Blogging er bare så 2014

Såh.. Long time no see? Kan jeg skylde på at jeg har hatt annet å tenke på? Ja, jeg kan det *ler* Skal vi prøve oss på en kort oppsummering av de siste 4-5 mnd da?

Sist jeg blogget var valpene straks 2 uker gamle, nå er de rett over 5 mnd gamle. Vi kan trygt fastslå at mye har skjedd med de siden den gang 😉 Alle valpene har fått nye hjem, bortsett fra den som jeg beholdt selvsagt – Ali, eller Gry som hun het sist dere så henne. Hun heter Ali fordi hun kurerer gruff, selvsagt 😀 Guri(malla)  heter nå Wilma og bor sammen med storpuddelen Molly hos Kristin og familien. Gustav heter nå Mime og bor sammen med blandinghunden Maia hos Nina med familie. Georg heter fortsatt Georg og bor hos Monica og samboer. Glenn heter Kompis og bor sammen med mellompuddelen Storm hos Astrid med familie. Jeg har vært veldig heldig med valpekjøperne mine, jeg får ofte og gode tilbakemeldinger, og alle virker fornøyde, både valper og eiere. Jeg føler meg veldig heldig med mitt første kull ❤

For å ta litt om hverdagen med Ali, så er hun ei aktiv og positiv frøken. Hun lever fortsatt på valpelisens og slipper unna med alt hun gjør, enten det er å leke pitpuddel i jakkearmen min eller henge i manken eller ørene til Nora. Vi blir vel nødt til å oppdra den  etterhvert 😉 Hun er usannsynlig søt da, jeg er overraskende klissete og bløt når det kommer til henne, hun kan ikke egentlig gjøre noe galt hun, selv ikke når hun gjør noe «galt» (hvis hun ikke veit at det er galt, så er det vel strengt tatt ikke galt? *plystre*).

Nora, Leah og Ali på tur i november. Bildet er stjålet av Jeanette 😉

Leah var en flink mamma, syns jeg. Alt gikk veldig naturlig med henne, fødselen var enkel, ikke noe tull med melkebaren, hun var flink til å holde reint i valpekassa, hun lekte med de, satte grenser for de, i det store og hele en flink mamma. Jeg er glad for det, det er viktig for meg sånn i utgangspunktet, og med tanke på alt annet som skjedde i høst, så er det veldig greit at dette gikk på skinner 🙂 Flinke lille bollungen ❤

Det går bra med Nora også. Snille Nora ❤ Hun har vært en fin leketante for de små, selv om jeg må hjelpe henne litt med grensesettinga innimellom. At hun har latt de få lov til alt, betyr ikke at jeg syns det er greit, for å si det sånn 🙂
Allergien har vært fin i høst, så fin at vi kuttet ut kortisonen. Hun har hatt en liten oppsving med sopp igjen i forbindelse med løpetid, men jeg håper at det går seg til igjen, og at vi kan vente med kortisonbehandling til sommeren igjen, hun pleier jo å være verre sommerhalvåret enn vinterhalvåret.

Jeg er redd oppsummeringa av høsten blir litt stykkvis og usammenhengende, hvilket er forholdsvis naturlig, jeg føler at jeg har vært i en døs sånn omtrent siden sist blogg og frem til nå-ish. For å ta litt om det og da, så syns jeg at strålebehandlingen var overraskende hard på kroppen. Mulig jeg er teit, men jeg visste ikke at jeg kom til å bli så sliten og sløv av det. De (alle som sier noe om kreft, sånn ca) snakker alltid om hvor hard cellegifta er for kroppen, men ikke om strålebehandlinga, så jeg tenkte at det ikke var så hardt jeg, men fy fader.. Jeg håper jeg slipper å gjøre det en gang til, for å si det sånn. Å bli sår kan jeg leve med, å ikke orke noen ting er jeg ikke så flink til å leve med – det overrasker meg det og, jeg er jo selverklært lathans, men det er stor forskjell på å ikke orke å gjøre noe og å ikke gidde, selv om resultatet er det samme 😛

Jeg er ferdig med behandling nå og har vært på 3 mnd kontroll, med MR, CT og hele pakka (rektoskopi, om man skal være detaljert.. Fortsatt ikke morsomt 😛 ), og alt ser greit ut bortsett fra at de fant «noe» på CT på leveren min. Jeg satser på at det er et støvfnugg i maskina eller noe sånt, og at jeg blir endelig friskmeldt på tirsdag igjen 😀
Den midlertidige stomien blir permanent da, ting (fistelen) har ikke grodd som vi tenkte den skulle, så da blir det operasjon i det området og pose på magen som resultat. Det kan jeg leve med 🙂

Jeg er litt usikker på om jeg kommer til å fortsette å blogge, stort sett så kommer jo oppdateringer på facebook, så blogging virker litt utdatert nå om dagen *ler* Jeg syns bare at jeg måtte oppdatere verden om hvordan det har gått siden september 🙂

Kvartalsbloggen *kremt*

Tanken om å blogge en gang i måneden var god, og det er tanken som teller, ikke sant? Jeg aner som vanlig ikke helt hva jeg skal skrive om, det er egentlig bare den dårlige samvittigheten for å ha en svært neglisjert blogg som gjør at jeg blogger i dag. Da blir det vel langt og rotete som vanlig da 😉

Nå er jo hukommelsen dårlig (det hjelper med facebook da), så jeg begynner med det første som faller meg inn (det er da det pleier å bli rotete), og det er jo Nora. Jeg veit jeg har skrevet om det før, hun klør, hun har gjærsopp på beina, og det er sannsynligvis allergi. Vi tok en blodprøve i juni for å sjekke om det kunne være tyroxin, og det er det ikke. Og da gjenstår egentlig bare allergi, og det vil jeg ikke.

Hun blir ikke noe bedre, snarere tvert i mot. Altså, ørene er bedre, men beina er verre. Det verste beinet hennes ser sånn ca sånn ut nå:

Fra 17 juni 2013

Hun har vært/er sår på begge forbeina også, men ikke så ille som på bakbeinet. Rompa er ganske ille den også, men jeg tenkte jeg ikke trengte å publisere bilder av denn 😛 Og når det ser sånn ut, så må man jo bare gjøre noe med det, ikke sant. Ny runde hos veterinær, og vi har nå kjøpt våtservietter for sopphunder:

Den lukter forøvrig skikkelig høgg. Epler står det på boksen, men jeg kan love dere at ingen hadde spist epler om de lukta sånn *grøss* Og det verste av alt, er at det krever et par runder med håndvask for å bli kvitt lukta på huden også *grøsser mer* I tillegg bruker hun selvsagt potesokker så å si hele tiden, både fordi hun er sårbeint og for å forhindre henne i å slikke på det. Jeg er litt usikker på om hun liker «eplesmaken», eller om hun bare ikke klarer å la være, til tross for eplesmaken. Vi har også kjøpt allergifôr, sånn type «skal ikke være noe i den som hun kan reagere på», og har innført et strengt regime om å ikke gi henne noe utenom det fôret:

Måtte henge plakat på kjøkkenet sånn at ingen skal glemme at hun ikke skal ha noe annet enn allergifôr 😛

Det er det vanskeligste med hele greia for oss alle 😛 Vi er vant til å dele med henne, og hun er jo sulten hele tiden, stakkar. På randen av sultedød, mener hun selv *ler* Såre poter er ingen big deal for frøkna, men at hun ikke får smake på ting vi spiser, det er ille altså 😉 Men hun er til tross for såre poter, kløe og streng diett er hun blid og i godt humør. Stadig ei lita lykkepille, fine Norrisen min ❤

Sånn utover det, så har vi prøvd å klippe puddel i et par omganger. Med «vi», så mener jeg Camilla, Merete, Jeanette og meg. Leah har såpass med pels at vi kan være mange som lærer å klippe puddel på henne 😛 I utrimmet versjon ser hun ca sånn ut:

Dårlig bilde, men sånn er det når man knipser innendørs i kjellerleilighet med mobilkamera 😛

Vi måtte dessverre barbere ned ørene, og vi gjør forhåpentligvis ikke det igjen 😛 (1. april)

19.mai -ish klipte Merete og jeg litt på Leah 🙂

Neste runde var hos Jeanette, da så Leah sånn ut etter bad og blåsing, men før klipp.

Resultatet ble sånn – fortsatt mye pels, men sånn blir det når man er redd for å ta for mye.. Det er visst ikke noe jeg trenger å bekymre meg for, sier de som har greie på det 😉 (1.juli)

Så to dager senere klippet jeg litt på egenhånd, og da ble resultatet sånn.. Jeg sliter litt med overgang fra rygg til manke som dere ser.. hehe (3.juli)

Bilde fra D4A 2012 – det er meningen at hun skal se sånn ca sånn ut 😉

Heldigvis er Leah en forholdsvis tålmodig frøken, så hun står på bordet og blir børsta og blåst, klippet og gredd i timesvis mens vi amatørene leker oss med henne. Overraskende tålmodig faktisk, hun er ikke stor fan av å kjede seg sånn ellers.. Når hun kjeder seg, så gjør hun forøvrig ting som dette:

Jeg burde åpenbart ikke lese ferdig Ringenes Herre.. Det er godt hun er søt 😉 

Ball er mye mer morsomt enn trimmebord 😉

Vi har faktisk trent litt siden sist blogg, det var ikke bare tomt skryt 😛  Jeg har til og med bildebevis:

Se på hunden, ikke føreren 😛

Litt mindre lyd og litt bedre posisjon enn vi hadde i forrige blogg, og det er vi glad for! Ja, ang lyd, så har Nora blitt ei ganske vokal frøken, hun har stadig noe hun skulle sagt hun, i nesten alle situasjoner. Ikke bjeffing altså, ikke nødvendigvis piping heller (som vi har på FVF), men brumming når vi kliner og sukking og stønning og i det hele tatt – lyd. Hun som alltid har vært så stille.. Rare Nora 😉

Vi har også badet i sommer, og med vi så mener jeg Nora og Leah – jeg har blitt for gammel til å bade i kaldt vann. Nora er jo en liten badeand, og heldigvis så ser det ut til at Leah også trives i vannet 😀 Badebilder, først fra 19. mai:

Norris bare kaster seg ut i det, hun 😉

Måtte redde leka si fra den sikre drukningsdød, vøtt! 😉

Med tanke på at hun var med på en badetur ifjor, så syns jeg hun er flink i vannet, hun har fin svømmeteknikk. 

Fine bade-bolla ❤

Hun blir forøvrig ikke kalt bolla fordi hun er tjukk 😛 Vi prøvde å få lillesøsteren til Camilla til å si krøllebølle, men hun sa «kollabolla», og da ble hun bolla, da 😉

Må feire at man har reddet leka si fra vannet, selvsagt 😉

Etter dette skulle selvsagt Merete ha fotoshoot. En strålende god ide å ha fotoshoot med bløte bikkjer – og da særlig puddelen, som ikke tørker spesielt fort, og ikke ser spesielt bra ut i dryppende våt tilstand 😛

Noah og Nora er nesten helt tørre igjen, Leah er ikke, kan man si.. Og jada, Nora var i vannet sist av de.. hehe

Tvillinghopp 😛

Her begynner ting å gå litt galt *ler* Jeg står nemlig til høyre, og Nora vil tydeligvis til mammaen sin 😉

Noah vil også til mammaen sin, og han lar ikke bagateller som tervfrøkner forhindre ham i å ta strakeste veien 😉

Da blir det litt sånn, da.. hehe

Forrige helg dro Nora og jeg til Merete og Noah på Kråkstad på «ferie» 😉 På lørdag tok vi toget til Mysen for å være på noe Momarken-greier, og sånt er jo litt artig for ei passe miljøberørt frøken (Nora, ikke Merete 😛 ). Hun hadde ikke overdreven sans for tog, det lagde alle sånne lyder hun ikke liker noe større, med luftutslipp i ventiler og piping i ymse varianter (jeg antar det har noe med brannvarsleren og matlaging her hjemme å gjøre.. hehe), men hun blir heldigvis påvirket av Noah, som ikke skjønte hva det var hun kava seg opp for. Inne på Momarken var det selvsagt flust av ting hun kunne bekymre seg litt for, men heldigvis begrenset hun seg til høyttaleranlegget og noen psykisk utviklingshemmede (hun er veldig usikker på de, og da må man snakke litt om det). På toget hjem igjen var hun så sliten i hodet sitt at hun ikke orket å bekymre seg over lydene det lagde *ler* Det var forøvrig meningen med Momarken-turen at hun/de skulle bli slitne, Merete og jeg skulle ut og spise middag og se film på kvelden 😉 Momarken er forøvrig en travbane, så vi fikk sett et par travløp også:

Fine hesten, kan fly den 😀

Ja, på kvelden hadde Merete og jeg «date», vi feiret bursdag på etterskudd vi, så vi gikk ut og spiste pizza på Peppes:

Bursdagsbarnet med en velfortjent øl 😉

Så dro vi på kino for å se The Lone Ranger, og vi var veldig mange i kinosalen sånn 10 minutter før filmen begynte:

Det kom noen til etterhvert da.. Tror vi ble rundt en 50 stk til slutt jeg *ler* Filmen var bra da, Johnny Depp er aldri feil, og med en liten dæsj gladvold blir det gøyalt 😀

På søndag var Merete og jeg oppe tidlig for å utnytte en strand før vanlige folk kom på den, og Merete hadde med kamera som vanlig, så da blir det litt flere badebilder:

Norris liker å lage litt bølger hun 😛

Nora på kong-i-våtdrakt-jakt 😉

Veldig motivert for å svømme etter disse kongene, er hun 😉

Ja, det er vanskeligere å kaste kong enn det ser ut til 😛

Også må man løpe seg tørr etterpå 😉

Det er sikkert et par ting jeg har glemt, men da var det sikkert ikke så viktig heller. Vi (Camilla og jeg) planlegger en tur til Leahs oppdretter i slutten av juli, jeg tror det blir et lite kenneltreff. Det er ferien jeg har i år 😉 Camilla er det ikke synd på, hun har alt vært en tur i Polen, ei uke på hytta i Sverige og skal en uke til syden i august. Men vi gleder oss til roadtrip da, det er morsomt 🙂 Ja *kremt* Jeg burde ikke glemme det, kanskje? Jeg har jo fått meg ny bil *ler* Det er en Ford Galaxy, som hadde 7 seter, jeg tok ut 3 av de 😛 Jeg får ikke til å legge ut bilde av den,  det får vi ta siden. Men den er lyseblå-ish, heter Junior og er god å kjøre – det får holde til jeg får tatt bilder av den (om jeg husker det, da *ler*). Grunnen til bilskifte var at Fransoas (den grønne Chrysleren) var litt sliten, stakkar, så nå skal hun visst bli delebil. Eller donator, om man vil 😉

Nå syns jeg at jeg har skrevet nok. Kan hende at det kommer en rapport fra kennel-treff-ish, hvis ikke så blogger jeg sikkert når Leah har gått MH i september 😛

Frøken Vingle tar en avgjørelse (marsbloggen :P )

God dag, mitt navn er frøken Vingle, og jeg har tatt en avgjørelse. Tror jeg 😉 Og siden frøken Vingle liker å gjøre korte fortellinger lang, så må jeg selvsagt blogge om det 😛

Saken er jo at jeg planlegger å få meg puddel. Min puddel, my own, my precious 😉 Alternativene har vært mange, og jeg har vært veldig frem og tilbake på hvem, når, hvor, farge, kjønn – ja faktisk, et kvarter så vurderte jeg faktisk hannhund her. Ingen av alternativene har vært dårlige, snarere tvert i mot, det ville gjort ting mye enklere om noen av alternativene hadde vært et klart dårligere valg (eller bedre, for den saks skyld) enn andre, men sånn jevnt over tror jeg at jeg hadde fått det jeg ville ha uansett hva jeg hadde valgt. Og hvordan velger man da?

Hannhund ble valgt bort delvis fordi jeg jo planlegger å drive oppdrett, og det gjør man ikke på hannhunder 😛 og delvis fordi jeg har to intakte tisper i huset, da er det enklere om tredjemann også er ei tispe. Jeg er litt usikker på om jeg valgte bort søsteren hans, eller om hun blir der hun burde være ( 😛 ), men pr i dag så tror jeg at jeg har takket nei 😉 Jeg kan evt velge en tispe etter denne tispa senere, så vidt jeg har skjønt, så det er ikke irreversibelt å evt ha valgt feil her.. Tror jeg 😉

Jeg har mulighet for å få ei hvit eller grå tispe til neste år, og jeg har drømt om hvit puddel siden Stinamor bodde hos oss, så jeg har ikke slått helt fra meg den tanken enda. Jeg prøver å tenke litt fornuftig da, jeg kan godt tenke meg å drive oppdrett på hvit puddel etterhvert, men etter hva jeg har forstått, så er det litt vanskeligere med hvitt enn f.eks sort, og jeg er fersk i puddelverden, det er nok å orientere seg i selv med en «enklere» farge som sort er, så jeg tenker at jeg utsetter den hvite tispa i noen år.. Tror jeg 😛

Så hva har jeg avgjort da, tror jeg? hehe 😉 Jeg har jo hele tiden sagt at jeg gjerne vil ha et kull på Leah, i 2015. Fordi jeg syns at tisper godt kan være litt mer enn 2 år før de går i avl. Det prinsippet har jeg bestemt meg for å bryte, tror jeg 😉 For jeg syns jo at Leah er verdens mest fantastiske krøllebølle, den eneste feilen med henne, er strengt tatt at hun er Camilla sin krøllebølle, og ikke min 😛

Hovedpoenget med å få en ny hund, er strengt tatt ikke å få en avlshund. Hovedpoenget er at jeg vil ha en hund å trene og konkurrere med. Nå har jeg jo Nora, som helt klart er en hund å trene med (vi har prøvd det i påska også, kommer mer om det siden), men om hun er en hund å konkurrere med er jeg litt usikker på. Delvis fordi hun er såpass miljøberørt som hun er, delvis fordi hun faktisk ikke er frisk. Mulig jeg føler litt ekstra på det nå, siden hun for øyeblikket går på en kur for å bli kvitt en ørebetennelse, og har klødd en del i vinter (hun er forholdsvis fin nå altså, om vi ser bort fra ørebetennelsen).

For å komme tilbake til dette med å ha kull på Leah, så har jeg bestemt meg for å fremskynde planene om å ha kull på henne med et halvt til ett år, altså at vi forhåpentligvis får paret henne om sånn ca et år, halvannet. Da er hun to, to og et halvt år innen hun får valper, og selv om jeg egentlig i prinsippet tenker at man kan vente til tispa er over tre før man har første kull på henne, så syns jeg at denne paringen er for en god sak – nemlig en valp til meg 😉

Jeg er litt usikker på hvem som blir far til min neste valp da, selvsagt. Jeg har jo knapt funnet ut hvem som er moren til min neste valp, så det ville vært litt for mye forlangt at jeg skulle vite hvem faren var også *ler* Jeg har noen hanner jeg vil kikke nærmere på, og Leah skal gå MH og øyelyses, samt at vi vil ha svar på gentest (jeg krysser fingrene for at hun har anlegg for brunt.. hehe), men som sagt, jeg har et par alternativer jeg skal sjekke ut litt nærmere. Det er spennende! 😀
– Og om jeg mot all formodning skulle komme til å ombestemme meg ang paringstidspunktet, så kan jo allikevel hannhunden være aktuell 😉

Jeg føler meg forholdsvis fornøyd med avgjørelsen min *ler* For ei som har vært veldig frem og tilbake om avl og ikke avl i hva er det nå? Minst 7 år? Så er det egentlig litt stort å faktisk ha bestemt seg for å ha et kull. Det er selvsagt fortsatt sjanse for at noe skulle dukke opp sånn at Leah ikke kan ha et kull, men jeg krysser fingrene for at alt fortsetter å være bra. Hun er ei flott lita frøken, og som nevnt en gang eller tre, jeg digger henne. Det er en ny opplevelse det også, for ei som er overdrevent kritisk til hunder i husstanden, og faktisk slite med å finne noe negativt å si om hunden 😉

Men, dette er jo fortsatt et år-halvannet frem i tid. Vi kan kanskje snakke litt om nåtiden også? 😛

Som før nevnt, så har Nora ørebetennelse. Vi hadde en runde med det i januar, men da fikk jeg kontroll på det ved å rense det hyppig, men så lett var det ikke denne gangen (sannsynligvis ikke i januar heller, siden det kom igjen nå 😛 ), så vi var hos veterinær på tirsdag. Hun er satt på en kur som forhåpentligvis hjelper, og etter å ha pratet litt frem og tilbake om behandling av sopp på poter og i rompa, så fant vi ut at jeg skulle prøve en litt sterkere eddik-blanding fremover og se om det hjelper. Jeg håper det for Noras del, det er nok frustrerende å klø sånn som hun gjør i perioder 😦

Vi har også vært og trent et par ganger i påska, og det har vært sånn passe interessant 😉 Hun er jo litt heit, frøkna, så vi har fått en veldig «fin» fvf, hun syns at hennes lår ved mitt kne burde gjøre samme nytte som hennes skulder ved mitt kne. Vi er ikke helt enige om det, kan man si, så da blir det å trene på sakte marsj igjen en stund fremover da – det er både Nora og jeg enige om at er kjedelig, btw..

Resten av øvelsene ser heldigvis bedre ut, selv om de ikke er helt på plass alle sammen. Vi har fortsatt et problem med høye albuer når hun er litt høy i stress, og litt høy i stress er hun jo når vi trener – særlig når vi trener så sjeldent *kremt* som vi har gjort de siste årene. Jeg lurte litt på å prøve å få startet med henne, forutsatt at hun holder seg noenlunde frisk, og hadde halvveis planlagt å starte på NOHKs stevne i mai, helt til jeg fant ut at det er bare en drøy måned til det stevnet, og med ei frøken som knapt har vært trent det siste halvannet til to årene, som er såpass miljøberørt som hun har, som har sine utfordringer i enkelte øvelser, så er det litt drøyt å satse på at hun er startklar på en måned, syns jeg.

Det er litt for min egen del også. Vi har ikke gått stevne siden sommeren 2011, og da gikk det så dårlig at jeg ikke har vært motivert til hverken å trene eller starte siden. Jeg er ikke klar for at første stevne etter en så lang pause skal ende opp med en like ræva poengsum igjen (jeg mener vi fikk 93 poeng da, jeg.. Det er ikke en tredjepremie engang det), så selv om jeg burde melde på et stevne for å være motivert nok til å trene, så tror jeg det er lurt å ikke ha det for travelt, både for Nora og min sin del. Vi trives jo best når jeg er motivert til å trene, på en måte.

Noen har stukket av med kameraladeren min i påska, så jeg har ikke tatt så mye bilder selv. Heldigvis så har man venner med kamera, og da kan man stjele bilder. Bare to bilder i denne bloggen, begge stjålet av Jeanette 😉

Norris er ei pen jente ❤

Jeg leker hundehvisker, evt gåsemor 😉 Hundene er Blaze, Talli og Nora, så veit dere det og 😛

Februar-bloggen

Jeg hadde en intensjon om å blogge en gang i uka, men det ser ut til at vi må nøye oss med en gang i måneden foreløpig. Det skjer jo ikke stort her, jeg har lånt bort kamera mitt så det kommer ingen nye bilder, og det skjer jo ikke stort her.. Har jeg skrevet det en gang før ja? Ja, det er fordi at det skjer ikke stort her *ler*

Eller, det er en sannhet med visse modifikasjoner. Den 11 februar var jo krøllebølla 1 år, og med det har vi jo tatt noen helseundersøkelser, som forøvrig har gått veldig bra alt sammen til nå, hun har A på begge hofter og begge albuer, og ingen anmerkning på knærne, og da er vi fornøyde enn så lenge 😉 Etterhvert blir det øyelysing også, jeg tenkte jeg skulle få gjort det på både Leah og Nora i år, bare fordi jeg er nysgjerrig. Nora skal jo ikke avles på, så på henne så er det bare for å se om hun har fått utviklingskatarakt (som jo er den katarakten belgeren har – uten at jeg skal begynne med noe mas om øyelysing igjen, de som er nysgjerrige kan jo gå inn på Dogweb og se på statistikken for det som ikke er et problem på rasen 😛 ). Leah har også blitt røntget på hofter og albuer bare fordi jeg er nysgjerrig, det er ikke et krav på mellompuddelen det, fordi det ikke er et problem på rasen. Det er statistikk på det også på Dogweb, for de som er nysgjerrige (og nei, jeg har ikke tenkt å bli hun gærne helsesjekk-dama i puddelmiljøet også, men jeg syns jo at når rundt 30 % av de få som røntges kommer ut med en diagnose på hoftene – albuene er det omtrent ingen som sjekker – så vil ihvertfall jeg sjekke at våre potensielle avlstisper er fri). Nok om det. Leah er som sagt fri på både hofter, knær og albuer, og vi er glade for det!

Skal man fortsette litt med helse på egne hunder, så klør Nora fortsatt. Hun har også hatt 2 runder med kløe i øret etter jul. Første runden var i januar, da var det så ille at hun fikk slapt øre, eller hvordan jeg skal forklare det – det så sånn ut:

Sånn utenom det, så klør hun fortsatt i rompa (stakkars 😛 ) og på beina. Det virker ikke som at det gjør så mye med psyken hennes da, hun er like blid hun heldigvis. Vi prøver V&H med laks igjen nå, i håp om at det blir like bra som sist, og hvis det funker, får vi bare holde oss til fisk 🙂

Skal man si noen ord om 1åringen, så er hun fortsatt helt fantastisk, selvsagt 😛 Hun er (over)sosial og skal hilse på alt og alle, enten de går på 2 eller 4 bein. Hun tar det meste med godt humør, og de tingene vi gjør (pelsstell *kremt*) som hun ikke har helt sansen for, tar hun med stor porsjon tålmodighet, selv om hun kanskje ikke tar det med like godt humør som alt annet *ler* Hun tilgir fort da, det holder å slippe henne av bordet, så er alt glemt 😉

Jeg tror hun har funnet ut at hun kan hjelpe Nora i vakthund-oppgaven, for det hender hun gjør seg stor og mørk og varsler litt når folk går forbi vår hage. Man kan ikke bare snike seg forbi her, nei!
Jeg har åpenbart drevet med litt ubevisst hundetrening da, for Norris kommer løpende til meg og setter seg når det er noen som passerer på vår vei, hvilket jeg er glad for. Hun ser nok et hakk skumlere ut enn når Leah gjør sånt (og jeg får presisere at ingen av de går gjennom hekken – litt kontroll har vi, tross alt 😛 ). Jeg aner ikke hvordan jeg har lært henne det, men jeg tror jeg er ganske god på ubevisst hverdagslydighetstrening *ler* Leah begynner også å skjønne at det er lurt og komme til meg og sette seg, men hun må bare banne litt lenger enn hva Nora gjør før hun kommer.. hehe

Hun er ikke spesielt skvetten av seg, Leah. Hun hadde en artig reaksjon på at pappa hang ut stuevinduet og mjaua en mørk kveld vi var ute og lufta oss før natta *ler* Det er forståelig, ei katte som er så mørk i målet er sannsynligvis dobbelt så stor som Leah er *ler mer* Det gikk over fort det og når hun oppdaga at det var pappa som hang i vinduet (han syns det var skrekkelig morsomt – eieren av krøllebølla derimot, hun syns vi var slemme.. hehehe).

Jeg er litt usikker på om jeg kan kalle henne miljøsterk, for i miljø pleier det å være folk og andre dyr hun syns hun burde hilse på, så jeg tror egentlig ikke hun registrerer miljø noe særlig 😛 Vi var på klippekurs i går da (mer om det siden 😛 ), og måtte opp en vindeltrapp med åpne trinn, og den var ekkel første turen opp og ned så hun måtte «lokkes» med, etter det så var det greit. Det er forøvrig første gangen jeg har sett henne nøle i en trapp.

Med andre hunder er hun fornuftig. Hun har det som utgangspunkt at alle er snille og vil hilse på henne, men hun leser andre hunder godt, så de gangene vi møter hunder som ikke syns det er så stas med ei krøllebølle rett i ansiktet, så holder hun seg på passe avstand. Ikke fordi hun er engstelig fordi andre hunder er sure, hun bare respekterer at de ikke er like åpne for hilsing som hun er 😉

Hun har samme utgangspunkt når hun møter folk, hun er helt sikker på at alt og alle er hyggelige, og at alt og alle vil hilse på henne. Nå har vi ikke møtt noen som er sure på henne når hun kommer for å hilse, men jeg går ut fra at hun ville taklet det på samme måte som hun gjør med hunder – å holde seg respektfullt på avstand.

Å være hos veterinær var ikke noe problem, der er det jo bare hyggelige folk, og de gir henne godbit i tillegg, så det var bare morsomt mente hun. Hun syns dog ikke noe om å bli stukket i låret (narkosen), men når ting blir vondt så kryper hun i fanget til den eneste som forstår hvor vondt hun har det (Camilla), så er alt greit igjen *ler*

Hos veterinæren 13 februar 🙂

Skal vi ta litt om klippekurset igår da, kanskje? Det var Camilla som skulle gå selvsagt, for det er jo hennes puddel, og hun har lyst til å lære seg å klippe hund. Vi hadde sagt ja til at Leah kunne være demohund, men når vi kom dit så syns de ikke forarbeidet vi hadde gjort var spesielt godt (vi badet henne på formiddagen igår, det skulle vi ikke gjort, og vi hadde ikke fønet riktig og nok, og det var igjen noen knuter her og der 😛 Og jeg mener ikke å bagatellisere flokene altså, en hund skal helst ikke ha det, men hun skifter pels nå, og Camilla har senebetennelse i armene og jeg har vonde skuldre, da blir det fort floker). Heldigvis for oss så fikk en av de andre på kurset kløe i saksehånda si av å se på Leah, så hun grovklipte henne mens hun forklarte for Camilla, og Camilla fikk klippe litt selv også, så planen var å klippe litt på henne selv fremover. Det er jo ikke akkurat sånn at hun ikke har pels nok 😛

Leahs dag i går besto forøvrig av først et par timers børsting, så et bad:

Et stk våt Leah

Så var det en times blåsing – vi hadde nemlig fått låne blåseren til Jeanette, og fy søren så tidsbesparende det er! Da ble hun seende sånn ut:

Krøllebølle i vintersol 😛

Og etter en grovklipp, ser hun sånn ut:

Og trente øyne kan visst se at hun fortsatt har floker 😛

Det er interessant og morsomt å se folk som har klipt litt hund før klippe hund, syns jeg, de får det til å se kjempeenkelt ut, det er bare klipp-klipp-klipp, og plutselig har bikkja halvparten så mye pels, og man har fått frem linjene (det ble pratet mye om linjer i går 😉 ). Så får vi se hvor mye klipping det blir fremover, og om vi klarer å holde henne i litt pels uten at det går helt over styr med floker og sånt 🙂

Sånn utover det, så har jeg egentlig ikke noe mer på hjertet, tror jeg. Da er det sikkert bare å vente en måneds tid til neste blogg, da 😉

Oppsummering av 2012 og planer for 2013

Jeg tror noen prøvde å hinte til på facebook at de ikke var helt fornøyde med wordpress sin oppsummering av 2012 her, så da får jeg vel skrive litt sjøl da *sukk* 😛 Da er det vel greiest å begynne med januar da, som ikke var en spesielt trivelig måned for meg, må jeg innrømme. Jeg bestilte jo time til avlivning av Dina ganske tidlig, så var det jo å gå og vente og vite den halvannen uka at nå var det snart for seint, også var det den overraskende – for meg – store reaksjonen når hun ble borte. Og ikke misforstå, jeg visste at jeg er glad i henne, men som jeg har skrevet før.. Jeg er egentlig ganske kynisk når det kommer til sånt. Det ligger i kortene at vi ikke får beholde de så lenge som vi ønsker, det er prisen vi betaler for å få ha de i livene våre, på en måte, og jeg har vært lei meg hver gang jeg har måtte avlive en hund, men ikke sånn som dette. Det er fortsatt leit, og jeg sliter fortsatt med å snakke om det, så det tror jeg ikke at jeg skal nå heller. Men hun er fortsatt savnet, Dronningen..

Arkivfoto 😛 På en playdate med Merete oktober 2010

Februar fulgte opp, da Carina og jeg hadde bestemt at det var nok for Nik. Nå bodde ikke Nik hos meg, hun var Carinas hund, men det var bittert på så mange plan å måtte avlive Nik. For det første så var det noen drømmer og forventninger forbundet med kjøpet av Nik, hun skulle bli stammor i groenendael-oppdrettet mitt hun, og inntil hun ble halt, så var det lite som tydet på at hun ikke ville passet til det. Mentalt var hun ei våken, aktiv, arbeidslysten og positiv frøken, og jeg syns ikke hun så så gæern ut eksteriørt heller. For det andre så er det utrolig leit når en så ung hund blir så dårlig at hun må avlives før hun rekker å bli 1 år gammel – særlig når hun er så bra som hun var ellers. Som sagt.. Bittert på så mange plan..

Februar var ikke bare dritt, for den 11 februar ble Leah født på kennel Se Upp i Uppsala, Sverige. Camilla og jeg satt og fulgte med på facebook hele kvelden, krysset fingrene for flere tisper, og forbannet meg selv over å ikke ha spurt hvor mange Malin hadde på tispe-liste. Det var nesten så jeg ikke turte å sende mail og spørre om en av de to frøknene kunne få flytte til oss, men når jeg gjorde OG fikk positivt svar (jeg syns jo at folk burde ønske å selge meg valp, men det er jo ikke sikkert at alle mener det samme som meg, liksom *ler*), så var det fest og jubel i stua 😀 Så begynte vi å vente på at frøkna skulle bli gammel nok, først til å besøkes, så til å hentes.

Første besøket var i mars, og med oss (Camilla og meg) på turen var Carina og Karoline. Jeg tror samtlige av oss forelsket oss i små krøllebølle-valper, Täppas, Manta og Studsa ❤ Da ble det også bestemt at det var frk. Lila som skulle bli Leah, og det var vi veldig glade for, Camilla og jeg hadde vært avstandsforelsket i frøkna Malin beskrev sånn for snart et år siden:
Lila
Den större av tikarna, och även aningens större än en del av hanarna. Rejäl kropp och lite lägre ben, hon har ett väldigt fint klassiskt mellanpudelhuvud med morfars haka   Hon vet vad hon vill och är inte sen att tala om det. Det morras, bufflas och är väldigt väldigt “såhär ska detta göras annars…”. Ligger allt som oftast på något syskon och sliter i diverse kroppsdelar. Med samma entusiasm tar hon sig an nyheter – full fart rakt in i grejer, inte mycket tid för eftertanke där inte. Hon bär gärna på leksaker och är en fena på att bita i hälsenor. Nya sängen slängde hon sig över, snurrade runt i den och morrade för att sedan flyga ut och anfalla mina fötter sekunden senare. Lila är den som somnar sist, hon håller låda längst och när alla lagt sig för att sova är hon uppe en stund till för att sedan gå och lägga sig överst med ett litet knorr.

Hun er forsåvidt sånn fortsatt, Leah *ler* Real kropp med litt lavere ben enn pudler flest, med et veldig fint klassisk puddelhode. Hun veit hva hun vil, hun prater mer enn gjerne om ting, og hun bærer på alt som kan lekes med, og napper deg gjerne i anklene om muligheten byr seg. Fortsatt nysgjerrig, fortsatt aktiv, og ligger øverst i sofaen *ler*

I mars begynte formen min å bli dårligere igjen også, ser jeg når jeg blar igjennom bloggen fra i fjor. Den er fortsatt det. Jeg sluttet etterhvert på praksisplassen jeg hadde på NKK, så var det noen måneders pause før jeg fikk praksisplass på en barneskole, og der var jeg sånn ca i en måned eller noe sånt, før formen var for dårlig til å være der også. Så nå har jeg offisielt gitt opp å komme ut i jobb igjen. Blir spennende å høre hva NAV har å si om det..

Men ihvertfall.. April kom, og vi tok nok en tur til Uppsala og Malin, denne gangen for å hente Leah. Denne gangen var Merete med som støttekontakt, kartleser og fotograf 😉 Det er en lang tur til Uppsala, 52 mil en vei i følge google maps, men på vei hjem hadde vi med oss denne:

Leah, 8 uker, på vei til Norge ❤

Så det var vel verdt det 😀

I mai var det konfirmasjonen til Camilla, mamma og pappa inviterte, Merete var nok en gang på plass for å hjelpe til og for å fotografere, og dagen var fin – tusen takk, alle sammen. Siden bilder sier mer enn tusen ord, såååå:

Camilla og Leah dagen før dagen 😉

Camilla og Leah på Dagen 😉

Festbordet 😉

Maten *nam*

Merete fikk den utakknemlige oppgaven å ta et bilde av oss tre sammen der vi så sånn noenlunde seriøse og ålreite ut.. Dette ble det beste av de *ler*

I juni var jeg barnevakt-tante for en liten boston terrier-gutt som egentlig het Black Indian’s Gentleman, men som vi bare kalte for lille-tjukken eller Anders. Det var hyggelig besøk, vi rakk å bli veldig glad i ham, og det var litt trist når han endelig fikk sin egen eier og flytta til Bergen.

Lille-tjukken ❤

Nora fylte også 4 år i juni, så da er hun vel sånn der voksen nå, da? hehe
Ja, også var Camilla og Leah på valpekurs hos Kruttlappen Hundeskole, mens jeg var utskremt sjåfør og fotograf.

Fin kontakt med lille krøllebølla ❤

Disse var ikke på valpekurs altså, de bodde i nærheten de 😉

I juli var jeg barnevakt-tante for Jippi. Jippi er ei basenji-frøken fra kennel Kingwana, og siden jeg har vært fascinert av basenji en stund, så passet det fint å være barnevakt ei ukes tid 😉

Nora, Leah og Jippi første gang de møttes – de gikk bra overens, frøknene 😉

Jeg er fortsatt fascinert av basenji, og Jippi er virkelig ei artig lita frøken, men jeg kom vel frem til i løpet av uka hun var her, at jeg foretrakk hunder som var litt mer opptatt av hva jeg mener om ting enn hva basenjiene er *ler*

I juli begynte det vel også å gå opp for meg at denne soppen Nora har hatt siden januar, ikke bare er et sopputbrudd, men antageligvis et symptom på allergi. Vi har siden den gang prøvd og feilet litt. Kortison f.eks, stiller ikke kløen til Nora. Tørrfôr forverrer kløen hennes. Hun fungerer aller best på Vom&Hundemat nr 25 (den med laks). Vi har stort sett kontroll på kløa, selv om den glipper litt en gang i blant og blir verre (sånn som nå, i skrivende stund, nå har hun sopp i ørene i tillegg til på beina og i rompa). Friske hunder er oppskrytte greier..

I august så ble krøllebølla 6 mnd gammel, og debuterte som vannhund 😉

Ingen tvil om at det er en vannapporterende hund, liksom 😛

Er visst vannapporterende denne også, selv om hun ikke ser sånn ut 😉 Her ser dere forøvrig et av symptomene hennes – en pelsløs flekk rundt øyet..

August var måneden for debuter for krøllebølla, hun var også på sitt første valpeshow, Merete og jeg kombinerte årets jentetur til belgerspesial og valpeshow med et besøk til Malin – og er Leah med, så er Camilla med også 😉 Turen starta med litt dramatikk da, for Leah hadde klart å stikke seg på noe (jeg gjetter veps) og så sånn ut to dager før vi skulle dra:

En noe opphovnet krøllebølle 😦

Dette var på onsdagen. Hevelsen gikk heldigvis kjapt ned igjen med en akuttdose kortison, men natt til avreisedagen, var krøllebølla i dårlig form igjen, og kastet opp halve natta. Om morran var hun selvsagt i like fin form som hun pleide igjen, men for sikkerhets skyld tok vi en tur innom veterinæren for en sjekk, og fikk grønt lys til å dra med oss vesla på langtur. Stakkars Malin *ler* Vi kom seint på kvelden, mye seinere enn vi hadde tenkt fordi vi måtte vente på veterinærtime, med en valp som ikke hadde blitt klippet på noen måneder, og den valpen gror pels som om hun fikk betalt for det.. Det ble noen timer med klipping på Malin, Camilla og Leah.. Men, vi syns det var verdt det, for vesla ble BIR (hun var rett nok den eneste mellompuddelen der, meeen), med en fin kritikk! Og, det var veldig morsomt å se Camilla og Leah i ringen, de er flinke, småjentene våre:

Kritikken var som følger: ”6 mån feminint huvud och uttryck. Vackra ögon, välburna öron, vacker överlinje, välburen svans, tillräckligt förbröst för åldern, bra vinklar fram och bak. Rör sig med ett gott påskjut bak, päls i kommande av bra kvalitet. Trevligt temperament. Välpresenterad.”

Hvem skulle trodd det, med den oppkjøringa, liksom? 😀

I august ble det konstatert at Chrysleren var syk også, men vi ble klarert til å dra på langtur fra høyeste hold (dvs pappaen min 😉 ), og den hompet og gikk både til og fra Uppsala den, selv om den syns det var skrekkelig slitsomt med forbikjøringer og lange bakker og sånt.. Og det var jo flaks at turen var i begynnelsen av august, for i slutten av august (den 29, for å være helt presis) så døde trofaste Chrysleren med et smell.. Måtte hun hvile i fred, vi har hatt mange og lange turer sammen, hun og jeg ❤

I september ble det ny bil, nok en Chrysler Voyager, men med litt mer ekstrautstyr enn Chrysleren (hun het det), Fransoas (ja, hun heter det) har elektriske vinduer (det har jeg ønsket meg en stund) og cruisekontroll hun, og hun hadde plass til 7 mennesker før vi tok ut den ene tre-seteren – jeg foretrekker å ha plass til hundene mer enn mennesker 😛

Merete og jeg var også på en mini-jentetur, vi kjørte til Hønefoss for å hilse på en Noah-sønn, så til Vormsund for å hilse på Dina-sønnen Tjukken. Merete hadde som vanlig med kamera, såååå:

Nora er sånn passe forbanna på Tjukken, som stjeler ballen hennes rett foran nesa på henne *ler*

Det er god-vondt å hilse på Tjukken. Han er jo en supertrivelig gutt, men han er så lik mammaen sin..

I oktober var jeg ute i praksis igjen, det varte vel i 4 uker før jeg ga opp det prosjektet. Det er ganske fortvilende, for det er ikke først og fremst revmatismen som plager meg nå – eller, det er jo det, for denne utmattelsen jeg ikke klarer å komme over, er et av symptomene på MCTD’en. Det er også et symptom på D-vitaminmangel, som jeg også har slitt med i år, og man blir passe sliten av at man ikke får i seg nok mat og får nok søvn over tid. Men nå har jeg gitt opp, så hvis NAV lar meg (ja, jeg bekymrer meg for sånt), så blir det til at jeg søker om uføretrygd. Ingenting er som å bli fulltidsnavianer før man er 40..

I november var det Dogs4All, og vi meldte på Leah, som rakk å akkurat bli gammel nok til offisielle utstillinger 😉 Malin meldte på sin hannhund Rocky også, så hun kom og «hjalp» oss med pelsklippen (man kan vel kanskje ikke kalle det å hjelpe oss, når hun fikk hele jobben med den overgrodde krøllebølla? *ler*). Vi fikk pratet mye hund, Malin og jeg, mens «vi» (les: Malin) klippet og klippet og fønet og børsta Leah. Stakkars Malin! En gang skal vi være med deg på utstilling uten at du trenger å stå i flere timer å jobbe først, jeg lover! 😉

Debuten i de voksnes rekker, gikk veldig bra! Camilla stilte Leah selv denne gangen også, og selv om vi hadde et ørlite uhell med et bånd som røyk, og Leah var fast bestemt på at det var om å gjøre å leke trekkhund i ringen, så ble det excellent og nr 2 i klassen på vesla vår, også denne gangen med fin kritikk:

Utmerket proposjoner på velbygget tispe. Langt velmeislet neseparti. Velansatte ører. Mørke øyne. Komplett bitt. Sterk rygg, bra hals. Flate poter forab. Fin klipping. Normalt vinklet bakstell(?). Dyp svart pels. Strammere klipping. Rør seg noen ganger og får til på urmerket vis. Rør seg fjærende lett. Trivelig temperement.

Og helt objektivt sett, selvsagt, så syns jeg hun har et vakkert hode – både på innsiden og utsiden ❤

Sånn utover det, så har det vel ikke skjedd stort her. Det har vært jul, hvilket var koselig, og det har vært nyttår, som også var koselig.. Nora, lille rare Nora, sov seg gjennom rakettene i år, det her er når det smalt som verst her ute:

Nyttårsaften 2012

Og jeg ville ikke vært meg om jeg ikke tenkte og lurte på hvorfor hun er mer avslappet i år enn i fjor 😛 Forskjellen er Dina.. Så jeg går ut fra at Dina har hatt større reaksjon på lyd enn hva jeg har fått med meg.

Leah brydde seg ikke om raketter, sier Camilla (de feiret hos pappaen til Camilla), hun hadde ligget i sofaen og tygget på tyggebein (Leah altså, ikke Camilla 😛 ) hun. Hun hadde bjeffa en gang, men det var fordi Teo (hunden til faren til Camilla) hadde bjeffa.. Vi er glad for det! 😀

Nå skulle jeg egentlig hatt litt planer for 2013 også, men siden jeg allerede har skrevet over 2000 ord, så blir det ingen inngående greie 😛 Jeg har lovet Nora at vi skal trene og forhåpentligvis konkurrere i 2013, vi har jo hatt mer eller mindre totalfri i 2012. Planen er også å melde på en utstilling nå og da, i håp om å få det siste certet. Vi skal til Sverige og gå MH med Leah en gang til våren/sommeren, og hun skal vel også stilles ut litt, så sant hun får beholde pelsen (vi frykter den berømte tovealderen, den har jo nok pels å tove, den der). Camilla har lovet at de også skal trene i år, så alt ettersom hvordan det går, så blir det kanskje en konkurranse eller to på de også 😉 Sånn utover det, så skal jeg vel funksjonere på en og annen MH/FA i år også, samt være med og arrangere et stevne eller tre.. Er vi skikkelig gærne, så kan det til og med hende at vi går noen kurs! Woopwoop, liksom 😉

Da avslutter jeg, jeg.. Godt nytt år da, folkens 🙂

Krøllebølle og tervetrollet, jula 2012 (bildet er ærlig og redelig stjålet av Jeanette 😉 )

2012 til vurdering

The WordPress.com stats helper monkeys prepared a 2012 annual report for this blog.

Her er et utdrag:

600 people reached the top of Mt. Everest in 2012. This blog got about 5 700 views in 2012. If every person who reached the top of Mt. Everest viewed this blog, it would have taken 10 years to get that many views.

Click here to see the complete report.

Avlstanker – del 2

*ler* Egentlig var «del 1»-overskriften i forrige blogg mest ment som spøk, jeg trodde vel egentlig ikke at jeg kom til å blogge en del to om det, og ihvertfall ikke så fort, men tilbakemeldingene var overraskende gode (for, til tross for den lange innledningen om hvor mye jeg kan om avl, så har jeg jo faktisk ikke avlet noe enda *ler*), og folk venter på krutt, så da må det jo bli en del to da? 😉

Dette med krutt er jeg forøvrig ikke sånn kjempesikker på.. hehe 😉 Jeg mener jo selv at det ikke er noe særlig eksplosivt det jeg mener, men jeg har skjønt etter å ha diskutert avl i mange år nå at jeg fremstår som firkanta og streng når det kommer til utvelgelse av avlsdyr. Jeg syns jo ikke at jeg er det selv, og jeg mener ikke at alle som ikke er enig med meg tar feil, eller at de som avler en dårlig hund eller fem nødvendigvis er dårlige oppdrettere. Det hender at det er kombinasjonen det er noe galt med, selv om mor og far hver for seg er veldig bra hunder. Det hender at det er noe underliggende man ikke er klar over som kommer frem – ressessive gener er jo ganske artig sånn sett, plutselig så dukker det opp noe. Det er levende vesener det er snakk om, og mange ting som skal tas hensyn til. De eneste oppdretterene som aldri har oppdrettet noe de ikke er helt fornøyd med, er oppdrettere som meg – som fortsatt bare avler på papiret. Papiravl er den enkleste form for avl som finnes 🙂

Dere får tilgi meg om jeg gjentar meg selv i disse avlstanke-bloggene, det er jo et forholdsvis stort tema, og noe av det jeg nevnte i forrige blogg, kan nok utbroderes litt mer. I dag tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om utvelgelse av avlsdyr, og for letthets skyld så tar jeg utgangspunkt i mine to tisper. Det er greit å ha noen konkrete eksempler, selv om det ikke blir noe kull på Nora, og vi strengt tatt ikke veit om det blir sånn at vi kan avle på Leah. Krøllebølla er jo bare 9 mnd gammel, det er fortsatt mye som skal falle på plass, selv om vi selvsagt mener hun er en perfekt liten krøllebølle 😉

For å starte litt generelt, så foretrekker jeg å vite mest mulig om mine hunder. Derfor helsetester jeg de det som blir krevet av raseklubben, pluss litt til dersom jeg mener at det burde ha vært et krav for rasen 😛 Ja, jeg er inne på øyelysing og belgere igjen *ler* Jeg kommer også til å røntge Leah både på hofter og albuer, selv om det ikke er vanlig å røntge albuene på puddel – ikke fordi jeg forventer å finne noe galt, men fordi at når hun allikevel skal dopes ned for å røntge hofter, så koster det oss ikke stort å sjekke albuene i tillegg. Hun er ment å være agilityhund, da er det kjekt å vite at hun har friske albuer.

Bare for å presisere, jeg «leiter» ikke etter problemer når jeg utvider helsesjekk til øyelysing og albuerøntgen. Jeg forsikrer meg om ting er i orden. I utgangspunktet er nemlig alle mine hunder friske inntil det motsatte er bevist – men jeg foretrekker å ha det på papiret at de er det. Hverken HD, AA eller øyesykdommer trenger å være synlig ved parringstidspunktet, men kan være noe som utvikler seg etterhvert. En hund kan fint leve med HD C f,eks, men det kan bli et problem når den blir eldre – og med eldre mener jeg ikke gammel. For meg er ikke en hund gammel når den er 6-7 år, da er den voksen. En 6-7 år gammel belger eller puddel, kan (les: bør) bli dobbelt så gammel. Jeg syns man bør kunne forvente at hunder på 6-7 år ikke har problemer med hofter, albuer eller øyne. Jeg måtte selv avlive min 8 år gamle hund i januar i år, og jeg føler fortsatt at det var blodig urettferdig å miste henne så tidlig – jeg burde fått beholde henne i minst 4-5 år til, minst!  Nå var det ikke noe hun kunne screenes for som gjorde at hun måtte slippe for tidlig, det var neppe noe som påvirker videre avl på hennes avkom som gjorde at hun måtte slippes for tidlig heller, men det er besides the point – man bør forvente at hunder holder seg friske lenger enn 6-7 år, det burde være målet.

Og der har man litt av hva jeg syns det burde være opplysningsplikt om, sant? Norsk Hovawartklubb har en fin ordning på det, syns jeg, de har et skjema oppdrettere er forpliktet til å fylle ut en gang pr år, om helse og mentalstatus på alle hunder oppdretter eier helt eller delvis, samt alle hunder de har oppdrettet. For å kartlegge. Ikke for å leite etter problemer, men for å oppdage evt. problemer før det blir et stort problem. Hadde jeg fått bestemme, hadde det vært obligatorisk for alle oppdrettere, uavhengig av rase. Fordi jo mer man veit, jo bedre er det.

Jeg velger også å gå MH med mine hunder, ikke fordi jeg ikke tror jeg kjenner de, eller fordi jeg ikke kan nok om mentalitet, men fordi at det tross alt er vanskelig å være helt objektiv når man vurderer egen hund, og fordi at MH er en standardisert beskrivelse der jeg kan sammenligne min hunds resultater med andre hunders. Jo flere medlemmer av min hunds familie som har gått MH, jo mer veit man om hva som ligger på linjene der – også de gangene det er «kryss all over», da veit man jo at det kullet ikke var spesielt homogent, og at man kan risikere å få «kryss all over» ved å bruke en hund fra det kullet.

For meg så handler det om informasjon og statistikk. Jo mer informasjon man har, jo lettere er det å velge en avlspartner som passer. Med det mener jeg ikke at de skal være supermaskiner som tåler alt og jobber til de stuper – men de skal fungere godt. De skal kunne se, de skal kunne bevege seg normalt uten å ha vonde eller ømme kroppsdeler (eller kløe), de skal kunne fungere i hverdagen uten å gå helt inn i seg selv, enten det er pga sosiale brister eller lydredsler.

For, når man velger å avle, så avler man ikke bare på sin avlshund, man avler på det den har av slekt også. Så sant man ikke har gentestet for det man kan genteste for, så bør man ha mest mulig informasjon om slekt for å forhindre at man dobler noe man ikke vil doble – evt dobler noe man vil doble.

For å ta Nora som eksempel, så er det en hund jeg veit ganske mye om på morslinjene. Jeg veit at det har vært tilfeller av thyroxin-problemer, jeg veit at de er aktive hunder, ofte med sterke meninger om både folk og andre hunder, jeg veit at oldemoren hadde et kull der alle de røntgede hadde C på albuene, jeg veit at det er HD D i moren til Noras kull, jeg veit at i moren til Noras kull var 6 av 9 grå, jeg veit at et par tanter/grandtanter har fått kull med 8 eller flere valper (og jeg syns 3 er akkurat passe mange *ler*). Jeg veit ikke like mye om farslinjene til Nora, men jeg veit at hun har en halvsøster med epilepsi, jeg veit at morfaren hadde et epilepsi-lignende anfall før han døde (12 år gammel, tror jeg han var da?), jeg veit at hun har halvsøsken som er lydberørte. Alt dette er ting jeg hadde måtte ta hensyn til om jeg hadde rukket å avle på henne før hun begynte å klø – og nå veit jeg at hun klør, og at hun ikke burde gå i avl.

Problemet er ikke alt hva jeg veit om Nora. Problemet er alt jeg ikke veit om potensielle hanner. Dogweb har sine feil og mangler, at man bare registrerer hofte/albue- og øyeresultater av helseting, er en av de. At det foreløpig er store hull i resultater på brukssiden, er en annen (det er dog håp om at sånne resultater også kommer inn etterhvert). Sånn sett så er skjemaet til hovawartklubben helt genialt – der spør de om så å si alt (jeg kan ikke komme på noe som de ikke vil ha innregistrert, ihvertfall).

Det er det samme med Leah, selv om hun i forhold til Nora er et ubeskrevet blad, så har jeg god kontakt med oppdretter Malin, som sitter på mye puddelinfo, og som jeg har tenkt å mase og gnåle på om potensielle kombinasjoner i årene fremover – gled deg, Malin 😉 Og bare for å presisere det, alt jeg veit om Noras linjer, er jo fordi jeg kjenner oppdretteren til Nora, Noras mamma og Noras pappa godt, og har spurt og gravd om ting.

Det jeg syns er kjipt med oppdrett, er at det tydeligvis er en skam å ha oppdrettet hunder med feil og mangler, og at sånt derfor ikke blir snakket om. Jeg er muligens naiv, men jeg går stort sett alltid ut fra at intensjonen når man avler, er å lage sunne, friske og hyggelige hunder. At man har litt forskjellige måter å definere dette på, for så være, men det er ingen som avler for å lage det som så populært blir kalt «søplebikkjer». At det blir født sånne nå og da allikevel, betyr ikke at oppdretter bør straffes for det, eller at vedkommende er useriøs – det er mye vi ikke veit, det er mye som skal måles opp mot hverandre, og det er mye som kan gå galt. At det innimellom går galere enn man mente, er forholdsvis naturlig, syns jeg.

Jeg syns f.eks ikke at Noras kløe alene er grunn til å ta hennes søsken/halvsøsken ut av avl, så lenge det bare er Nora som klør. Hvis derimot flere av hennes søsken/halvsøsken sliter med det samme, får man anta at det er noe som ligger på linjene, og da bør man vurdere om de hundene har såpass mye å tilføre i avl at det er verdt risikoen på å lage nye hunder som klør. Men det forutsetter at man veit hvor mye kløe det er på de linjene, ikke sant?

Og om man førstes har bestemt seg for å avle på en hund med slekt som klør (for all enkelhets skyld, så kaller jeg det kløe, i og med at vi ikke veit helt hvorfor hun klør. Det er sannsynligvis allergi, men det er ikke påvist enda, ergo -> kløe), så burde man i teorien finne en avlspartner der kløe er så å si ikke-eksisterende. I praksis er jo det klin umulig, for kløe blir ikke registrert noe sted, det blir ikke nødvendigvis rapportert inn til oppdretteren, og om oppdretter får beskjed, er det ikke nødvendigvis sånn at vedkommende deler denne informasjonen – dessverre! Og man kan bytte ut kløe med epilepsi, thyroxin-problemer, keratitt (som man ikke nødvendigvis får diagnostisert ved øyelysing, og derfor ikke registrert som øyesykdom), ymse kreftformer, ymse atferdsproblemer, emaljeproblemer, hva som helst forslags skjelettproblemer som ikke har med HD/AA å gjøre, hjerteproblemer, whatever. Hva de dør av, hvor gamle de er når de dør, hvorfor de døde – det er også interessant. Særlig hvis alt blir registrert, enten de går i avl eller ikke, fordi at alt teller når man legger et så stort puslespill som oppdrett er.

Jeg syns det er kjekt med alle resultater som registreres, det være seg utstilling, konkurranser, mentaltester/beskrivelser eller helseresultater. Hva man velger å vektlegge, er jo opp til den som gjør kombinasjonen.

Jeg veit at jeg på forskjellige forum ofte fremstår som en som er svært interessert i utstilling og utstillingsresultater, og jeg må innrømme at jeg strengt tatt ikke er det. I år har vi vært på to utstillinger, tror jeg det er, Nora på NKK Bø, og Leah på valpeshow i Sverige. Vi har rett nok meldt på til Dogs4All, Leah, ikke Nora, så til tross for intensjonen om å melde på Nora mer i håp om å ta det siste certet, så blir det ikke mange utstillinger i løpet av året *ler* Men greia er strengt tatt ikke at utstilling er så viktig for meg – selv om jeg altså ønsker meg en pen, rasetypisk hund jeg kan stille ut om jeg bare kommer på at det er greit å melde på. Greia er at utstilling får skylda for så mye som er galt med avl i dag, og det syns jeg er teit, for å bruke et fjortisord. Ansvarsfraskrivelse kan også brukes, om man ønsker å uttrykke seg mer modent.

For, det at en hund vinner mye på utstilling, betyr ikke at den må gå i avl. Det betyr strengt tatt ikke noe annet enn at foreldrene var en heldig kombinasjon eksteriørt sett. At en hund er pen, betyr ikke at den er en god avlshund. At en hund er pen, betyr ikke at den er perfekt, at den ikke har eksteriøre svakheter. Dina f.eks, vant en del på utstilling, til tross for at hun var stor, grov og lang. Hun fikk et par blå av samme grunn, men det illustrerer jo bare poenget mitt – ingen hund er perfekt.

Dommere veier styrker og svakheter opp mot hverandre når de bedømmer hund, og for de dommerene som syns Dina var en godt bygget groenendael-dame med moderate vinkler, pent til tross for grovt hode, godt ansatte ører og gode bevegelser, så var hun en vinner-hund. For de dommerene som syns Dina var en for lang groenendael-dame med for grovt hode, store ører og for lyse øyne, så var hun ikke det. De hadde rett uansett – hun var en godt bygget groenendaeldame med moderate vinkler, pent og grovt hode, med store, godt ansatte ører, og lyse øyne.
For meg, da jeg vurderte å avle på henne, så så jeg etter en hannhund som var moderat – ikke for stor, ikke for liten, ikke for spinkel, ikke grov eller lang, med mørke øyne og passe store ører.

Poenget her er at det er oppdretter som velger kombinasjon. Hvis oppdretter velger hunder med steile fronter, så får man steile fronter, selv om foreldrene vant mye på utstilling. Hvis man velger hunder med fallende kryss, så får man fallende kryss selv om foreldrene vant på utstilling. Hvis man velger en hund med svake mellomhender, så får man svake mellomhender, selv om foreldrene vant på utstilling. Dere ser hvor jeg vil hen med dette, ikke sant?

Ja, utstilling som konkurranseform har en tendens til å fremelske ekstremiteter, men det er fortsatt oppdretter som velger, og det er oppdretter som prioriterer. Hvis en oppdretter syns det er viktigere å vinne mye på utstilling enn at hunden kan bevege seg, så for all del – velg å doble steile fronter, svake mellomhender og hellende kryss. Eller størrelse – en belgerhanne blir i dag kalt liten om han ligger på 63-64 cm, til tross for at idealhøyden i følge rasestandarden er 64 cm, minus to/pluss fire. En belgerhanne på 64 cm er ikke liten, han er ideell, faktisk. Det rare med belgerhanner, er at stort sett ingen av de er over 66 cm høye, samme hvor store de er.. Jeg veit at for noen år siden, så var whippetfolk (siden vi var inne på dette med størrelse) i harnisk fordi at den dommeren de stilte for, kastet ut alle med blått som var over maxhøyde. Det ble mye blå den dagen, kan man si. Selvsagt ikke populært, det er bare bruksfolk som stiller ut for blåsløyfer, men herremåne – hvis du veit at bikkja er over max, så er det faktisk ikke noe å blåse seg opp for, da er det bare å godta at akkurat den dommeren fokuserte på noe h*n syns var et problem – nemlig høyde.  En dommer som lagde storm i belgerverden for (mange) år siden, ga 0 til et par grå terver, fordi h*n ikke syns de var grå nok – h*n syns de så sandgule ut, og sandgul er ingen godkjent farge på terv, de skal enten være rød eller grå de, så strengt tatt var det ikke feil dømt, selv om de vanligvis godtar beige grå 😉

Men det er oppdretters prioritering, det er oppdretters valg, det er oppdretters ansvar. Det er oppdretter som velger å ta mer hensyn til plassering, enn hva som faktisk står i kritikken. Og for folk som stiller ut en del, så har man fått kritikker med både positive og negative kommentarer om eksteriøret – selv jeg som stiller ut et par-tre ganger i året, har fått det på mine hunder. Da får ansvaret plasseres der ansvaret bør være – hos oppdretter.

Vel, raseklubber får vel også ta sin del av ansvaret, når jeg tenker meg om. Det er raseklubben som skal forvalte rasen, og det er raseklubben som holder dommerkonferanser. Da er det lov til å be dommerene om å fokusere på ting som er på vei til å bli et problem, selv om dette kanskje kan komme til å ramme en storvinner, eller måtte gudene forby, egne hunder.

Og det er vel det siste her som er kruttet, kanskje? Greit å måtte gi seg nå, tenker jeg.. hehe

Avlstanker – del 1 :P

Egentlig så tenkte jeg at overskriften burde være «Tvangstanker om avl», men så kom til at det kanskje ble litt drøyt negativt *ler* Jeg går ut fra at noen vil synes det er rart at jeg, som fortsatt ikke har oppdrettet et kull, har veldig mye jeg skulle sagt om avl, noen vil kanskje til og med mene at jeg ikke har erfaring eller kunnskap nok om avl til å skrive en hel blogg om det, men det tenkte jeg at jeg ikke skulle bry meg noe om – jeg har erfaring nok til å mene noe om avl, og jeg mener en hel masse om avl.

For å ta litt om min erfaring med avl, så har jeg for det første vært over gjennomsnittelig interessert i avl siden jeg var ganske ung. Jeg tok i mot mitt første valpekull da jeg var 12 år gammel. Dette var på en forsøkskennel, og røkteren og dyrlegen var forhindret pga sykdom. De andre voksne som kunne ha tatt ansvar for det, turte ikke, bl.a fordi at tispa hadde startet fødselen for tidlig, i en fellesboks med 2 andre tisper. Når du er 12 år, så tenker man ikke på at det kan være farlig å gå inn til ei fødende ukjent tispe, grabbe tak i henne og de to valpene hun alt har født, og lempe henne inn i fødeavdelingen. Som belønning (jeg hang jo der hver dag, i hælene på røkteren *ler*) fikk jeg ta i mot resten av kullet alene. Det var ihvertfall sånn jeg følte det, at det var belønning. For en som er interessert i nesten alt som har med hund å gjøre (noe av den interessen har nok smalnet litt etter at jeg ble voksen.. hehe), så var det helt storveis å bli betrodd en så stor oppgave. Fødselen gikk forøvrig bra, det kom to valper til i fødeavdelingen, moren var ei hyggelig frøken som syns det var kos med selskap, og mitt første møte med fødsler og barselstell minnes kun med glede 🙂

Etter det begynte jeg å jobbe for en oppdretter i nabolaget. Den oppdretteren kom til å bety svært mye for meg, ikke bare «hundemessig», men ellers også. For ei som ble mobbet gjennom hele barne- og ungdomsskolen, så betydde det utrolig mye å få en voksen venninne som tok meg på alvorm ga meg ansvar, og som villig vekk delte sin kunnskap, ikke bare om hund, men om alt.
I dag skjønner jeg vel egentlig ikke hvordan hun orket *ler* Jeg var omtrent like sta og påståelig den gangen (kanskje til og med verre) som jeg er nå (nå har jeg jo til dels lært meg å være litt mer ydmyk for hva andre kan.. Litt 😛 ), og jeg mente selvsagt mye om hund og avl da også, uten å ha helt den store tyngden til å mene som jeg gjorde. Vi diskuterte så busta føyk stadig vekk, og som sagt.. Jeg skjønner ikke at hun orket, jeg syns det er slitsomt med uerfarne folk som tror alt er sort/hvit sjøl *ler*

Jobben min i disse årene, var å ta vare på hundene hennes, og det inkluderte valpestell når hun hadde kull. Jeg var mye med på utstillinger (takk, mamma og pappa, som lot meg farte land og strand rundt «alene»), og om jeg ikke var med på utstillinger, så passet jeg hundene om hun var det. Jeg stelte gamle hunder, syke hunder, hunder med atferdsproblemer, og jeg lærte meg basic pelsstell.

Så begynte jeg på landbruksskole, og behold – der var det faktisk et helt fag som omhandlet avl og hold av husdyr. Det var rett nok om produksjonsdyr, men avl på produksjonsdyr er ikke så forskjellig fra avl på selskapsdyr – gener er gener, arv er arv. At det er forskjellige kriterier for hva man vektlegger i avl, er likegyldig, det grunnleggende er faktisk ganske så likt. 3 år med husdyrfag gir deg litt kunnskap om avl og genetikk.
For noen år siden, så gikk jeg smådyrslinje, der vi også hadde om gener og avl og etikk og sånt *tvinne håret* På landbruksskolen har de genbank for høns, på smådyrlinja har de bevaringsstamme for kanin, da har man litt å bryne seg på når man lærer om avl.

I tillegg så har jeg, til tross for at jeg ikke har stått som oppdretter, vært svært deltakende i oppdrett på mine tisper, samt hjulpet til med fødsler og stell på andres tisper og valper. Man må ikke stå som oppdretter på papirene for å lære litt av det 🙂
Grunnen til at jeg er litt omstendelig når jeg forteller om min erfaring med avl, er fordi jeg har dårlig avreagering *ler* Belgerklubben har jo noe de kaller oppdretterforum der de diskuterer avlssaker og prøver å bli enige om hvordan man skal avle belger, og når jeg spurte om å få være med i den, så var visst det litt problematisk, for jeg er jo ikke en oppdretter, jeg var bare en tispeeier, jeg. Etter at styret hadde behandlet søknaden min, fikk jeg lov til å delta, men uten stemmerett. Folk som ikke har oppdrettet et kull med belgere, kan nemlig ikke nok om belgeravl til å kunne være med å bestemme hvordan man skal avle belgere. Jeg tuller ikke – sjekk hva som står på siden for avl selv:

På styremøte 14.06.09 har styret i NBFK gjort følgende vedtak:
• Medlemmer i NBFK som er spesielt interessert i avl og oppdrett, kan etter søknad til styret, få adgang på oppdretterforum. Denne adgangen gir rett til å fremme forslag og delta i diskusjoner.
• For å kunne ha stemmerett på saker i forumet MÅ medlemmene være registrert som oppdretter 
– og ha minst ett (1) registret kull på seg 
• Kullet MÅ være av belgiske fårehunder

Så hvis du har vært oppdretter av f.eks puddel i 30 år, og konverterer til belger, så kan du ikke nok om avl til å kunne stemme på oppdretterforum før du har hatt minst ett kull belgerkull registrert på deg.. Ganske fantastisk, ikke sant? *ler* Det er forøvrig ikke enestående for belgeroppdretterene å tro at man må ha registrerte kull for å kunne noe om avl. Det er ganske likt i samtlige rasemiljø jeg har erfaring fra 🙂

Men, poenget var ikke å bitche om belgerklubben igjen, ei heller å skryte av all min erfaring med avl. Dette er som nevnt noe jeg mener mye om, og jeg har gått med en oppdretter i magen i ganske mange år nå, jeg har bare gjort mitt beste for å undertrykke den *ler* Jeg veit ikke helt hvorfor jeg er så motvillig til å drive oppdrett, når jeg er så interessert i oppdrett som jeg er. Det er jo selvsagt dette med ansvaret, man produserer levende vesener som helst skal holde seg friske og fine i 10-15 år, som skal være høyt elsket familiemedlemmer, og som ikke skal være til bry for et stadig mindre hundevennlig samfunn. Man skal finne egnede eiere til alle sine valper, og mine tanker om hvermansens hundehold er kanskje litt for fordømmende og fordummende. Folk flest er jo greie nok, selv om det er de som ikke er det, vi husker best, ikke sant.

Jeg har jo hatt litt drahjelp i motvilligheten min ved å ikke ha tisper å avle på. Dinamor var jo den jeg først tenkte å ha kull på, for selv om Dina ikke var helt det jeg syns den ideelle belgeren burde være når det kommer til arbeidsegenskaper, så var hun ei omgjengelig og svært miljøsterk frøken. Den gangen det var aktuelt, følte jeg ikke at det hadde vært helt feil å startet oppdrettet med henne, det ville blitt fine, aktive familiehunder. Men så begynte jo formen til Dina å hangle, og selv om det ikke virket spesielt alvorlig i begynnelsen, så ville jeg ikke sjanse på for det første at belastning ved å være drektig og ha et kull ville forverre noe for henne, for det andre at om det var noe alvorlig, så ville det ikek være noe å avle videre på. Så Dina ble kassert som avlshund – jeg hadde jo den gangen fortsatt Emma, datteren hennes.

Em var om mulig enda mindre sånn jeg vil at belgeren skal være, enn Dina var. Emma hadde ikke engang noe særlig til jaktlyst hun, stakkar, så rett før hun ble to år, så ble hun kassert både som potensiell avlshund og potensiell konkurransehund, og fikk bli det hun var best egnet til – et elsket familiemedlem, med mennesker som syns hun var perfekt akkurat som hun er.

Så er det jo Nora. Det har vært veldig vanskelig med Nora, for hun er alt jeg syns en belger skal være og alt jeg ikke syns en belger skal være på en gang. Så i 4 år nå, så har jeg veid hennes positive egenskaper mot hennes negative egenskaper, og trålet igjennom noe som føles som en halv trilliard tervuerenhanner, i håp om å finne akkurat han som passer perfekt til Norrisen, både mentalt og eksteriørt.
For alle hunder har positive og negative sider. Ingen hund er perfekt, det er alltid noe som man bør ta hensyn til. Med Nora så har det vært mye av alt, sånn sett så er egentlig Nora det perfekte eksemplet å bruke til å forklare hvordan jeg tenker om avl.

Noras positive sider er mange, selv om det ikke alltid virker sånn når jeg snakker om henne 😉 Hun er definitivt en snill hund, snill og mild – igjen, selv om det ikke alltid virker sånn, særlig ikke når hun kommer i 320 km/t og planter to stive forbein i magen på deg.. hehe 😛 Jeg er aldri redd for å slippe henne løs sammen med hverken andre hunder (store som små) eller folk (igjen, store som små), hun er i utgangspunktet en vennlig sjel, og du skal tøye strikken hennes ganske langt før hun blir sur – og selv når hun blir sur, så løser hun det sjeldent med aggresjon (det er noen få unntak med noen få hunder, der det har vært involvert litt ressursforsvar og stress). Hun har en arbeidslyst som imponerer de fleste som har sett henne jobbe, hun jobber ganske iherdig for ganske lite betalt. Hun er utrolig positiv, både generelt og særlig når hun er i jobb, hun vil alltid prøve, hun gjør alltid sitt beste, selv om ting er vanskelig for henne, enten det er pga bristene hennes, eller fordi at jeg forlanger mer enn jeg burde av henne (hey, jeg er ikke perfekt jeg heller 😉 ).

Hun har jo dessverre også noen negative sider. Det mest fremtredende er jo at hun er miljøberørt. Hun liker ikke høye lyder, sinte mennesker eller sinte hunder, hvilket vi har slitt med i konkurransesammenheng – det er utrolig mye brøling fra både firbeinte og tobeinte på hundestevner. I ukjente miljø blir hun lett stresset, og da er vi inne på en annen ting jeg helst så hun hadde litt mindre av, nemlig stress. Når ting blir vanskelig for henne, så reagerer hun med innover-stress, så hun fremstår gjerne som rolig når hun egentlig bare er engstelig. Hun er lite selvstendig og har litt lite mot, de to henger jo gjerne sammen, og hun bruker derfor litt for mye tid på å løse ting. Det fine med henne er jo at når hun har løst det, så er hun ferdig med det, og det er jo greit når man er så fjollete som Nora er, at man avreagerer bra 🙂

Mitt mål med oppdrett, er først og fremst å lage hunder til meg selv, sånne hunder jeg vil ha. Det kan sikkert virke svært egoistisk, men jeg syns egentlig ikke at det er det, for folk burde ønske seg sånne hunder som jeg vil ha *ler* Og det jeg vil ha, er en hund som både ser og oppfører seg rasetypisk, slik de opprinnelig var ment å være.

For belger, og forsåvidt også for puddel, så vil jeg altså ha en hund som kan konkurrere med et godt resultat på lørdag, for så gjøre det greit på utstilling på søndag (eller, kanskje omvendt på puddel, det er jo litt pelsstell før utstilling der.. hehe). Med greit så syns jeg de burde ha minst excellent (selv om jeg veit at mange gode hunder får blå en gang i blant), helst en ck, og gjerne med plassering i beste hannhund/tispeklasse. Det er det som er målet.

Problemet når jeg  har lett etter en hannhund til Nora, er jo at hun neppe hadde fått bare 1 valp, den ene jeg vil ha selv, så da må jeg jo ta hensyn til de 4-6-8 (noen av tispene fra hennes linjer får jo overdrevent store kull *ler*) andre som får seg et Nora-avkom. Siden det først og fremst er arbeidslysta til Nora jeg ville hatt med videre i et evt terv-oppdrett, så ville jeg ideelt sett hatt en hannhund som var bunnsolid mentalt, og tilnærmet like glad i å jobbe som hun er. Problemet med det er at valpekjøpere som vil ha sånne valper, ikke vil ha valper etter ei tispe som er så miljøberørt som Nora er. Så jeg kunne ha safet, og tatt en hannhund som var bunnsolid, men kanskje ikke med samme arbeidslyst, men da hadde jeg risikert å miste den største grunnen jeg ønsket å avle på Nora for, og hva hadde poenget vært da, liksom?

Et annet problem, er jo at hannhund-eiere ikke nødvendigvis slipper til hannene sine på tisper som Nora. Ikke misforstå, jeg liker hannhund-eiere som tar et standpunkt og faktisk engasjerer seg såpass i avl at de ikke sier ja til alle som spør, men det er kjipt når det er meg det går utover allikevel.. hehe 😛 Jeg antar dog at det ville bli lettere å få ja etter at hun tok stor-certet på spesialutstillingen i 2011, for da var hun plutselig blitt pen nok 😉
– Og jeg bør vel presisere, det sies at man bør avle på den beste halvdelen av populasjonen. Nora tilhører helt klart i den halvdelen (så kan man jo diskutere hva det sier om belgeravl i dag). Selv med sine brister og mangler, så er hun slettes ikke noe dårligere enn mye annet som avles på. Forskjellen er vel helst at jeg prater om min hunds brister hele tiden 🙂

Nå begynte jo Nora å klø, og med det så slapp jeg vel egentlig å forholde meg til avl på Nora. Det er både en lettelse og en skuffelse på en gang. Nå har jeg jo strengt tatt bestemt meg for å ikke ha terv igjen, det blir puddel neste gang, og om jeg noen gang får belger igjen, så blir det ikke før Nora er borte (og det er lenge til!), og da blir det mest sannsynlig en groenendael. Er det en rød belger, er den sannsynligvis korthåret.

Men pr i dag, så har jeg fokuset på pudler. Jeg er jo som før antydet *kremt* svært begeistret for lille krøllebølle, og hvis hun holder seg frisk og fin, så har både Camilla og jeg lyst til å ha et kull på henne. Det blir i såfall ikke før i 2015, da er lille bølla blitt 3 år, jeg syns godt hun kan være såpass før hun blir mamma. Jeg har også mer eller mindre bestilt meg ny valp i 2014, av Malin igjen selvsagt, vi er jo kjempefornøyd med både hunden og oppdretteren der 😉

Jeg hadde glemt hvor frustrerende det er å være ny i et rasemiljø da, jeg er jo veldig tilhenger av å vite ting, så jeg kikker på særlig hanner, noterer meg både interessant og uinteressant, og prøver å gjøre meg kjent med hva som finnes der ute, og hvordan det evt vil passe med Leah.

Jeg ser ingen grunn til å fire all verdens på kravene selv om jeg har byttet rase. Jeg ønsker meg fortsatt hund å konkurrere med (blir feil å si jobbe med, for Nora kan jo som nevnt jobbe – vi faller bare litt sammen i konkurranse 😛 ), og da må en hund inneha visse egenskaper – sånn er det bare. Belgerfolk er litt sånn «ja, men det er jo bare puddel da» når jeg kommenterer at de kunne kanskje hatt litt mer mot, eller vært litt mer sosiale, eller hatt litt mindre redsler, eller litt mer lekelyst, mens jeg tenker «hva så om det bare er puddel?». Det er ikke noe mindre vondt for en puddel å være engstelig enn det er for en belger? Det er ikke noe mindre kjipt for en puddeleier å ha en hund som ikke liker folk, enn det er for en belgereier? Og for meg, som ønsker en hund å jobbe med, så er lekelyst ganske greit å ha..

Pudler er ganske lettlærte hunder, selv om de ikke er like opptatt av å jobbe for en fornøyd eier som belgeren bør være. Det er strengt tatt ikke alle belgere som er like opptatt av å jobbe for å få en fornøyd eier som jeg syns at belgeren skal være – og ikke misforstå, selvsagt skal hunden ha belønning for jobben den gjør, men når de i utgangspunktet har et ønske om å samarbeide med føreren, så er det veldig mye enklere å jobbe med enn en hund som gir blanke så sant den ikke får veldig godt betalt, sant?

Så sant vi ikke får oss en kjempeoverraskelse i april-ish, da Leah skal gå MH, så vil det nok være lettere å finne en hannhund til henne, enn det har vært til Nora. Fordi Leah er mer solid mentalt. Hun har ikke, som nevnt en gang eller to før, mange store problemer i livet, den der. Hun har en ganske god lek (selv sammenlignet med belgere 😛 ), hun har kanskje litt i overkant av jaktlyst *ler* og hun er trygg på seg selv. Da har man litt mer slingringsmonn enn når man ser etter en hannhund til frøkner som Nora 🙂

hehe.. Vi skal forøvrig til Sverige å gå MH med Leah, fordi vi vil gå sammen med de andre i hennes kull. Jeg fikk en kommentar om at jeg nok var en drømmevalpekjøper, som gadd å kjøre 16 timer en helg for å gå MH der oppdretteren vil vi skal gå, men jeg kan berolige dere med at det er forholdsvis egoistiske grunner til at vi drar så langt for å gjøre noe vi strengt tatt kunne få gjort bare 10 minutter hjemmefra. JEG vil se resten av kullet gå, nemlig. Det er ikke bare hva vi ser i Leah vi får med i videre avl, det som ligger hos søsknene hennes, kan også dukke opp hos hennes avkom, og derfor kjører vi så langt bare for å gå en MH. Jeg syns det er såpass interessant at jeg syns det er verdt det 🙂
– Men ja, selvsagt er jeg en drømmevalpekjøper også.. Jeg er flink jeg *klappe hodet* hehehe 😀

Om/når vi skal ha kull på Leah, skal vi selvsagt beholde noe, enten det blir hjemme eller om vi setter den ut på fôr – jeg veit sånn ca hvem jeg skal sette henne ut til også, om den skal ut på fôr 😉 Grunnen til at jeg velger å kjøpe inn ny valp i 2014 fremfor å vente og beholde noe selv etter Leah, er for å få litt mer genmateriale, og om jeg har flaks, en annen farge. Grunnen til at jeg venter «helt» til 2014, er fordi jeg syns det er for tidlig å pensjonere Nora helt enda. Hun er pr i dag bare 4 år, i 2014 er hun 6 år, og innen valpen evt er konkurranseklar, vil hun være 7, kanskje 8 år. Ja, også er det jo noen interessante planer i 2014 da, selvsagt 😉

Nå har jeg visst skrevet 3250 ord om avl, uten å egentlig skrive om avl, det er ganske bra gjort? hehe – Men det er bare del 1, det kan ta litt tid før del 2 og del 3 og del 4 osv kommer, men som sagt, dette er et tema jeg mener ganske mye om, så det kommer nok, etterhvert.. 🙂

(Og der bikker vi 3300 ord.. Da er det på tide å gi seg 😉 ).

Wazzup?

Ja, nei.. Intensjonen om å blogge minst en gang i måneden, kanskje til og med oftere, var god.. Gjennomføringa derimot, var det verre med *ler* Men herremin, det har bare gått nesten tre måneder da, det er jo ikke sååå mye?

Så, hva har skjedd siden sist? Med tanke på overskriften på forrige blogg, så kan vi jo nevne at Leah har rukket å bli 8 mnd gammel, det er faktisk bare 12 dager til hun blir 9 mnd, til og med.. hehe 😉 Vi har dog ikke rukket å bade noe mer, og med tanke på temperaturen ute akkurat nå – sju minusgrader – så blir det vel neppe mer bading i år. Ikke utendørs ihvertfall 😉

Siden vi allikevel er inne på lille krøllebølle, så er jeg fortsatt kvalmende forelsket i henne. Hun vokser opp til å bli ei artig lita frøken, og per i dag så er min eneste bekymring at jeg egentlig ikke har noe å bekymre meg for *ler* Vi var en snartur i Letohallen i helgen for å kikke, og i stedet for å finne opp kruttet på nytt, så siterer jeg hva jeg skreiv på et hundeforum når vi kom hjem derfra:

.. Er vi hjemme fra en snartur i Letohallen, planen var delvis å slite ut krøllebølla, og delvis fordi jeg er nysgjerrig på hvordan hun er i sånt miljø. Jeg er jo litt belger, jeg liker å overanalysere ting, og selv om hun stort sett ikke har så mange problemer i hverdagen, så kan trykket i en sånn hall bli litt stort, og det ville jeg ikke at skulle komme overraskende på oss når vi skal til Lillestrøm om noen uker. Jeg kunne spart meg for overanalysen, for det eneste problemet krøllebølla hadde i Letohallen i dag, var at det var så mange hun burde hilst på, og så liten tid å gjøre det på. Ja, og at hun ikke kan gå i bånd da.. Men så er ikke det et så stort problem heller, hun veier jo bare 8-9 kg, liksom  

Fy søren for en fin liten krøllebølle vi har i hus  Jeg er nesten overrasket selv over hvor innmari blind jeg er for hennes negative sider, for hun er bare skjønn, selv når hun ikke er det. Jeg føler at jeg må ha gått glipp av en eller annen vesentlig brist hos henne (igjen – overanalysering), for jeg pleier å være nesten urimelig kritisk til egne hunder, men med henne så er alt bare bra. Selv ting jeg egentlig ikke syns jeg trenger i en hund (selvstendighet og stahet  ) er bare søtt og morsomt med henne. En eller annen gang må vel den kvalmende forelskelsen gå over? Hun kan da umulig være så bra som jeg syns hun er? *ler*

Og det er ganske greit oppsummert hva for slags inntrykk jeg har av henne – hun er ei frøken som ikke har store problemer i verden, rett og slett 🙂 Vi har meldt på frøkna til Dogs4All nå i november, da debuterer hun i de voksnes rekker, og vi gleder oss til å vise henne frem 😀

Vi har selvsagt litt å si om Norris også. For å ta det negative først, så klør hun fortsatt. Hun klør mindre i kortere perioder, men det er aldri så langt opphold at hun rekker å bli kvitt soppen ordentlig før det er i gang igjen. Men vi har kuttet ut kortisonen, den gjorde ikke noen forskjell fra eller til, og da ser jeg ikke noe poeng i å fortsette å la henne stå på det. Hun fores kun på Vom&Hundemat med kylling nå, det ser ut som at det er det som funker best for henne, og siden hun klør mindre i perioder med litt aktivitet, så antar jeg at hun har en form for matsensitivitet (hun er jo ikke testet for allergi), iblandet litt kløe som en overslagshandling. Hun trenger nok litt mer å bruke hode og kropp på enn hun har fått dette året.

Så, sånn apropos dette med å bruke hode, og for å ta det positive, så har vi vært og trent – og siden det skjer så sjeldent nå for tiden, så passet vi på å dokumentere det 😛 Videoen først:

Norris ❤ Jeg må smile når jeg ser videoen av henne, for hun er jo bare søt. Vi har så å si ikke trent på 8 mnd før denne videoen, og det er bittersøtt å se hvor glad hun blir over at vi endelig trener igjen – halen går så å si hele tiden. Det er nesten slemt at vi ikke trener mer.. Så det har vi tenkt å gjøre noe med. Planen var egentlig å starte nå i november, men siden vi ikke har trent siden 5 oktober og hukommelse er en fin bil som dessverre er satt på verksted for øyeblikket, så har vi ikke husket å melde på (unnskyld, Ann-Merethe! Vi blir selvsagt med og heier selv om vi ikke starter!). Jeg har dog tenkt å gjøre noe med det fremover, vi skal begynne å trene mer regelmessig (det bør jo ikke bli så altfor vanskelig, selv 1 trening i måneden er mer regelmessig enn hva vi har gjort i år *kremt*) og faktisk starte til neste år. Jeg lover! Dere kan få lov til å kjefte på meg hvis jeg ikke gjennomfører om et års tid!

– Skal jeg være skikkelig gæern, så kan jeg til og med prøve å huske å melde henne på utstillinger i håp om å ta det siste certet. Når hun ikke har en diger hårløs ring rundt ene øyet, så er hun jo blitt brukbart pen, syns jeg. Hun har virkelig kledd å bli voksen 😀

For hun er jo bare morsom å trene med, ihvertfall nå som vi begynner å få litt kontroll på ting – det syns kanskje på det noe selvgode gliset jeg har med ujevne mellomrom på videoen *ler* Vi er som dere kan se i videoen ganske rustne, med litt sperring på fvf, samt litt tripping og skeive innsitter i holdtene, men med tanke på hvordan hun er (med stress og arbeidslyst) og hvor lite vi har trent, så tenker jeg at det er ganske bra, tross alt. De tingene vi har slitt med, er jo dette med albuer i bakken, og selv om hun blir litt «lett» når jeg går inntil igjen, så er nå i det minste albuene i bakken før det. Ruta er ikke så gal som den har vært heller, hun kan jo dirigeres nå, det har vært veldig vanskelig før (hun mener jo at alle kommandoer hun ikke skjønner, egentlig betyr at hun skal komme inn til meg igjen.. hehe), og avstandskommandoene, der må jeg gjøre noe med fremdriften (det syns ikke så godt på videoen, men den er et problem) og ønsket om å stå, men jeg tipper at det også kan bli bra med litt mer jevnlig og målrettet trening.

Sånn utenom det, så har Merete og jeg vært på en liten «turne» 😉 Vi var først og kikket på en av Noah-sønnene, før vi dro for å kikke på Dina-sønnen Tjukken. Det er godvondt å hilse på Tjukken, han er så lik mammaen sin at det er litt sårt. At han er en morsom liten godgutt, gjør det egentlig ikke noe bedre.
Tjukken fikk leke med Nora og «lillegutt» Jäger, og det har Merete fanget opp med kamera sitt:

Nora, Tjukken og Jäger

hehe.. Norris er ikke så imponert over at Tjukken fikk tak i ballen 😛

Nora i front, Jäger bak 🙂

 

Norris syns brått at Jäger var for nære *ler*

Norris må være veskehund, selv om jeg ikke har veske ❤

Grunnen til at Norris ikke er meldt på noen utstillinger – den ringen rundt øyet er ganske skjemmende.. Hun har begynt å få igjen pelsen nå da! 😀

Nora og Noah, to fine tervetotter ❤

Og fine tervetotter og gode fotografer gir sånne bilder ❤

Og siden vi førstes er inne i en bildesteam, så tåler dere noen jeg har tatt også 😉

Leah er hellig overbevist om at størrelse ikke er noen hindring 😉

Sprett-puddel 😉

 

Det er tydeligvis ikke alltid krøllebøller kan se så lure ut heller 😉

Krøllebølla liker fotball, hun. Liten hund, store baller, bokstavelig talt 😉

 

Som nevnt.. Størrelse ingen hindring, liten hund, stor ball osv 😉

Liten hund, stor pels.. 😛

Dette bildet ble tatt bare for å vise hvor mye pels den der krøllebølla har, for jeg kunne godt tenkt meg å klippe henne litt, så jeg måtte spørre Malin om hvor god ide hun syns det var. Malin syns det var en god ide hun, men det syns ikke eieren til krøllebølla, så hun er fortsatt ganske hårete.. Krøllebølla altså, ikke eieren 😛

Bare fordi de er søte 😀

Sånn utenom det, så er jeg i praksis igjen, denne gangen som assistent i en 2.klasse på barneskole. Ja, jeg veit, det kom overraskende på meg og *ler* Vi er bare på 3.dje uka nå, så jeg veit ikke helt hva jeg skal si, annet enn at det er mer interessant enn jeg hadde sett for meg 🙂

I dag (eller, strengt tatt i går) så har jeg vært på kontroll igjen, bare for å gå rett fra praksis til form – det henger jo litt sammen, liksom 😛 Denne gangen på Rikshospitalet. Det er jo tross alt en hel halvannen måned siden jeg var på Martina Hansens Hospital på kontroll, så da var det nok på tide med en ny en *ler* Legg til at jeg har vært på kontroll hos fastlegen også mellom MHH og riksen, så skjønner vi at jeg er ganske så kontrollert, sant 😛

Bare for at det skal bli forståelig, så må jeg vel gjenta litt om formen min de siste årene. Jeg fikk Mabthera-behandling i august 2010, og den fungerte umiddelbart og utrolig godt. For første gang på mange år (sånn ca 10, om man skal pirke) så var jeg smerte- og symptomfri, and all was well 😉 Så begynte jeg på arbeidsavklaring, og formen ble gradvis dårligere. Ikke så dårlig som jeg har vært, for strengt tatt så har hverken MCTD’en eller RA’en vært hovedproblemet nå, problemet har vært utmattelse og kranglete mage. Mage-problemet har vi konkludert med at er pga Irritert mage/tarm-syndrom, dvs at ved stress, enten det er fysisk eller psykisk, så reagerer magen med å være kranglete. Stort sett om nettene, selvsagt, for søvn er oppskrytte greier. Søvn, eller mangel på sådan har vært et annet problem, for jeg sover rett og slett ikke nok, hvilket går bra når man er frisk eller ikke i aktivitet, men nå er jeg jo ikke helt frisk, og jeg er i aktivitet, så resultatet er at jeg har vært dritsliten i hele år, hvilket gjør at magen krangler mer, revmatismen krangler mer, og jeg blir mer sliten. Fine, lille sirkelen 😉

Formen er jo en av grunnene til at Nora ikke trenes mer, det var egentlig det som var poenget med å skrive så mye om den nå. Men, etter kontrollen i dag, så våger jeg å være litt optimistisk, for selv om jeg har hatt disse symptomene en stund nå (i hele år), selv om jeg har nevnt det for fastlege og revmatolog på MHH, så var det ikke før i dag at jeg fikk en respons utover litt nikking og litt «mmm»-ing. Revmatologen på Rikshospitalet er tydeligvis en driftig mann, for han har henvist meg til MR (pga bekkenet, det er visst ikke vanlig å ha bekkenløsning 15 år etter at man fødte sitt yngste barn), røntgen av hender og skulder (jaaa, for jeg har visst forandringer i hendene og forkalkning i skulderen – utrolig hva man lærer etter 8-9 år med en sykdom altså!), fysioterapi (for jeg trenger visst å komme i bedre form *kremt*), samt en ny medisin som skal gjøre søvnen min dypere, sånn at jeg forhåpentligvis både sover mer og sammenhengende, og derfor blir mindre sliten og mindre utsatt for betennelser. Han rekvirerte også ikke mindre enn 4 sider med blodprøver han ville ha av meg, sånt får jo jeg nesten litt noia av, jeg liker fortsatt ikke nåler jeg *ler* Men det var heldigvis bare 8 glass, ikke 19, som jeg så for meg.. Og bare ett stikk 😉 Så som nevnt, jeg våger å være litt optimistisk nå.. Håpet kan jo ingen ta i fra meg, jeg håper jo at jeg får litt overskudd etterhvert 😀

Sånn utenom det, så har jeg begynt å strikke, i den grad man kan si at man har begynt med noe når man ikke har fullført noe prosjekt enda *ler* Prosjektet er veldig simpelt, jeg strikker skjerf, mest for å komme i gang. Det er sånn ca 65 cm langt pr i dag, og bør bli nesten tre ganger så langt før jeg sier meg fornøyd.
Nå har jo strikking (og hekling, som jeg tenkte jeg skulle prøve meg på senere.. hehe) blitt en motegreie, det er kult å strikke, så selvsagt hang jeg meg på det – jeg er jo litt sånn, mainstream og sånt *ler* Neida, jeg er jo glad i strikkajakker og ullsokker, og jeg er frossen av meg, så da tenkte jeg at det var lurt å lære seg å lage sånt sjøl, det er jo så mye kult man kan lage 🙂 Men først så må jeg bli ferdig med skjerfet mitt 😉

Leah 6 måneder og bade-debut :)

Lille krøllebølla ble hele 6 mnd i går hun, og det feiret vi med en tur til Aurtjern for å bade (vi kan ihvertfall late som at det var derfor vi gikk dit, selv om ingen av oss huska at hun ble 6 mnd i går før i dag *ler*). Heldigvis for oss var Merete med, så da ble svømmingen behørig dokumentert med bilder 😉

Leah svømmer-ish 😉

Litt plasking må man regne med når man bader for første gang ❤

Det hender at rompa blir litt for tung til at man kan svømme effektivt også 😉

Men vi satser på at teknikken blir bedre etterhvert *ler*

Det hjalp å få en kong mellom tennene. Er man vannapporterende, så er man vannapporterende, liksom 😉

Svømmer fint ut for å hente kong, henne 😉

Norris har også svømt litt:

Hun kan svømme med kong i munnen 😉

Hun kan svømme med pinne i munnen 😉

Hun kan svømme med TO pinner i munnen 😀

På vei ut i vannet 🙂