Avlstanker – del 2

*ler* Egentlig var «del 1»-overskriften i forrige blogg mest ment som spøk, jeg trodde vel egentlig ikke at jeg kom til å blogge en del to om det, og ihvertfall ikke så fort, men tilbakemeldingene var overraskende gode (for, til tross for den lange innledningen om hvor mye jeg kan om avl, så har jeg jo faktisk ikke avlet noe enda *ler*), og folk venter på krutt, så da må det jo bli en del to da? 😉

Dette med krutt er jeg forøvrig ikke sånn kjempesikker på.. hehe 😉 Jeg mener jo selv at det ikke er noe særlig eksplosivt det jeg mener, men jeg har skjønt etter å ha diskutert avl i mange år nå at jeg fremstår som firkanta og streng når det kommer til utvelgelse av avlsdyr. Jeg syns jo ikke at jeg er det selv, og jeg mener ikke at alle som ikke er enig med meg tar feil, eller at de som avler en dårlig hund eller fem nødvendigvis er dårlige oppdrettere. Det hender at det er kombinasjonen det er noe galt med, selv om mor og far hver for seg er veldig bra hunder. Det hender at det er noe underliggende man ikke er klar over som kommer frem – ressessive gener er jo ganske artig sånn sett, plutselig så dukker det opp noe. Det er levende vesener det er snakk om, og mange ting som skal tas hensyn til. De eneste oppdretterene som aldri har oppdrettet noe de ikke er helt fornøyd med, er oppdrettere som meg – som fortsatt bare avler på papiret. Papiravl er den enkleste form for avl som finnes 🙂

Dere får tilgi meg om jeg gjentar meg selv i disse avlstanke-bloggene, det er jo et forholdsvis stort tema, og noe av det jeg nevnte i forrige blogg, kan nok utbroderes litt mer. I dag tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om utvelgelse av avlsdyr, og for letthets skyld så tar jeg utgangspunkt i mine to tisper. Det er greit å ha noen konkrete eksempler, selv om det ikke blir noe kull på Nora, og vi strengt tatt ikke veit om det blir sånn at vi kan avle på Leah. Krøllebølla er jo bare 9 mnd gammel, det er fortsatt mye som skal falle på plass, selv om vi selvsagt mener hun er en perfekt liten krøllebølle 😉

For å starte litt generelt, så foretrekker jeg å vite mest mulig om mine hunder. Derfor helsetester jeg de det som blir krevet av raseklubben, pluss litt til dersom jeg mener at det burde ha vært et krav for rasen 😛 Ja, jeg er inne på øyelysing og belgere igjen *ler* Jeg kommer også til å røntge Leah både på hofter og albuer, selv om det ikke er vanlig å røntge albuene på puddel – ikke fordi jeg forventer å finne noe galt, men fordi at når hun allikevel skal dopes ned for å røntge hofter, så koster det oss ikke stort å sjekke albuene i tillegg. Hun er ment å være agilityhund, da er det kjekt å vite at hun har friske albuer.

Bare for å presisere, jeg «leiter» ikke etter problemer når jeg utvider helsesjekk til øyelysing og albuerøntgen. Jeg forsikrer meg om ting er i orden. I utgangspunktet er nemlig alle mine hunder friske inntil det motsatte er bevist – men jeg foretrekker å ha det på papiret at de er det. Hverken HD, AA eller øyesykdommer trenger å være synlig ved parringstidspunktet, men kan være noe som utvikler seg etterhvert. En hund kan fint leve med HD C f,eks, men det kan bli et problem når den blir eldre – og med eldre mener jeg ikke gammel. For meg er ikke en hund gammel når den er 6-7 år, da er den voksen. En 6-7 år gammel belger eller puddel, kan (les: bør) bli dobbelt så gammel. Jeg syns man bør kunne forvente at hunder på 6-7 år ikke har problemer med hofter, albuer eller øyne. Jeg måtte selv avlive min 8 år gamle hund i januar i år, og jeg føler fortsatt at det var blodig urettferdig å miste henne så tidlig – jeg burde fått beholde henne i minst 4-5 år til, minst!  Nå var det ikke noe hun kunne screenes for som gjorde at hun måtte slippe for tidlig, det var neppe noe som påvirker videre avl på hennes avkom som gjorde at hun måtte slippes for tidlig heller, men det er besides the point – man bør forvente at hunder holder seg friske lenger enn 6-7 år, det burde være målet.

Og der har man litt av hva jeg syns det burde være opplysningsplikt om, sant? Norsk Hovawartklubb har en fin ordning på det, syns jeg, de har et skjema oppdrettere er forpliktet til å fylle ut en gang pr år, om helse og mentalstatus på alle hunder oppdretter eier helt eller delvis, samt alle hunder de har oppdrettet. For å kartlegge. Ikke for å leite etter problemer, men for å oppdage evt. problemer før det blir et stort problem. Hadde jeg fått bestemme, hadde det vært obligatorisk for alle oppdrettere, uavhengig av rase. Fordi jo mer man veit, jo bedre er det.

Jeg velger også å gå MH med mine hunder, ikke fordi jeg ikke tror jeg kjenner de, eller fordi jeg ikke kan nok om mentalitet, men fordi at det tross alt er vanskelig å være helt objektiv når man vurderer egen hund, og fordi at MH er en standardisert beskrivelse der jeg kan sammenligne min hunds resultater med andre hunders. Jo flere medlemmer av min hunds familie som har gått MH, jo mer veit man om hva som ligger på linjene der – også de gangene det er «kryss all over», da veit man jo at det kullet ikke var spesielt homogent, og at man kan risikere å få «kryss all over» ved å bruke en hund fra det kullet.

For meg så handler det om informasjon og statistikk. Jo mer informasjon man har, jo lettere er det å velge en avlspartner som passer. Med det mener jeg ikke at de skal være supermaskiner som tåler alt og jobber til de stuper – men de skal fungere godt. De skal kunne se, de skal kunne bevege seg normalt uten å ha vonde eller ømme kroppsdeler (eller kløe), de skal kunne fungere i hverdagen uten å gå helt inn i seg selv, enten det er pga sosiale brister eller lydredsler.

For, når man velger å avle, så avler man ikke bare på sin avlshund, man avler på det den har av slekt også. Så sant man ikke har gentestet for det man kan genteste for, så bør man ha mest mulig informasjon om slekt for å forhindre at man dobler noe man ikke vil doble – evt dobler noe man vil doble.

For å ta Nora som eksempel, så er det en hund jeg veit ganske mye om på morslinjene. Jeg veit at det har vært tilfeller av thyroxin-problemer, jeg veit at de er aktive hunder, ofte med sterke meninger om både folk og andre hunder, jeg veit at oldemoren hadde et kull der alle de røntgede hadde C på albuene, jeg veit at det er HD D i moren til Noras kull, jeg veit at i moren til Noras kull var 6 av 9 grå, jeg veit at et par tanter/grandtanter har fått kull med 8 eller flere valper (og jeg syns 3 er akkurat passe mange *ler*). Jeg veit ikke like mye om farslinjene til Nora, men jeg veit at hun har en halvsøster med epilepsi, jeg veit at morfaren hadde et epilepsi-lignende anfall før han døde (12 år gammel, tror jeg han var da?), jeg veit at hun har halvsøsken som er lydberørte. Alt dette er ting jeg hadde måtte ta hensyn til om jeg hadde rukket å avle på henne før hun begynte å klø – og nå veit jeg at hun klør, og at hun ikke burde gå i avl.

Problemet er ikke alt hva jeg veit om Nora. Problemet er alt jeg ikke veit om potensielle hanner. Dogweb har sine feil og mangler, at man bare registrerer hofte/albue- og øyeresultater av helseting, er en av de. At det foreløpig er store hull i resultater på brukssiden, er en annen (det er dog håp om at sånne resultater også kommer inn etterhvert). Sånn sett så er skjemaet til hovawartklubben helt genialt – der spør de om så å si alt (jeg kan ikke komme på noe som de ikke vil ha innregistrert, ihvertfall).

Det er det samme med Leah, selv om hun i forhold til Nora er et ubeskrevet blad, så har jeg god kontakt med oppdretter Malin, som sitter på mye puddelinfo, og som jeg har tenkt å mase og gnåle på om potensielle kombinasjoner i årene fremover – gled deg, Malin 😉 Og bare for å presisere det, alt jeg veit om Noras linjer, er jo fordi jeg kjenner oppdretteren til Nora, Noras mamma og Noras pappa godt, og har spurt og gravd om ting.

Det jeg syns er kjipt med oppdrett, er at det tydeligvis er en skam å ha oppdrettet hunder med feil og mangler, og at sånt derfor ikke blir snakket om. Jeg er muligens naiv, men jeg går stort sett alltid ut fra at intensjonen når man avler, er å lage sunne, friske og hyggelige hunder. At man har litt forskjellige måter å definere dette på, for så være, men det er ingen som avler for å lage det som så populært blir kalt «søplebikkjer». At det blir født sånne nå og da allikevel, betyr ikke at oppdretter bør straffes for det, eller at vedkommende er useriøs – det er mye vi ikke veit, det er mye som skal måles opp mot hverandre, og det er mye som kan gå galt. At det innimellom går galere enn man mente, er forholdsvis naturlig, syns jeg.

Jeg syns f.eks ikke at Noras kløe alene er grunn til å ta hennes søsken/halvsøsken ut av avl, så lenge det bare er Nora som klør. Hvis derimot flere av hennes søsken/halvsøsken sliter med det samme, får man anta at det er noe som ligger på linjene, og da bør man vurdere om de hundene har såpass mye å tilføre i avl at det er verdt risikoen på å lage nye hunder som klør. Men det forutsetter at man veit hvor mye kløe det er på de linjene, ikke sant?

Og om man førstes har bestemt seg for å avle på en hund med slekt som klør (for all enkelhets skyld, så kaller jeg det kløe, i og med at vi ikke veit helt hvorfor hun klør. Det er sannsynligvis allergi, men det er ikke påvist enda, ergo -> kløe), så burde man i teorien finne en avlspartner der kløe er så å si ikke-eksisterende. I praksis er jo det klin umulig, for kløe blir ikke registrert noe sted, det blir ikke nødvendigvis rapportert inn til oppdretteren, og om oppdretter får beskjed, er det ikke nødvendigvis sånn at vedkommende deler denne informasjonen – dessverre! Og man kan bytte ut kløe med epilepsi, thyroxin-problemer, keratitt (som man ikke nødvendigvis får diagnostisert ved øyelysing, og derfor ikke registrert som øyesykdom), ymse kreftformer, ymse atferdsproblemer, emaljeproblemer, hva som helst forslags skjelettproblemer som ikke har med HD/AA å gjøre, hjerteproblemer, whatever. Hva de dør av, hvor gamle de er når de dør, hvorfor de døde – det er også interessant. Særlig hvis alt blir registrert, enten de går i avl eller ikke, fordi at alt teller når man legger et så stort puslespill som oppdrett er.

Jeg syns det er kjekt med alle resultater som registreres, det være seg utstilling, konkurranser, mentaltester/beskrivelser eller helseresultater. Hva man velger å vektlegge, er jo opp til den som gjør kombinasjonen.

Jeg veit at jeg på forskjellige forum ofte fremstår som en som er svært interessert i utstilling og utstillingsresultater, og jeg må innrømme at jeg strengt tatt ikke er det. I år har vi vært på to utstillinger, tror jeg det er, Nora på NKK Bø, og Leah på valpeshow i Sverige. Vi har rett nok meldt på til Dogs4All, Leah, ikke Nora, så til tross for intensjonen om å melde på Nora mer i håp om å ta det siste certet, så blir det ikke mange utstillinger i løpet av året *ler* Men greia er strengt tatt ikke at utstilling er så viktig for meg – selv om jeg altså ønsker meg en pen, rasetypisk hund jeg kan stille ut om jeg bare kommer på at det er greit å melde på. Greia er at utstilling får skylda for så mye som er galt med avl i dag, og det syns jeg er teit, for å bruke et fjortisord. Ansvarsfraskrivelse kan også brukes, om man ønsker å uttrykke seg mer modent.

For, det at en hund vinner mye på utstilling, betyr ikke at den må gå i avl. Det betyr strengt tatt ikke noe annet enn at foreldrene var en heldig kombinasjon eksteriørt sett. At en hund er pen, betyr ikke at den er en god avlshund. At en hund er pen, betyr ikke at den er perfekt, at den ikke har eksteriøre svakheter. Dina f.eks, vant en del på utstilling, til tross for at hun var stor, grov og lang. Hun fikk et par blå av samme grunn, men det illustrerer jo bare poenget mitt – ingen hund er perfekt.

Dommere veier styrker og svakheter opp mot hverandre når de bedømmer hund, og for de dommerene som syns Dina var en godt bygget groenendael-dame med moderate vinkler, pent til tross for grovt hode, godt ansatte ører og gode bevegelser, så var hun en vinner-hund. For de dommerene som syns Dina var en for lang groenendael-dame med for grovt hode, store ører og for lyse øyne, så var hun ikke det. De hadde rett uansett – hun var en godt bygget groenendaeldame med moderate vinkler, pent og grovt hode, med store, godt ansatte ører, og lyse øyne.
For meg, da jeg vurderte å avle på henne, så så jeg etter en hannhund som var moderat – ikke for stor, ikke for liten, ikke for spinkel, ikke grov eller lang, med mørke øyne og passe store ører.

Poenget her er at det er oppdretter som velger kombinasjon. Hvis oppdretter velger hunder med steile fronter, så får man steile fronter, selv om foreldrene vant mye på utstilling. Hvis man velger hunder med fallende kryss, så får man fallende kryss selv om foreldrene vant på utstilling. Hvis man velger en hund med svake mellomhender, så får man svake mellomhender, selv om foreldrene vant på utstilling. Dere ser hvor jeg vil hen med dette, ikke sant?

Ja, utstilling som konkurranseform har en tendens til å fremelske ekstremiteter, men det er fortsatt oppdretter som velger, og det er oppdretter som prioriterer. Hvis en oppdretter syns det er viktigere å vinne mye på utstilling enn at hunden kan bevege seg, så for all del – velg å doble steile fronter, svake mellomhender og hellende kryss. Eller størrelse – en belgerhanne blir i dag kalt liten om han ligger på 63-64 cm, til tross for at idealhøyden i følge rasestandarden er 64 cm, minus to/pluss fire. En belgerhanne på 64 cm er ikke liten, han er ideell, faktisk. Det rare med belgerhanner, er at stort sett ingen av de er over 66 cm høye, samme hvor store de er.. Jeg veit at for noen år siden, så var whippetfolk (siden vi var inne på dette med størrelse) i harnisk fordi at den dommeren de stilte for, kastet ut alle med blått som var over maxhøyde. Det ble mye blå den dagen, kan man si. Selvsagt ikke populært, det er bare bruksfolk som stiller ut for blåsløyfer, men herremåne – hvis du veit at bikkja er over max, så er det faktisk ikke noe å blåse seg opp for, da er det bare å godta at akkurat den dommeren fokuserte på noe h*n syns var et problem – nemlig høyde.  En dommer som lagde storm i belgerverden for (mange) år siden, ga 0 til et par grå terver, fordi h*n ikke syns de var grå nok – h*n syns de så sandgule ut, og sandgul er ingen godkjent farge på terv, de skal enten være rød eller grå de, så strengt tatt var det ikke feil dømt, selv om de vanligvis godtar beige grå 😉

Men det er oppdretters prioritering, det er oppdretters valg, det er oppdretters ansvar. Det er oppdretter som velger å ta mer hensyn til plassering, enn hva som faktisk står i kritikken. Og for folk som stiller ut en del, så har man fått kritikker med både positive og negative kommentarer om eksteriøret – selv jeg som stiller ut et par-tre ganger i året, har fått det på mine hunder. Da får ansvaret plasseres der ansvaret bør være – hos oppdretter.

Vel, raseklubber får vel også ta sin del av ansvaret, når jeg tenker meg om. Det er raseklubben som skal forvalte rasen, og det er raseklubben som holder dommerkonferanser. Da er det lov til å be dommerene om å fokusere på ting som er på vei til å bli et problem, selv om dette kanskje kan komme til å ramme en storvinner, eller måtte gudene forby, egne hunder.

Og det er vel det siste her som er kruttet, kanskje? Greit å måtte gi seg nå, tenker jeg.. hehe

2 tanker på “Avlstanker – del 2

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s