Obduksjonsrapport

Vakre, vakre Dinamor ❤

I dag har vært en sånn dag hvor ting har vært veldig tomt igjen. Jeg går ut fra at det har noe med at vi skal på NKK Bø i morgen å gjøre, det har som sagt vært en tradisjon for Dinamor og meg siden første året jeg fikk henne, og hun har jevnt over gjort det bra der (et par cacib og noen BIR-plasseringer er jevnt over bra 😛 ). I tillegg var det 4 uker siden på onsdag, og jeg hadde begynt å vente på obduksjonsrapporten. I dag trengte jeg ikke å vente lenger, i dag ringte de fra veterinærhøyskolen.

Jeg er litt ambivalent til obduksjonsrapporten, for «heldigvis» så fant de «noe». Jeg har vært bekymra for det, hva hvis de ikke fant noe? Dette noe var begynnende nyresvikt, en del av nyrene hennes var ødelagte. Hvilket fører til mer «hva hvis?». Det var ikke så store skader enda, så hva hvis hun hadde gått på skånefôr? Hva hvis jeg kunne fått et år til med henne? Hva hvis jeg kunne fått to år til med henne? For selv om det bare var et spørsmål om tid, så var det akkurat det jeg føler jeg ikke fikk nok av – tid.. På den andre siden, jeg veit ikke om jeg noen gang hadde følt at jeg hadde fått «nok tid».

Jeg prøver å ikke tenke sånn, fordi det var ikke først og fremst pga det fysiske jeg valgte å avlive henne, det var pga de mentale forandringene. Hun var blitt engstelig, nervøs, sannsynligvis fordi hun ikke var helt i form, og det fortjente hun ikke, min Dina er trygg og sunn og frisk. Sånn sett mistet jeg vel henne før den 18. januar. Men hva hvis skånefôret hadde gjort henne mer seg selv igjen? Håpløst å tenke sånn, særlig nå, for ikke all verdens «hva hvis» kan forandre på det at hun er borte. Hun er død. Men hva hvis..

Det er en trist dag, og det blir enda tristere av å vite at om hun fortsatt hadde vært her, så er det hun som hadde kommet og lagt seg inntil meg, som hadde bare vært der til jeg ikke var trist lenger.

And I miss you when you’re gone
That is what I do
And it’s going to carry on
That is what I do