Obduksjonsrapport

Vakre, vakre Dinamor ❤

I dag har vært en sånn dag hvor ting har vært veldig tomt igjen. Jeg går ut fra at det har noe med at vi skal på NKK Bø i morgen å gjøre, det har som sagt vært en tradisjon for Dinamor og meg siden første året jeg fikk henne, og hun har jevnt over gjort det bra der (et par cacib og noen BIR-plasseringer er jevnt over bra 😛 ). I tillegg var det 4 uker siden på onsdag, og jeg hadde begynt å vente på obduksjonsrapporten. I dag trengte jeg ikke å vente lenger, i dag ringte de fra veterinærhøyskolen.

Jeg er litt ambivalent til obduksjonsrapporten, for «heldigvis» så fant de «noe». Jeg har vært bekymra for det, hva hvis de ikke fant noe? Dette noe var begynnende nyresvikt, en del av nyrene hennes var ødelagte. Hvilket fører til mer «hva hvis?». Det var ikke så store skader enda, så hva hvis hun hadde gått på skånefôr? Hva hvis jeg kunne fått et år til med henne? Hva hvis jeg kunne fått to år til med henne? For selv om det bare var et spørsmål om tid, så var det akkurat det jeg føler jeg ikke fikk nok av – tid.. På den andre siden, jeg veit ikke om jeg noen gang hadde følt at jeg hadde fått «nok tid».

Jeg prøver å ikke tenke sånn, fordi det var ikke først og fremst pga det fysiske jeg valgte å avlive henne, det var pga de mentale forandringene. Hun var blitt engstelig, nervøs, sannsynligvis fordi hun ikke var helt i form, og det fortjente hun ikke, min Dina er trygg og sunn og frisk. Sånn sett mistet jeg vel henne før den 18. januar. Men hva hvis skånefôret hadde gjort henne mer seg selv igjen? Håpløst å tenke sånn, særlig nå, for ikke all verdens «hva hvis» kan forandre på det at hun er borte. Hun er død. Men hva hvis..

Det er en trist dag, og det blir enda tristere av å vite at om hun fortsatt hadde vært her, så er det hun som hadde kommet og lagt seg inntil meg, som hadde bare vært der til jeg ikke var trist lenger.

And I miss you when you’re gone
That is what I do
And it’s going to carry on
That is what I do 

7 tanker på “Obduksjonsrapport

    • And all of my friends who think that I’m blessed
      They don’t know my head is a mess
      No, they don’t know who I really am
      And they don’t know what I’ve been through like you do
      And I was made for you… ❤

  1. Ikke akkurat noe trøst, men med hunder som har krøpet helt inn i hjertet og hjerne, så kommer du til å tenke «hva hvis» bestandig (tror jeg). Etter seksten måneder tenker jeg fremdeles slik i forhold til Stitch, og jeg minnes de minste ting vi opplevde i hverdagen. Jeg snakker om han enda – nesten som han fremdeles skulle vært her. Forskjellen – og trøsten – er at det gjør ikke så himla vondt lenger. Jeg begynner ikke å grine lenger. Hvertfall ikke hver gang jeg snakker om han. *klemme på*

  2. Tone, du må ikke tenke sånn! :/ Du gjorde alt du kunne for Dina, og Dina kunne ikke hatt det bedre enn slik hun hadde det hos deg.

    Han kan alltid si «tenk hvis», men man kommer ikke noe videre for det. *Klem*

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s