f.eks brukt ca 90 liter diesel på 135 mil, det skal bli sånn ca 0.66 liter pr mil – og det stemmer med tidligere utregninger også).

Vi får vel anta at helgens tur (som det – som nevnt – kommer mer om senere i bloggen) var Chryslerens siste langtur. Denne helgen har hun oppført seg som den gamle og slitne damen hun er, det har vært ordentlig slitsomt for henne når hun har måtte bruke litt krefter, enten det har vært i oppoverbakker eller i forbikjøringer. Eller, vi prøvde vel bare en forbikjøring, da ble det så vanskelig for henne at vi sparte oss for sånt så sant vi ikke var på flatmark, med 4 felts vei, og med gooood tid. Men jeg håper fortsatt at et mirakel skal skje, og at det ikke er noe alvorlig galt med henne, sånn at vi får en langtur eller tre til 🙂

Jentetur..
Merete og jeg har en tradisjon for å dra langt for å stille ut en dag, og i år var reisemålet den svenske belgerspesialen i Knivsta, både for å stille belger, og fordi at Knivsta er sånn ca i nabolaget til Malin, oppdretteren til Leah. En kombo-tur, med andre ord. At de hadde uoffisielt valpeshow der i tillegg, sånn at vi kunne stille Leah, var bare et pluss. Nå er det sånn at vi ikke får ha med Leah på langtur uten å ta med Camilla, så da ble vi 3 mennesker og 4 hunder på tur i (stakkars) Chrysleren i år. Avreisen ble jo litt utsatt fordi at Leah har vært syk, en stund så spøkte det for om det ble noen tur i det hele tatt, men når veterinæren ga oss en «good to go», så heiv vi oss i bilen og dro vi, rett nok noen timer seinere enn planlagt, men den som gir seg er en dritt 😉

Vi ankom (stakkars) Malin sånn ca kl. ti på kvelden, og da begynte hun å klippe Leah. Vi hadde rett nok vært forutseende nok til å bade, føne og gre krøllebølla dagen før, men allikevel.. Det tar litt tid å temme krøllebølle til å bli en vakker puddel, så det ble langt på natt før det ble noe søvn. I tillegg var 3 av 4 hunder ikke spesielt hyppe på å holde kjeft og sove, så de få timene vi fikk ble oppstykket av mas og kjefting (and for the record – Norris er grei å ha med seg på tur hun! 😛 ). Sto opp igjen klokka seks fordi jeg ikke orket å mase om å sove en time til, så var det bare å pakke sammen, lufte hunder og kjøre avgårde for å finne utstillingen – hvilket ikke var så enkelt som en skulle tro, for veiforklaringa var forholdsvis laber.. hehe

Vel fremme, så ble det mye venting. Merete fikk eksteriørbeskrevet Noah, så nå er han korad. Leah ble finpusset på både en og to og tre ganger (man blir egentlig aldri ferdig med pelsstell på en pelsrase, man må bare gi seg en gang.. hehe). Så ventet vi litt mer, så ble Hermine sneket inn mellom noen raser før tiden fordi det ikke skulle kræsje med da Noah skulle i ringen, så ventet vi litt til, så ble Noah stilt (med CK og 4.beste hannhund i championklasse), så var det endelig Leah og Camilla sin tur 😀

Jeg syns de var kjempeflinke, en skulle ikke tro at det var debuten deres når man så de i ringen. Fint samarbeid, god kontakt, og Leah sto så fint så fint og var konsentrert om Camilla når dommerdamen gikk rundt for å sjekke henne. Dommerdamen syns at lille krøllebølle var vakker, og skreiv følgende kritikk:
»6 mån feminint huvud och uttryck. Vackra ögon, välburna öron, vacker överlinje, välburen svans, tillräckligt förbröst för åldern, bra vinklar fram och bak. Rör sig med ett gott påskjut bak, päls i kommande av bra kvalitet. Trevligt temperament. Välpresenterad.»

Bilde fra ringen:

Leah og Camilla i ringen 😉

Vi hadde selvsagt en liten fotoshoot også:

Veien hjem var hard. Det har blitt lite søvn de siste nettene fordi krøllebølla har vært i dårlig form, det ble ikke all verdens av søvn hos Malin, både fredag og lørdag var lange, og jeg var på nippet til å bli skikkelig grinete på reisefølgene mine for ingenting i det hele tatt *ler* Du veit, når du er så sliten at du blir sur for alt, og du veit at det er usaklig å bli sur, og blir enda surere fordi du veit at du er sur uten å ha noen grunn til å være sur..

Vel, vi besluttet at det lureste ville være å stoppe og sove litt, men med masse varmegrader ute (og nei, jeg klager ikke! Det var digg 😀 ), 4 bikkjer og 3 mennesker i en bil, så er det ikke bare å svinge inn et sted og sove litt. Første forsøket ble forkastet både fordi det var svært trafikkert, samt at det ikke var noe skyggefullt sted å stoppe, men vi fant etterhvert en passe sval og rolig rasteplass. Camilla, som har sovet en del i bilen, tilbød seg å sitte på utsiden med Hermine og Leah (det er hardt å være bulldogg i varmen også) mens Merete og jeg bretta oss ut i bilen, og etter et par timers hardt tiltrengt søvn, vekket snille Camilla oss og lurte på om vi ikke burde kjøre videre snart ❤ Et par timer på øyet er mirakuløst deilig når du er såpass varm og sliten som vi var, og at vi fikk litt middag på en McDonalds bare noen kilometer lenger ned i veien, var ikke akkurat feil det heller 😉

Det ble seint før vi ankom Kløfta i natt, og det ble seinere før vi kom oss i seng, fordi jeg insisterte på at vi skulle rydde ut av bilen før vi la oss. Jeg veit at jeg ikke hadde gidda å gjøre det i dag, nemlig 😉